Hva i all verden skal man med besteforeldre?

Jeg har den store glede å få være bestefar til fem små, fra nyfødt til fire år. De er en enorm glede for meg og gir meg noen oppturer som ikke mye annet kan gi. Det er noe å leve for og investere i som er gull.

Å sykle gjennom Oslos gater en lørdag formiddag under korona – nesten alene med den lille 3-åringen på sykkelsetet bak og så ta en tur inn på United Bakery og kjøpe verdens største hvetebolle og gi Amias så mye smør og jordbærsyltetøy han ville ha (uten at moren visste og ville det) – er bedre enn god film og penger i overflod.

Å reise til Odda for å se den lille verdensborgeren som er to dager gammel gjør meg ydmyk og betenkt. Å sitte med en 4-åring og en 2-åring og høre koselyder fra den nyfødte, gjør at jeg tenker tilbake til da jeg var liten og da jeg var far til mine barn.

I denne situasjonen, hvor Brit og jeg har det privilegiet å være nær og kjenne livets pust fra disse, er nesten overveldende. I de to siste årene gjennom pandemi og forandring har disse små vært medisin og olje, og det viser meg at de for meg er en verdi som ikke bare er krevende, men givende.

Rollen som bestefar

Så, hva skal jeg gjøre som bestefar? Jeg husker at jeg satt på fanget til min bestefar en gang. Jeg hadde ikke så godt forhold til bestefedrene mine, men å være hos mine bestemødre var noen av høydepunktene da jeg var liten.

Jeg husker praten mens de leste for meg og da jeg fikk kake. Jeg husker den gode samtalen rundt bordet da jeg ble ungdom.

Jeg minnes at jeg som ung mann hentet mormor med bil sene mandagskvelder etter at hun hadde vært i forening med fokus på misjonens store sak. Det bygget en stor og sterk relasjon mellom oss. En av de sterkeste profetier jeg noen gang har fått, fikk jeg av min mormor da hun lå på det siste.

Når det gjelder mine foreldre, var de så opptatt av arbeid da våre barn var små, at de nesten ikke hadde tid til å komme i barneselskap. Så mitt spørsmål til de av oss som i dag er besteforeldre, er hvordan vi skal forholde oss til oss selv som besteforeldre og foreldre når barna våre vokser ifra oss.

Har vi en funksjon eller søker vi oss bort for endelig å nyte livet? «Det har vi jammen fortjent!» Eller er det noe vi har mistet på veien fordi vi har fått ansvar og oppgaver som er nye og spennende?

Hvordan kan vi finne en rolle som tjener våre barn og bygger våre barnebarn? Jeg har snakket med mange besteforeldre, og vi sier alle at det er livets dessert og en stor glede å ha dem og levere dem!

De gamles krone

Før jeg utfordrer deg litt, så vil jeg fortelle en historie jeg hørte. I en pinsekirke litt nordafor var det en over 90 år gammel mann som hver fredag var med på ungdomsmøte. Og når han nå skulle fylle 90, så var det faktisk ungdommene som laget i stand selskap for denne modne og voksne mannen.

Hvorfor det, da? Jo for han brydde seg om ungdommen og var til stede, delte og oppmuntret. Det er nydelig og vi har en lekse å lære. Ordspråkene 17,6 sier: «Barnebarn er de gamles krone, fedrene er barnas stolthet.»

Vi er ikke gått ut på dato! Vi er ikke for gamle! Vi er akkurat der vi skal være og vi må la våre liv og handlinger, fokus og oppmerksomhet gå i rette retning; fra oss til de kommende generasjoner.

Realkompetanse

Her om dagen var jeg med to av barnebarna på Oljemuseet i Stavanger. Det er viktig med tanke på å vite hvordan vår historie er.

Det var en god opplevelse og stor stas å se dinosaurene og dykkerklokker, kontrollrommet til oljedekket og se film fra de første plattformene.

At Alexander Kielland gikk rundt og kantret og mange mistet livet, gikk innpå 4-åringen. Senere på dagen satte vi oss på et svaberg og kikket ut på fjorden der de prøvde flere ganger å snu den kantrede plattformen uten å lykkes.

«Hvorfor det da, moffar?» var de gjentakende spørsmålene, og bestefar fortalte villig vekk. Dette er stunder der realkompetanse og erfaring overføres på en naturlig måte.

Tenk om vi alle brukte det som livet har gjort med oss, og vi har gjort med livet, og nettopp ga det videre til denne generasjonen. Tenk om vi fortalte med innlevelse hvorfor troen bærer gjennom livet. Hvorfor vi ber og hvorfor vi fortsetter å tro og at å lese i Bibelen, gå i kirken og forvente at Gud er med oss gjennom alle ting, er virkelig. At vi ikke bare sier det, men faktisk gjør det.

Forbilde i troen

Det å få barn bærer med seg et ansvar. Ikke bare i spedbarnsfasen og tenårene, men fra distanse når de frigjør seg og når de får sine barn. Det tar liksom aldri slutt; ikke med gleden og heller ikke med mulighetene og ansvaret.

Jeg har kommet til en konklusjon etter å ha fått fem barnebarn de siste fem årene. Jeg vil være til stede og disponibel der jeg måtte trenges. Jeg vil være et forbilde i troen og tilgivelsen. Jeg vil vise vei til kirken og relasjonen med Jesus på en naturlig og trygg måte.

Hver dag vil jeg be og våke over disse skattene som er en gave fra Gud. Hva er din konklusjon?