Hun var i Beirut da det smalt. Det er hun takknemlig for

– Dette skal liksom være et hjem, sier Anie Boudjikanian tørt og slår ut med hendene.

Vi går forbi malingspann og sekker med murpuss. Håndtverkere holder på å renovere. Ennå er det lenge til hun kan flytte hjem.

Stua er det eneste beboelige rommet. Hun sjekker lenestolen før hun setter seg. Hvem vet, kanskje er det fremdeles glassbiter i det gule møbelstoffet.

I over et år har leiligheten vært som en slagmark. Helt siden 2.750 tonn ammoniumnitrat eksploderte i havna i Beirut, 4. august i fjor, klokken 18.08.

Selv langt borte, i hus høyt oppe i fjellsiden, ble vinduer knust.

Anie bor bare en liten spasertur fra eksplosjonsstedet. Lufttrykket feide som en tornado gjennom leiligheten.

– Da jeg våknet, lå jeg der. Jeg vet ikke hvor lenge jeg var bevisstløs, sier hun og nikker mot gulvet ved siden av stolen hun sitter i.

Overlevelse

Hun er liten og slank med kort, grått hår og stålinnfattede briller. Kledt i en blå kjole som har høy hals og lange ermer, men som likevel virker behagelig luftig i den klamme sensommervarmen i Beirut.

Ved første inntrykk fremstår hun som en vever, eldre dame, men hun utstråler styrke så snart hun begynner å snakke.

De brune øynene gnistrer når hun forteller om familiens historie. Om bestemoren som kom til fots til Libanon med seks barn. Om begge bestefedrene som ble drept i Tyrkia, under folkemordet mot armenerne.

– Livet handler om å overleve, fra en generasjon til en annen, sier hun, folkemordets barnebarn.

I fjor overlevde hun eksplosjonen som etter hvert har tatt livet av 218 mennesker og veltet en regjering.

Eksplosjonen

Anie ser tankefullt ut gjennom vinduene som går fra gulv til tak i det høyloftede rommet. Rutene er nye mot den klare sensommerhimmelen. Det var ikke en hel glasrute i leiligheten etter eksplosjonen.

– Hvor sto du da det smalt?

Anie reiser seg og går bort til vinduet.

– Her, sier hun. – Jeg hørte et fly, og gikk til vinduet for å se. Jeg tenkte det var israelerne som angrep Hisbollah, for det hadde vært en hendelse like før.

Hun forteller at hun så flyet, og deretter en stor, svart røyksky.

– Jeg ble redd og lurte på hva som skjedde. Ville vekk, men ble likevel fristet til å kikke enda en gang.

Det var da hun så den store skyen, som en rød og hvit sopp, lik atomskyen hun hadde sett på bilder fra Hiroshima. Skyen vokste i voldsom fart. Foldet seg ut over byen.

– Jeg prøvde å flykte, men kom meg bare et par meter unna før jeg hørte eksplosjonen og ble slått over ende.

Rasert

Hun viser rundt i den raserte leiligheten. Møblene er stuet sammen for å gi plass til håndtverkerne. Hun ser med mishag på støvet som har lagt seg over bøkene. Kasser med gjenstander fra flere generasjoners levd liv, er stablet opp under taket.

Anie peker på en eske på toppen av stabelen.

– Håndtverkerne satte skoene mine helt der oppe. Jeg fikk ikke tak i dem, så jeg måtte kjøpe nye, sier hun og rister på hodet over tankeløsheten.

Sprekker i murpussen viser at bygningen har fått setningsskader etter eksplosjonen. Løse skapdører henger på skeive. Alle bildene er vekk. De falt ned fra veggene og knuste. Ødeleggelsene kan likevel ikke skjule at dette en gang var et staselig hjem.

Bokhyllene, de tunge, mørke tremøblene, flisene på gulvet, fyllingsdørene, de høye vinduene som vender ut mot verandaen med smijernsrekkverk, forteller sitt om dem som har bodd her.

Ikke minst forteller omgivelsene om apotekeren, som levde her med kone og tre barn, som elsket å lese og som trengte to store kjøleskap på kjøkkenet, for å holde maten kald når slektninger kom for å bo hos dem i uker i strekk om somrene.

Han som bygget en trygg tilværelse for familien sin, men som mistet forretningen i 1975 da kristen libanesisk milits gikk løs på armenerne som insisterte på å være nøytrale.

Sykdom

Anie Boudjikanian har bodd i denne leiligheten i hele sitt liv. Foreldrene bodde her med henne til de døde.

Da moren ble syk på sine eldre dager, var det mest faren som tok seg av henne. Men da han selv ble dårlig, måtte sosialarbeideren også gjøre et omfattende omsorgsarbeid hjemme. Søsteren var død. Broren hadde giftet seg og flyttet.

Faren ble lam etter et fall. Han kunne ikke en gang snu seg i sengen for egen hjelp. 40 kilo tunge Anie måtte snu faren som var dobbelt så tung. Slik lå han i syv år.

– Jeg var den eneste som kunne ta vare på ham, sier hun.

– Det var aldri en byrde. Tvert om var det en stor glede å kunne hjelpe ham.

Flyktninger

Som ung utdannet hun seg både til farmasøyt, som sin far, og til sosialarbeider. I store deler av livet har hun drevet sosialt arbeid blant vanskeligstilte armenere.

I dag er armenerne blant de som klarer seg bra i Libanon. De har egne kirker, skoler og universitet. Mange armenere er dyktige forretningsfolk.

Slik har det ikke alltid vært. Når Anie skal forklare hvorfor det var nødvendig å drive sosialt arbeid, går hun tilbake i historien. Hun forteller at armenerne kom til Libanon i to store bølger.

Den første bølgen kom i årene 1921 til 1923. Den andre i 1939, etter at franskmennene gav det syriske territoriet Alexandretta til Tyrkia.

Slum

Mange av armenerne ble plassert i telt og senere skrøpelige skur i våtmarksområdene nær sjøen i Beirut. Her, i et område kalt Sanjak, levde fattige, barnerike familier i stadig frykt for flom som oversvømte skurene.

Hun forteller at folk måtte legge stein på takene for å hindre bølgeblekkplatene å blåse bort. De levde tett på hverandre. Privatliv var det smått med. Forholdene for vann og kloakk var elendig. Tilgangen på strøm like så.

– Jeg hadde venninner som aldri ville invitere noen hjem til seg. Du kan ikke innbille deg hvordan det var å leve i disse skurene, sier Anie.

Beiruts Mor Theresa

Selv bodde hun aldri i dette området, men hun var der mye i oppveksten. Etter hvert ble det også arbeidsplassen hennes.

Hun har delt ut medisiner og gitt råd om helse og kosthold. Satt nytt mot i fortvilte mødre, undervist og oppmuntret barna til å gå på skolen.

I over et halvt hundreår har hun gått rundt og gjort godt for sine medmennesker, uten tanke på sin egen komfort.

«Vi kaller henne Beiruts Mor Theresa», sier en armener til Dagen. Men de sier det ikke så høyt at hun hører det. Anie Boudjikanian fnyser av den slags skryt.

– Det er ikke en jobb. Dette har vært livet mitt, sier hun selv.

Boliger for fattige

Bosituasjonen var prekær i slummen. Derfor var det en seier da de med hjelp fra en armenske stiftelse, The Karagheusian Foundation, kunne starte et sosialt boligprosjekt i 1965. Det ble bygget 145 leiligheter, som gav husly for opp mot 850 mennesker.

Det eneste skåret i gleden, var at de ikke kunne ikke tilby hus til alle som trengte det.

Anie leder fremdeles dette prosjektet. Ennå er det behov for rimelige boliger i Beirut.

– De som klarer seg selv, flytter ut. Men den økonomiske krisen gjør at det stadig er vanskelig å finne anstendige boliger til en anstendig pris for eldre, funksjonshemmede og fattige.

Nå leter hun etter en etterfølger, men har ikke funnet noen.

– På den annen side er det bra for dem at jeg er pensjonist, for da trenger jeg ikke lønn, sier hun og ler.

Beskyttet

Da Anie kom til seg selv etter eksplosjonen, lå hun under noe bygningsmateriale som skjermet henne fra alt det andre som ble kastet inn i rommet.

– Jeg fant et slikt vakkert bibelvers, sier hun og leter i hukommelsen. Så siterer hun fra Salme 91: «Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær.»

– Det må være det som skjedde. At han dekket meg. Noen annen forklaring finnes det ikke på at jeg kunne overleve en så stor eksplosjon med så store ødeleggelser.

Rosenvann

Anie hørte folk som skrek ute på gaten da hun våknet. Så oppdaget hun at hun var full av blod, men rommet var så fullt av skrot at det ikke var mulig å komme seg ut på badet for å vaske seg.

For en farmasøyt ligger det i ryggmargen at sår bør renses raskt. Fortvilet så hun seg om i rommet. Da oppdaget hun en flaske rosenvann som lå like ved henne, som en hilsen fra farne tider.

– Den var over 20 år gammelt, fra fars tid, men av god kvalitet. Dette vannet brukte jeg til å vaske sårene mine.

Dagen gikk mot kveld. Det ble mørkt. Anie var omtåket og trett. Hun prøvde å finne en plass der hun kunne sove, men det var glassbiter over alt.

– Alt var ødelagt. Inngangsdøren var vekk. Hvem som helst kunne komme inn.

Klokken var blitt halv tolv om kvelden da soldater fra hæren kom og fant henne. De sa hun måtte på sykehus. Hun protesterte, for hun ville bli i leiligheten og passe på, men de sto på sitt.

– De bar meg ut, med tøfler på beina og opprevet kjole, forteller hun.

Etter at hun ble utskrevet fra sykehuset, ble hun tatt godt vare på av slektninger. Da hun senere kom tilbake til leiligheten, oppdaget hun at der hadde vært ubudne gjester, slik hun fryktet. En pengesum hun hadde gjemt unna, var vekk.

– Jeg overlevde. Det var det viktigste, for jeg hadde ikke funnet noen som kan erstatte meg på jobb ennå, sier hun med et smil.

Takknemlighet

Hun lar seg ikke lett sette ut av spill, Anie Boudjikanian.

– På samme måte som du må være klar til å møte Gud, må du i denne delen av verden hele tiden være klar til å møte katastrofer. Som oftest er katastrofene menneskeskapte, og det gjør dem vanskeligere å akseptere enn naturkatastrofer.

– Hva tenker du om Gud i alt som har skjedd?

– Jeg tror at Gud har kontroll. Samtidig føler jeg takknemlighet. Hvis jeg ikke hadde vært hjemme den dagen det smalt, ville jeg følt skyld resten av livet for at jeg gjorde noe annet da naboene mine ble rammet. For at jeg ikke delte samme skjebne som dem, sier Anie.

– Når jeg møter dem nå, vet jeg hva de har vært gjennom, for jeg har selv opplevd det. Dette var en erfaring jeg bare måtte prøve å overleve.

Anie tenker seg om. Så fortsetter hun og snakker om overganger i livet, som kan være tunge, men som man må akseptere.

– Det er som med foreldrene mine som jeg måtte ta meg av. Nå kan jeg si til folk at så sant de er i stand til det, bør de ta seg av foreldrene sine. Ikke plassere dem på gamlehjem fra første dag, for det kan de komme til å angre på. Dette kunne jeg ikke sagt, hvis jeg ikke hadde opplevd det selv.

Reportasjereisen til Libanon er støttet av Fritt Ord.