Hver uke går Jan Wilhelm seks ganger rundt Stortinget mens han ber

Det er 13 minusgrader i hovedstaden.

Jan Wilhelm Floberg står på toppen av Løvebakken med ansiktet vendt mot hovedinngangen til Stortinget.

Den trauste og høyreiste mannen har vinterlua godt trukket ned over ørene. Idet han åpner munnen strømmer frostrøyken ut.

Så løfter han to hender med digre ullvanter opp mot himmelen, og begynner å synge:

«Herren velsigne deg, og bevare deg...»

Et par turister som står og beundrer utsikten fra Løvebakken, nærmer seg sakte. Hva holder denne mannen på med? Så forstår de og trekker seg hensynsfullt unna.

Så begynner Floberg å gå. I sirkel rundt Stortinget. Han gir seg ikke før han er ferdig med seks runder.

– Stort sett får jeg gå i fred. En gang kom jeg i snakk med vaktene her, og fortalte hva jeg drev med.

Etter femte bønnerunde så Floberg at de speidet, så han gikk bort og sa at han gikk rundt bygget for å be.

«Vi har lurt litt på hva du driver med»

«Ja, vi har lurt litt på hva du driver med, skjønner du», innrømmet vaktene, men syntes det bare var fint det han gjorde.

Bønnemannen fra Drammen har truffet både Erna Solberg og Anniken Huitfeldt på sine bønnerunder rundt Stortinget. De uventede møtene har han tatt som en tilskyndelse til å be litt ekstra for dem den dagen. Han snakker ikke til dem, bare smiler og sier hei.

– Det har jo blåst ganske kraftig rundt begge disse damene i det siste. De kan nok trenge en ekstra bønn, sier Floberg.

Stortingsrepresentant og drammenser Lise Kristoffersen har han imidlertid snakket med et par ganger.

«Heia Drammen!» sa Floberg. «Jeg går rundt og ber, jeg». Det syntes hun var fint.

Floberg bor i Drammen, er gift og har fire barn, tre svigerbarn og ni barnebarn.

Foruten å ha drevet sitt eget begravelsesbyrå og vært pastor i menigheten Vineyard, har han de siste årene jobbet i en bolig for psykisk og fysisk utviklingshemmede.

Slutter ikke før Gud sier stopp

Floberg har dessuten ledet det tverrkirkelige bønnearbeidet «Bønn for Drammen» i 22 år. For tiden er Frikirken hans åndelige hjem.

Siden våren 2022 har han tatt toget til Oslo sentrum hver tirsdag for å be. Fra den dagen han opplevde at Gud snakket til ham om å gjøre det, har han stilt opp i all slags vær, bortsett fra i skoleferien.

– Jeg kommer til å holde på helt til Gud ber meg om å slutte. Når jeg begynner med noe stopper jeg ikke før Gud sier det.

Floberg snakker om Guds tiltale like naturlig som om han forteller hvor mye klokka er.

I dag, når Korsets Seier henger seg på ukens bønnerunde, er det iskaldt i Oslo sentrum. Folk iler avgårde for å komme seg fortest mulig innendørs og i varmen.

Floberg blir igjen ute i kulda.

Ber om vekkelse blant unge

Før han tar beina fatt oppover Karl Johan mot Stortinget, har han allerede stanset opp foran Slottet og Universitetet, strukket sine armer mot himmelen og bedt. Først for kongefamilien, så for alle lærere i skolen.

Han ber at kristne lærere skal få mot til å heise rent flagg. Men først og fremst for alle barn og unge, om en gjennomgripende vekkelse blant dem.

– Det ligger meg særlig tungt på hjertet. Jeg tror Gud sender en motild mot alt som påvirker barn og unge, for eksempel kjønnsforvirringen og evolusjonsteorien. De blir pådyttet stein i stedet for brød fra så mange hold, sier han.

Floberg hever stemmen og ber høyt for den neste generasjon, mens han løfter hender mot universitetsbygningen..

Så følger går han med raske og målrettede skritt mot Stortinget. Etter en innledende bønn på Løvebakken, går han fire, fem runder rundt Stortinget. Av og til stopper han opp, kikker inn vinduene og ber.

– Det er så fantastisk å stå foran Stortingssalen, se lysene der inne og velsigne og be om vekkelse.

Først og fremst ber Floberg for stortingsrepresentantene, ikke de politiske sakene, selv om han følger med på dem også.

Nevner alle ved navn

– Jeg ber om at de skal finne gode løsninger. Jeg ber om visdom i forbindelse med viktige avgjørelser som har med konflikten mellom Israel og Hamas å gjøre, abortloven, loven om konverteringsterapi og så videre. Men først og fremst nevner jeg representantene ved navn.

– Har du opplevd å få bønnesvar?

– Jeg opplevde at Gud la på hjertet mitt å be om at all uredelighet skulle komme for dagen, og se hva som har skjedd? undrer Floberg.

– Jeg kan ikke si at min bønn har utløst det, men du vet jo selv hvordan ting har blitt avslørt de siste månedene. Folk har blitt både avsatt og innsatt. Det er spennende at det skjer sånne ting.

Floberg avslører at han ber ofte for statsminister Jonas Gahr Støre,

– Han bekjenner seg som kristen. Jeg ber om at han skal få styrke, visdom og åpenbaring fra Ordet.

Han ber for alle stortingsrepresentantene, og om at de som er troende skal være frimodige i vervet sitt.

– Jeg synes de med fordel kan være mer frimodige. Samtidig forstår jeg at det koster å ha meninger som skiller seg fra flertallet.

Selv om Floberg er opptatt av politikk på det personlig plan, gjør han ikke forskjell på folk når han ber.

– Jeg ber for representanter i alle partier, slår han fast.

Demonstrerer troen på bønn

– Hvorfor kan du ikke be om det samme hjemme i den gode, varme stua di?

– Fordi det er et eller annet med det å være på stedet du ber for, som er helt spesielt. Det blir en egen atmosfære. Jeg kjenner litt på hva skjer, ser ting fysisk foran meg og demonstrerer ved min tilstedeværelse at jeg tror på forbønn.

Dessuten er Floberg overbevist om at det faktum er at han kjøper togbillett, reiser fram og tilbake hver tirsdag og setter av tid, er en bønn i seg selv.

Kristne er vandrende bønner

– Jeg tror at vi som Guds folk er vandrende bønner. Han vet hvor vi er, hva vi tenker på og har lyst til. Det er en slags bønn det også. Når vi stiller opp, viser vi at vi tror på bønn.

Den erfarne bønnelederen mener at bønn handler 60 prosent om å møte opp.

På vei rundt Stortinget for tredje gang reflekterer han litt over om han er den eneste som gjør dette bønnestuntet i hovedstaden. Han har hørt om en annen, men aldri møtt ham.

– Tenk om vi er mange, som går rundt her og ber uten å vite om hverandre. Det må jo virke.

– Koster det deg mye å gå rundt med løftede hender og mumle bønner blant folk som passerer deg?

– Nei, det koster litt for lite egentlig. Det er bare en glede.

– Hva opplever du når du står foran Stortinget?

– Glede over at jeg er lydig og gjør det Gud minner meg om. Når du går innfor Guds trone og vender blikket bort fra deg selv, blir alltid konsekvensen glede.

Floberg avslutter alltid bønnevandringen med å trekke seg så langt tilbake fra Stortinget at han kan se flagget som vaier over bygningen.

– Flagget vårt er jo så fantastisk, med korset. Den hvite fargen står for tilgivelse for syndene, det røde for blodet som vasker oss rene, og det blå som representerer kongeverdigheten, vår identitet som Guds barn,

Før Floberg vender nesen mot Nationaltheatret og hjembyen Drammen for å rekke neste bønnemøte, proklamerer han korset over Stortinget og alt det som skjer der.

På en kafé langs Karl Johan har han 20 minutter igjen før toget får tilbake til Drammen og neste bønnemøte begynner. Over en rykende kopp forklarer han hvorfor bønn har blitt det viktigste i livet hans.

Kalt til å elske Gud hemningsløst

Jan Wilhelm Floberg har vært kristen hele livet, og bønn har vært en naturlig del helt fra barndommen. Moren var en bønnekvinne og sønnen så henne ofte på kne i bønn.

– Det gjorde noe med livet mitt, sier han i dag.

17 år gammel erfarte han en personlig fornyelse, og da han som 19-åring begynte på ingeniørskolen i Gjøvik, kom han i berøring med etterdønningene av Jesusvekkelsen, som preget mange kristne ungdomsmiljøer i Norge på 70-tallet.

Han opplevde åndsdåpen og begynte å be sammen med andre.

– Jeg ble tatt hånd om av en mann fra organisasjonen Ungdom i Oppdrag (UIO), som spurte om jeg ville være hans disippel. Han lærte jeg mye av om bønn.

Floberg forteller om en ungdomstid der han var leder av skolelaget, og at han benyttet alle frikvarter og mye av fritiden enten til bønnemøter eller evangelisering sammen med andre ivrige kristne ungdommer.

Videre knyttet han seg til UIO, gikk disippeltreningsskole der, og fant sin kone i samme miljø.

– Er bønn blitt ditt kall?

– Mitt livskall er først og fremst å elske Gud hemningsløst. Målet mitt å kjenne Guds hjerte så jeg kan gjøre det han legger på meg. Den største gleden er å gjøre det Gud har på hjertet.

Derfor presiserer Floberg at bønn ikke bare er å komme med ønskelista si til Gud, men det er å ha en så intim relasjonen med Gud at man kan gjenkjenne Hans stemme og gjøre hans vilje.

Den siste kaffeskvetten varmer den iskalde forberederen før han trer på seg lua og setter kurs mot togstasjonen og hjem til Drammen.

Oppdrag utført.