Hva er en god mann?

«Han er en god mann», sier jeg noen ganger når jeg i en samtale med noen oppdager at vi har en felles bekjent. I begravelser konkluderes det noen ganger med at avdøde var en god mann.

Hva mener vi egentlig? Hva legger vi i dette uttrykket? Det var dette sosiologen Michael Kimmel ville finne ut av da han startet med å spørre kadetter ved militærakademiet West Point hva det vil si å være en god mann.

Kadettene hadde ingen problemer med å svare forskeren. En god mann viste respekt og aktelse for andre mennesker. Han var pliktoppfyllende. Han hadde integritet. Han var selvoppofrende og gjorde det riktige. En god mann står opp for de som er svakere. Han er en forsørger og en beskytter. Den gode mann er ansvarlig og sjenerøs, svarte de unge militæraspirantene den nysgjerrige forskeren.

Guds programvare

«Hvor har dere lært dette», spurte Kimmel dem. «Dette er vår kultur, det er luften vi puster i. Det er vår kristne kulturarv», svarte kadettene.

Det må selvsagt tas med i betraktningen at disse unge mennene befant seg i en institusjon som kultiverer mange av disse egenskapene som blir trukket fram her, men Nancy Pearcey konkluderer i boka «The Toxic War on Masculinity» med at svarene deres kan tyde på at kadettene har en fornemmelse av den programvaren Gud har innkodet i den mannlige karakteren.

God mann vs ekte mann

«Hva menes om jeg sier 'Mann deg opp?', hva menes med å være 'en ekte mann'», spurte Kimmel de samme kadettene. Dette var ifølge kadettene noe helt annet. Å manne seg opp, være en ekte mann, innebærer å være tøff, sterk, å aldri vise svakhet. Man skal vinne for enhver pris, overvinne smerte, bite tennene sammen, bli rik og «få seg noe», svarte de nå.

Kimmel har stilt disse to spørsmålene til tusenvis av gutter og unge menn fra mange ulike land og folkegrupper. Alt fra gutter på gutteskoler i Australia, til studenter på politiskolen i Sverige og til tidligere fotballstjerner. Alle svarer de det samme. Menn overalt opplever en slags kamp mellom hva de definerer som en god mann og hva de definerer som en alfa ekte mann.

De ser ut til å være klar over hva som er det opprinnelige programmet og hva som er viruset, men opplever at kulturen presser dem mot alfa-hannen.

Ikke som livsstil

Det er slett ikke slik at det å være tøff eller det å bite tennene sammen alltid trenger å være en del av viruset. I en krise tenger vi menn som er tøffe og som ikke kollapser i snørr og tårer. Men dette påpeker Pearcey er ment å være atferd som skal mobiliseres i forbindelse med spesielle situasjoner eller perioder. Dette er ikke atferd som skal prege livsstilen vår.

Løsriver man egenskapene som definerer alfa-hannen fra visjonen om «den gode mannen», ender man fort opp i mannssjåvinisme, dominans, selvrettferdighet, selvhevdelse og forakt for de svake. Dette er å bomme på målet, dette er viruset. Det er her Andrew Tate havner.

Uavhengig om man er kristen eller ikke kan det se ut til at menn har en fornemmelse av hva deres unike maskulinitet skal brukes til. Innerst inne vet menn at deres fysiske styrke og aggressivitet ikke skal brukes for å få det slik de vil, men skal mobiliseres for å beskytte sine kjære, til å forsørge, ofre seg for og om nødvendig sloss og dø for dem.

Den kristne visjonen

Den kristne visjonen av den gode mannen er ikke et fremmedelement som tres over hodet på menn. Den er tvert imot en klang fra et annet land som var mannen en gang. Bildet av den gode mannen er en påminnelse, et slags ekko, fra den mannen vi var tenkt til å være. Det er i tråd med vår samvittighet og oppmuntrer oss til å ikke gå på kompromiss med det vi innerst inne vet er rett.

I sitt brev til romerne skriver Paulus: «De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres. Om det vitner også samvittigheten deres, når tankene deres anklager eller forsvarer dem».

Kanskje er det slik at den kristne visjonen av den gode mannen står skrevet i dypet av mannens hjerte.

Håp i kaos

Salige er de konservative