«Hvis du ikke står for noe, faller du for alt»

«Hvis du ikke står for noe, faller du for alt» hørte jeg da jeg var tenåring.

Jeg var liten av vekst, men dertil stor i kjeften som det het så fint. Og jeg tror til min lærers store glede, gikk jeg på limpinnen hver gang hun ville ha i gang en diskusjon.

«Ann Helen, hva tenker du om abort?» eller alkohol, homofili, narkotika, sex... Listen var lang over temaene min lærer tenkte var fint at vi diskuterte oss i gjennom som klasse, og den raskeste veien for å få i gang en diskusjon var å spørre meg hva jeg tenkte.

Jeg svarte ærlig og dette var som regel noe ganske annerledes enn det resten av klasse tenkte om samme tema. Diskusjonen var i gang, som bestilt.

Krevende datter

Jeg hadde ikke akkurat mine argumenter fra egen teologisk utforsking, men fra mamma og pappa og fra andre kristne ungdomsledere rundt meg. De var tydelige på hva Bibelen stod for og holdt fast ved det.

Selv da jeg i mitt ungdomsopprør vandret bort fra noen av disse sannhetene, stod disse bautaene av troshelter fast på hva de trodde. Som min far sa til meg en gang «Ann-Helen, det er ikke vi som har endret oss, det er du».

I møte med sin krevende datter, stod de fast. Jeg visste alltid at jeg kunne lene meg på de, for de visste hva de trodde på og stod for det, selv når det ikke var populært. De hadde valgt Bibelen som høyeste autoritet i sitt liv, og det var ikke noe de vek fra selv når det var upopulært.

Voksen bjørnetjeneste

Den oppvoksende generasjonen har det mer utfordrende enn det jeg hadde. Dette er en generasjon som lever ut de postmoderne tankene som presenteres for dem overalt; der frihet er av høyeste verdi, og sannheten er relativ.

Den objektive sannheten er effektivt visket bort og erstattet med en relativ sannhet basert på egne følelser og opplevelser. Når kristne ungdommer ikke forholder seg til bibelsk lære som en objektiv sannhet – men de skal selv definere en balanse mellom egen subjektiv, følelsesorientert sannhet og Bibelens lære – da er det fort gjort å komme ut av kurs.

Men la meg spørre; hvordan skal dagens ungdommer stå opp for Bibelens sannhet og lære om de vanskelige temaene, når vi voksne rundt dem ikke lenger velger å ha Bibelen som høyeste autoritet i våre egne liv? Det som kanskje er enda mer vanlig blant oss voksne, er at vi innerst inne tror på disse politisk ukorrekte sannhetene, men vi velger ikke snakke så høyt om dem.

Da tror jeg at vi gjør tenåringene våre en bjørnetjeneste ved å holde det for oss selv.

Paradokset sannhet og kjærlighet

Spørsmålet er ikke om vi skal møte mennesker på en god måte eller ikke. Selvfølgelig skal vi det. Men som kristne er vi ofte redde for konfrontasjoner. Vi er redde for at våre politisk ukorrekte meninger om sannhet og lære skal gjøre at mennesker føler seg ukomfortable i vårt selskap.

Jesus er vår rollemodell; han gikk aldri på kompromiss med sannheten i møte med mennesker. Han evnet å møte mennesker med sannhet og kjærlighet hånd i hånd og vek aldri på noen av dem.

Kan du tenke deg hvilke øyne den samaritanske kvinnen tittet inn i da Jesus avslørte hennes skamfulle liv? Jeg forestiller meg at det må ha vært noen øyne som lyste av kjærlighet samtidig som sannheten fikk slå ned i hjertet hennes.

Jesus og verden

Min utfordring går derfor til oss voksne, oss som er rollemodeller for dagens unge. La oss tørre å stå opp for Bibelens objektive sannhet i møte med samtiden, en lære om sannhet som har overlevd gjennom generasjoner, gjennom menneskehetens høye fjell og dype daler.

La oss se til Jesus som vårt forbilde i møte med omverdenen, og møte alle med kjærlighet og omtanke, samtidig som vi våger å stå opp for Guds sannhet.

For hvis vi ikke står for noe, så faller vi for alt.