Hva skal vi med gudsfrykt?

Er det plass for gudsfrykt i vår forståelse av kristenliv i dag? Gudsfrykt er blitt et fremmed begrep for mange, det er et budskap vi sjeldent hører nå til dags. Vi er så opptatt av Guds kjærlighet, som vi med rette burde være, men vi kan aldri fullt ut verdsette Guds kjærlighet med mindre vi har lært gudsfrykt.

Hvorfor forkynne om dette? Jeg har tenkt mye på dette når jeg ser landet vårt, lederne våre, verdiene våre, kulturendringene og menigheten. Vi kan jo si generelt at nordmenn har mistet gudsfrykten.

Begynnelsen til visdom

Fra begynnelsen til slutten av Bibelen blir vi bedt om å frykte Herren. Vil du ha visdom? Frykt da Herren. Å frykte Herren er begynnelsen til visdom. Vil du leve lenge? Frykt da Herren. Ønsker du Guds beskyttelse? Vil du ha Guds velsignelse? Frykt da Herren.

Ønsker du rikdom og ære, lykke, vennskap med den allmektige Gud? Frykt da Gud. Vil du kjenne Guds kjærlighet? Ønsker du å behage Gud? Vil du lære å frykte ingen og ingenting annet? Hvis du gjør det, så sier Skriften at du skal frykte Gud.

Hvem sier dette? Vel, ifølge Skriften: Gud sier det, Moses sa det, profetene sa det, og apostlene sa det. Jesus sa det selv. Om og om igjen forteller bibelhistoriene oss om behovet for å frykte Herren. Du ser det når Moses er ved den brennende busken i redsel eller Jesajas i tempelet full av frykt.

Du tenker kanskje: Vel, ok. Noen mennesker følte faktisk frykt – ekte frykt – rundt Gud. Men Gud er god, og han vil ikke at vi skal føle det slik. Men Jesaja profeterer under inspirasjon av Den Hellige Ånd: «Herren, hærskarenes Gud, ham skal dere holde hellig, og han skal være deres frykt, han skal være deres redsel.»

Full av nåde

Eller kanskje du tenker: Det er sant, men det er Det gamle testamente. I Det nye testamente er Jesus åpenbart for oss som «full av nåde». Det er sant. Jesus er full av nåde. Og her er hva Jesus sa: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!»

I møte med Jesu under ble reaksjonen at frykt kom over dem. Som da Jesus stillet stormen eller da han brakte dem den store fiskefangsten eller da han vekket de døde eller drev ut demoner. Gudsfrykt var en del av opplevelsen når de sto i hans nærhet.

Til og med Paulus oppmuntrer Timoteus til å øve seg i gudsfrykt. Hva slags gudsfrykt er det her snakke om? Det er ikke frykt for noe fryktelig, men frykten for noe fantastisk, frykten for Gud, der en ønsker å ære ham, respektere ham, gjøre det som gleder ham.

Gudsfrykt leder til ydmykhet og opplevelsen av hans nåde. Uten gudsfrykt blir vi stolte, selvopptatte.

Kilde til liv

A. W. Tozer sier: «I gamle dager ble det sagt at troende skulle vandre i gudsfrykt og tjene Herren med frykt. Uansett hvor intimt deres fellesskap med Gud er, hvor dristige de enn er i sine bønner, var grunnen til deres religiøse liv oppfatningen av Gud som fantastisk og forferdelig.»

Men om sin samtid sier A. W. Tozer: «Selvsikkerheten til moderne kristne, den grunnleggende lettsindigheten som er til stede i så mange av våre sammenkomster, den sjokkerende mangelen på respekt for Guds person, er bevis nok på en dyp hjerteblindhet. Mange kaller seg kristne, snakker mye om Gud og ber til ham noen ganger, men vet tydeligvis ikke hvem han er. Frykten for Herren er en kilde for livet, men denne helbredende frykten finnes i dag knapt blant kristne mennesker.»

Kan mangel på gudsfrykt være en av grunnene til det moralske frafallet en opplever blant kristne i dag?

Evangeliet er ingen «quick fix»

Framtid av håp