Hver uke får Mari og sønnene «engler» på besøk
Da alenemoren mistet 16.000 kroner i inntekt over natten kom hjelpen fra uventet hold.
Verden har rast sammen rundt Mari og sønnene hennes på ett og fire år.
Alenemoren har akkurat lagt bak seg et forhold med en voldelig mann og gjør klar til å skape et nytt liv for seg og sønnene i en liten bygd på Jæren.
Så kommer meldingen som snur alt på hodet igjen.
NAV trekker tilbake overgangsstønaden. Over natten mister Mari 16.000 kroner i inntekt hver måned. Når faste utgifter er betalt sitter hun igjen med 4.000 kroner.
Kroniske smerter gjør at hun har legeerklæring på at hun er for syk til å jobbe. Likevel har NAV avslått søknaden om uføretrygd.
Nå venter alenemoren på at klagen behandles.
Drømmen var å være et forbilde for sønnene sine, inspirere dem til å få seg en utdanning og klare seg selv.
Nå vet hun ikke engang hvordan hun skal få råd til å gi dem mat.
En ubehagelig øyeåpner
En formiddag for ganske nøyaktig ett år siden står fengselsbetjent Arvid Vigrestad og nyter en kopp kakao fra balkongen.
Han får øye på en ung kvinne som krysser gata, rett mot en av søppelkassene på torget på Vigrestad.
Hun går helt bort til dunken, bøyer seg ned og titter inn i luken. Så bretter hun opp jakkeermet, stikker armen ned i luken på søppeldunken og fisker fram en pantflaske.
Den legger hun fort oppi sekken sin og småløper bort.
«Når en vanlig dame er villig til å rote i søppeldunken midt på lyse dagen, bare for å få tre kroner i pant, da er det noe som er galt», tenker Vigrestad.
Ikke lenge etter går han til bibelgruppen i Norforsamlingen Vigrestad og forteller han vil starte matutdeling i hjembygda.
De andre tenner på ideen. Få uker senere starter forsamlingen organisasjonen Med hjerte for Vigrestad.
Slik er de som ber om hjelp
– Finnes det fattige på Vigrestad, spurte moren til Arvid Vigrestad forskrekket da hun hørte om sønnens initiativ?
Og det kunne han bekrefte.
De begynte med å dele ut flyere i hjembygda, men fikk senere utilsiktet drahjelp av lokalavisen, som omtalte initiativet som et tiltak for hele kommunen.
Ikke lenge etter begynte folk fra de omkringliggende bygdene også å ta kontakt.
For å sikre at de som tar kontakt har et reelt hjelpebehov, har Vigrestad og gjengen alltid en telefonsamtale med dem for å høre litt om hvordan de har det. Er de i jobb? Er de ufør? Har de barn?
– Det er egentlig alle slags folk som tar kontakt: Innvandrere, kriminelle, alenemødre, men også kristne, forteller Vigrestad.
– På fasaden ser det ganske greit ut, men det er ikke greit. Ikke i det hele tatt.
Han trekker fram en småbarnsfar som har pådratt seg milliongjeld, en student som ikke får jobb, kriminelle som sliter med rus eller personer som Mari.
Hun har helseutfordringer, er aleneforsørgere og har falt mellom stolene i NAV-systemet.
– De er takknemlige når vi kommer på døren, selv om de er i en vanskelig situasjon. Det er sterkt å få være med på, sier Vigrestad.
Sammen med et titalls andre frivillige fra Misjonshuset på Vigrestad har han akkurat lastet biler fulle med mat fra Matsentralen i Rogaland. Nå er han klar til å ta Dagen med på en kjøretur for å dele ut maten.
Vil ikke være hvilepute
Da «Med hjerte for Vigrestad» startet opp oktober i fjor, delte de ut mat til fire husstander. Nå er antallet 25.
– Er det velferdsgodene som ikke strekker til eller «dårlige vaner» som gjør at folk ikke har råd til mat?
– En del røyker, er rusavhengige eller kjøper dyr energidrikk. Det merkes på lommeboka, også for folk i fullt arbeid. Men Gud har ikke satt oss her på jorden for å dømme hverandre, men for å elske hverandre, understreker fengselsbetjenten.
– Det handler om å bry seg, se hverandre i øynene og smile til hverandre.
– I så fall kunne det vel vært like nyttig å tilby hjelp til sette opp et budsjett og legge opp gode vaner, som å dele ut mat?
– Nettopp, sier Vigrestad og smiler.
Han ser for seg å dele ut flyere med tilbud om leksehjelp, økonomihjelp eller besøksvenn.
I tillegg er målet å få et lokale der folk kan bytte til seg varer etter hvert som pandemien kommer under kontroll, samt å få i gang et samarbeid mellom menigheter og forsamlinger i kommunen, slik at folk som ønsker det kan få lokal menighetstilknytning.
– Matutdelingen er bare begynnelsen, sier Vigrestad.
Han blinker inn i en gate med velholdte hager. Tiden er inne for å dele ut første matpose.
– Hun vi skal til nå er bare en solstråle. Så blid og takknemlig. Bare vent og se.
Klespress blant 6-åringer
Første stopp på lista til Arvid Vigrestad er alenemoren Mari, hun som mistet 16.000 kroner i inntekt over natten. Av hensyn til barna sine ønsker hun å være anonym.
En dør går opp og en ung kvinne med 2-åring på hofta åpner døren med et varmt smil.
«Hvordan går det med deg» spør Vigrestad, mens han rusker yngstegutten på hodet og lurer på hvordan det var å starte i barnehagen.
Den som ikke hadde visst bedre, hadde kanskje trodd det var bestefaren, men Mari har kun kjent ham siden desember i fjor.
– Da stefaren min sa han hadde meldt meg på dette begynte jeg å gråte, sier Mari.
– Jeg visste ikke det fantes sånne mennesker.
Maten fra Med hjerte for Vigrestad tetter noe av gapet etter at barnetrygden for eldstemann ble redusert med 600 kroner i måneden etter at han fylte seks år.
Forleden måtte hun si nei til at 6-åringen kunne bli med på kino, det hadde hun ikke penger til.
– Det er gjerne ikke alle som tenker over det. Men det blir veldig tydelig når alle barna rundt deg får ny sparkesykkel, ny sykkel og ny Hummel-joggebukse. Og så er du den eneste av guttene som ikke har noe av dette.
– Er seksåringer i bygda her opptatt av merkeklær?
– Ja, for meg virker det sånn. Kanskje status blir viktigere på mindre steder. Det er så synlig for alle hvem du er og hva du har – eller hvem du ikke er og hva du ikke har.
Jobber for to
Naboer som følger med kan se at det kommer noen med mat til Mari en gang i uken.
Kanskje har de fått med seg at hun ikke går på jobb, eller de har hørt henne snakke i telefonen om rettssaken der ekskjæresten ble dømt for vold mot henne.
Det de derimot kanskje ikke vet, er at morskjærligheten fikk Mari til å slutte tvert med rus etter 12 års avhengighet.
De har kanskje heller ikke tenkt over at oppgaver de fleste av oss trenger minst to foreldre for å komme over, fikser hun helt alene og det med sterke kroniske smerter.
Det er Mari som betaler alle regninger, følger til fritidsaktiviteter, legger dem og steller hjemmet.
Det er hun som står opp om natten når guttene får mareritt, og det er hun som lager frokost og går med dem de 25 minuttene det tar til skole og barnehage.
Mari bytter lyspærer, monterer hyller og installerer internett.
Likevel tok det lang tid før alenemoren fra Jæren begynte å se på seg selv som noe annet enn ressurssvak.
– Jeg tenkte folk så det på meg at jeg hadde ruset meg og ikke fullført skole.
Det førte til at Mari isolerte seg selv, helt til hun ble kjent med moren til en av guttens venner. Å åpne seg til henne om den vanskelige livssituasjon hjalp.
– I dag er jeg litt stolt over meg også. Veldig stolt egentlig, sier hun prøvende.
– Ja, jeg har vært rusmisbruker, men se på meg i dag! Jeg klarte å komme meg ut av det – alt sammen – og jeg har vært rusfri fra det øyeblikket jeg fant ut jeg var gravid med min førstefødte for sju år siden.
Selv kjenner hun flere som har sagt fra seg foreldreretten eller tatt abort.
– De velger vekk barnet sitt for å kunne ruse seg. Det gjorde ikke jeg. I dag har jeg to friske, glade gutter. Hvorfor skal jeg skamme meg?
Vil bidra, men vet ikke hvordan
Men skamme seg gjør Mari likevel.
– Jeg synes det er flaut, egentlig, innrømmer hun.
– Å ikke kunne ha en jobb og bidra i samfunnet på samme måten som vanlige folk eller å ikke være et godt forbilde for guttene mine.
Likevel frykter hun hva en travel jobbhverdag kan bety for helsen hennes.
– Bruker jeg kreftene opp på jobb har jeg har ingen som kan hjelpe meg med ungene når jeg kommer hjem. Derfor må jeg spare kreftene mine til dem.
Møysommelig legger hun inn varene fra Med hjerte for Vigrestad inn i kjøleskapet.
– Det var ikke slik det skulle gå, sier hun.
– Jeg vil ikke være sånn som bare skal ha hjelp, hjelp, hjelp og ikke gi noe tilbake. Jeg vil jo være et godt forbilde for guttene mine.
Hun lukker kjøkkenskapet. Øynene er blanke.
Sønnen stirrer på moren, så begynner han å gjøre seg til.
Han hopper og ler. Mari ler litt, hun også, og gir ham en lang klem.
De siste par årene har det vært de to sammen hjemme, mens eldstemann var i barnehagen.
Det blir stille. Hun blunker kraftig, kysser 2-åringen på håret og hviler hodet sitt på hans.
– Slik kan vanlige folk hjelpe
– Hva kan vanlige folk gjøre hvis de kjenner noen som har det som deg?
– Ikke døm andre så mye og tenk over hvordan holdningene dine smitter over på barna, sier hun.
Engasjert begynner hun å fortelle om barns trygghetssirkel, og hvordan vi som voksne kan påvirke barns trygghet.
Plutselig ringer det på døren.
Det er Arvid Vigrestad som er tilbake for å hente Korsets Seier. Den tidligere fengselsbetjenten setter seg på huk og småprater med barna. Moren blir stående og betrakte dem med et stolt smil om munnen.
Hun minnes første matpose fra Med hjerte for Vigrestad.
– I begynnelsen føltes det veldig nedverdigende, men folkene som kommer her er så varme at jeg får ikke den skamfølelsen. De spør hvordan det går, og de snakker om seg selv også. Det hjelper jo veldig at de er så menneskelige.
Gradvis tillater Mari seg selv å drømme litt igjen.
Når Dagen snakker med henne noen dager etter intervjuet kan hun fortelle at hun, også det helt selv, har skaffet seg praksisplass innenfor en kommunal institusjon som jobber for mennesker som sliter med rus og psykiatri.
Kontrakten har hun hengt opp på kjøleskapet ved siden av barnas tegninger.
«Åh mor», sa sønnen (6) og kastet seg om halsen på Mari da han fikk høre den gledelige nyheten, «Endelig skal du også jobbe».
– Det var litt vondt å høre at han tydeligvis hadde tenkt så mye over at jeg ikke jobbet, sier en innrømmer Mari.
– Men mest av alt er jeg bare stolt og glad. Det er akkurat som jeg kjenner meg litt rankere i ryggen.
– Hos Med hjerte for Vigrestad sies det at du er så blid og takknemlig?
– Å?!
Alenemorens ansikt lyser opp.
– De vet hvor mye jeg ikke får til. Likevel viser de så mye kjærlighet. Det er umulig å ikke bli takknemlig av sånt.