– I dag trykker KS det som var forbudt å snakke om i Pinsebevegelsen

Artikkelen ble først publisert i 2021.

– Nevn hvilken tjeneste som helst i Pinsebevegelsen, så har jeg vært det. Hehehe…

Det er ikke langt fra sannheten, det Oddvar Johansen presenterer med et smil denne mandagen i Drammen. Evangelist. Pastor. Misjonær. Evangeliseringssekretær. Regionssekretær for Asia i Pinsebevegelsens Ytre Misjon (PYM). Alle hattene har han båret.

Ute snør det store kjerringer, og Korsets Seiers tidligere redaktør er allerede på kaffekopp nummer to.

Ja, for det har han også vært. Og selv om avisen ikke har blitt det han så for seg da han overtok i 1999, er han begeistret over sin gamle arbeidsplass.

Forbønn i bilen

Trass i en imponerende pinse-cv, vokste han ikke opp i et spesielt kristent hjem. Johansens far underholdt til dans på lørdagskveldene. Så reiste sønnen på leir som pinsemenigheten Tabernaklet på Strømmen arrangerte på Hadeland. Han var 13 år og håpet å møte noen jenter.

– Der ble jeg frelst. Herlig frelst. Kameratene mine sa at det ikke kom til å ta lang tid før jeg var tilbake i syndens rike. Haha!

Han ler godt. Det gjør han ofte. Så blir han alvorlig igjen.

– Men det har holdt, takk og lov, inntil i dag.

Da unge Johansen var vel hjemme fra pinseleir og fortalte om alt som hadde skjedd, begynte mor å gråte. Det viste seg at hun hadde vært en kristen før. At sønnen nå hadde gitt livet til Jesus, gjorde så sterkt inntrykk at hun også ville tilbake. Det tok litt lenger før faren kom til tro, men Oddvar var smart.

– Han hadde blitt operert, og jeg skulle kjøre ham hjem fra sykehuset. Jeg hadde en folkevogn, og jeg kjørte inn til siden og sa: «Pappa, nå er det din tur!»

«Ja», svarte faren gråtkvalt.

– Da fikk jeg ledet ham til Gud. Det var en stor opplevelse, kanskje større enn noe annet jeg har opplevd, sier han og tar en stor bit av et rundstykke med ost og skinke.

Fram til leiren på Hadeland, drev Johansen med dans. Han var Oslomester i moderne dans i sin årsklasse. Men da han tok imot Jesus, var det slutt. Han beskriver at han tok et oppgjør med dansingen. Ingen trengte å si til ham at han måtte slutte. Likevel lå det i datidens forkynnelse, og det radikale miljøet med mange ungdommer som ville gi alt for Jesus. Da ble det vanskelig å tro at det var mulig å danse og samtidig være en kristen.

– Jeg rev i stykker diplomet jeg hadde fått, og jeg angrer veldig i dag, tilføyer han ettertenksom før han fortsetter:

– Men det sier noe om meg, det også. For jeg har alltid vært radikal. Jeg har aldri vært på en fotballkamp etter jeg ble frelst, men jeg ser fotball på TV. Jeg har aldri vært på kino i Norge, men jeg ser filmer på TV, sier han og ler litt av seg selv.

Latter skaper han også rundt seg, og de som har sett ham i aksjon som predikant kan fortelle om en livlig kar som ikke er redd for å bruke hele plattformen.

«Få tilbake han forrige»

Johansen hadde vært både evangelist, misjonær og pastor da han begynte som redaktør. Han kjente Pinsebevegelsen ut og inn. Gjennom jobben som informasjonsleder i PYM hadde han allerede skrevet en rekke artikler i avisen, og han var redaktør for «Ekko» som var Korsets Seiers misjonsbilag.

Likevel var ikke alle overbevist om at han var den beste kandidaten til jobben. Han husker spesielt godt en ekstraordinær generalforsamling i Filadelfiaforlaget.

Johansen var selv tilstede, og noen reiste seg opp og spurte om det ikke heller var mulig å få tilbake den forrige redaktøren, som nylig hadde sagt opp.

– Så der satt jeg da, vet du.

Han bryter ut i latter av å tenke tilbake på den pinlige stemningen i rommet.

– Hvordan føltes det, at de heller ville ha tilbake den gamle enn å få inn deg?

– Det gjorde meg ikke noe. Jeg har aldri tatt meg selv høytidelig. Jeg er nesten for mye den andre veien. Jeg sa det også da jeg begynte i KS, at jeg ikke ville være en sjef som skulle se ned på noen. Jeg forsøkte å være en av «gutta» hele veien. Der lå jeg kanskje før min tid, jeg vet ikke.

– Hvorfor ville du ha det sånn?

– Det var nok mye at jeg var den åpne typen selv. Jeg er sånn. En del er fortvilet over det, andre liker det godt. Men jeg er fornøyd med å være sånn.

Som redaktør inviterte Johansen journalistene med på jevnlig idédugnad om innhold og profil på KS, en praksis som fortsatt holdes i hevd. Teamarbeid sto i fokus. Som sjef var han også opptatt av å legge til rette for mye kos og hygge, fortelles det. Alle ansatte fikk flagg på pulten og en pose Bamsemums når de hadde bursdag.

Drømte om dagsavis

Nå kjenner han ikke lenger alle som jobber i KS. Han kan sitte med avisa i fanget uten å gjenkjenne navnene på alle journalistene.

– Det er veldig uvant. Jeg håper jo ikke jeg har vært en syvende far i huset, men det er klart at jeg er preget av at jeg har vært redaktør tidligere, når jeg leser avisen.

I hans tid var Korsets Seier en avis med mye tekst, og den skulle målbære pinsebevegelsens syn på både menighets- og samfunnsliv. I tidligere tider var det både navn, virksomheter og temaer som man ikke fikk skrive om i KS. Nå har avisa nesten gått for mye den andre veien, mener han.

– Nå kan man ha svære innlegg om det ene og det andre som var forbudt å prate om i Pinsebevegelsen.

Han nøler litt nå.

– Det kommer kanskje av… Jeg vet ikke… Nei, jeg skal ikke si det…

Den pensjonerte redaktøren starter på nytt etter en kunstpause.

– At mange av medarbeiderne kanskje ikke har noe detaljert forhold til pinsebevegelsens historie og kultur, og da skjønner man ikke hvorfor det var sånn. Men vi i min alder drar denne holdningen med oss, at ikke alt skal skrives om.

Johansens ønske for avisen var det samme som en av hans forgjengere, den profilerte pinsepredikanten og forfatteren Thoralf Gilbrant; At Korsets Seier skulle være en pinsekarismatisk riksavis. Den skulle komme ut et par ganger i uka som en start, men drømmen var en dagsavis. Han forteller ivrig om en avis som kunne skrive om de nyhetene som ingen andre skrev om.

– Det gikk ikke økonomisk, dessverre. Så Korsets Seier har blitt annerledes enn det jeg tenkte, men ikke noe vondt sagt, og det må jeg ha med. Hvis jeg skal si at det har blitt annerledes, må jeg ha med at det er veldig fint. Men det var mye mer stoff i Korsets Seier i min tid enn det er i dag, for nå går det bort mye til svære bilder som henger ut fra sidene. Hehehe! Og det kan du ta med, ler han!

– Men hvis folk skal lese en artikkel i dag, må man vel ha gode bilder?

– Jaja, helt sikkert… Men tenk på meg som er nærmere 80 år. Jeg representerer alle de blinde og svaksynte i Pinsebevegelsen, ler han.

– I vår tid lagde vi en avis som var til å skryte av, vi også. Noen ganger spør jeg meg selv hvordan vi, med så lite ressurser, klarte å lage et blad som var så bra.

Så mimrer han fra tiden da de ansatte måtte løpe til toget for å sende sidene til trykkeriet i Indre Østfold, og bildene måtte fremkalles på fotobutikk.

Men det var ikke bare redaktør Johansen skulle være. Også jobben som daglig leder hørte med i pakka. Det stresset ham litt, for han hadde ingen erfaring med å lede en bedrift med alt det innebærer.

– Da var det en i styret som sa at det bare handlet om å være i pluss når året var omme. Og det klarte vi jo, hehe!

Mediepionér

Oddvar og kona Elsie var midt i 20-årene da de ankom Thailand som misjonærer i 1966. Da var det én pinsemenighet i Bangkok. Det var først da ekteparet Johansen startet den kristne medieorganisasjonen «Way of life» at de for alvor nådde thaifolket. Tilfeldighetene ville ha det til at en svenske ved navn Eskil Johansson, som jobbet i den kristne medieorganisasjonen IBRA, kom på besøk til Thailand.

Da han foreslo radioarbeid, var ikke Oddvar vond å be. Ulltepper ble hengt opp langs veggene hjemme i familiens lille stue for å få god lyd, og de startet opp. Han forteller at de allerede etter det første programmet fikk kontakt med 20 mennesker som ville ta imot Jesus. Og det var bare begynnelsen.

– Det ble stadig nye stasjoner, og vi nådde tusener med evangeliet. Det var en veldig rik tid. Det kan jeg nok si var den rikeste tiden vi har opplevd i Thailand, sier han om tiden som mediepionér. Tusenvis har kommet til tro gjennom dette radiomisjonsarbeidet som han og Elsie startet, mange nye menigheter ble startet og arbeidet er fortsatt i full virksomhet.

Radio ble vekkelse

Etter hvert var det 100 radiostasjoner, og et fast innslag i programmene var å be de som hørte på om å ta imot Jesus som sin frelser. Så begynte det å komme brev fra lyttere som hadde opplevd nettopp det. Med et voksende arbeid, ble det også behov for større lokaler.

Sammen med en medarbeider kjørte Oddvar rundt i Bangkok på måfå for å finne et egnet studio. En dag så de en radiostasjon de ikke hadde sett før. Medarbeideren gikk inn og spurte om de kunne sende derfra. Det fikk de. Over én million thaier har fått høre evangeliet gjennom arbeidet.

Senere startet ekteparet Johansen også en menighet, som i dag har 1.000 medlemmer. Fortsatt er radioarbeidet en viktig del av menigheten, og ukentlig sender de 45 minutter med kristent innhold til 48 ulike radiostasjoner i Thailand.

Etter nærmere 20 år reiste ekteparet hjem. Da var det pinsemenigheter overalt, forteller han.

I fjor feiret «Way of life» 50-årsjubileum, med gjester fra Canada, Øst-Asia og Norden. På grunn av sykdom kunne ikke Oddvar og Elsie delta i feiringen i Thailand, men via skjerm fikk han overbrakt en hilsen. På thai, selvfølgelig, et språk han snakker flytende.

Offer

Selv om det er mye å feire fra tiden i Thailand, er det også noe som er litt vondt å tenke på i ettertid.

Ekteparet Johansen adopterte tre barn. Alle tre måtte gå på internatskole. Den lå 19 mil unna familiens hjem, og barna kom hjem på besøk bare én gang i måneden. Det var en del gråt da de skulle reise til skolen, husker han. Fortsatt har han brevene fra eldstedattera, Heidi.

– Det er nesten så jeg begynner å grine av det nå.

Mange pinsemisjonærer har liknende opplevelser. Kallet gikk foran alt, og barna måtte reise langt for å gå på skole. I ettertid har flere misjonsorganisasjoner, inkludert Pinsebevegelsens Ytremisjon (Nå Pinsemisjonen), bedt misjonærbarna om tilgivelse. Ved å bli plassert langt unna foreldrene, følte de seg tilsidesatt og alene. Johansen har forståelse for det. Men han synes det har gått litt for langt den andre veien i dag.

– Når en menighet skal ha pastor i dag, handler det først og fremst om hvor mange mil det er til der familien bor. Det handler ikke så mye om at Gud har kalt til en oppgave. Det er familien på første,- andre, - og tredjeplass, så er det Guds rike. Man er ikke villig til å ofre like mye komfort som før.

Pinsebevegelsens fremtid er likevel lys, tror pinsenestoren Oddvar Johansen. Så lenge den holder fast ved sin egenart, legger han til.

– Vi må holde på skattene våre, og der er Den hellige ånds dåp og kraft fremtredende. Så lenge vi har fokus på dette, er jeg ikke redd for pinsebevegelsen. Men den dagen åndens dåp, tunger til tegn og nådegaver forsvinner fra våre samlinger, er jeg bekymret.