I menigheten er det plass til alle

For mange år siden, da jeg var 12–13 år, skulle jeg for første gang sitte på med en kamerat som hadde fått seg motorsykkel. Jeg gledet meg stort, og hadde ordnet meg både hjelm og hansker. Vi kjørte spent av sted med vinden susende rundt oss og lyden av en 100-kubikks Yamaha dirrende i kroppen. Det er få ting som gir en så stor frihetsfølelse!

Det gikk fint så lenge vi kjørte på noenlunde rette strekninger. Etter hvert ble det mer svingete, og det var da problemene begynte. Mens kameraten min, som kjørte sykkelen, lente seg over mot høyre i høyresvingen, jobbet jeg med å sitte rett og å ikke lene meg over. Han ropte til meg at jeg måtte følge sykkelens bevegelse og retning, for hvis ikke kunne det gå riktig galt.

Jeg skjønte heldigvis raskt at jeg måtte følge instruksene hans og fulgte motorsykkelens bevegelse sammen med ham. Følelsen av å nærme seg asfalten når vi la oss over, var både skremmende og spennende, men tyngde og sentrifugalkraft virket uten at vi måtte ha fokus på det.

Utfyllende gaver

Forrige søndag snakket jeg med betweensgruppa mi om 1. Korinterbrev 12,12–31. Om Kristi kropp og de ulike lemmer og funksjoner denne fantastiske kroppen som menighet har. Det var veldig rørende å høre deres refleksjoner over hvilken plass de tenkte at de har i det lokale menighetsfellesskapet. Deres naturlighet og evne til å se seg selv som en del av kirken var oppløftende og ga meg framtidstro på våre kirker og virke.

Disse 11–12-åringene så at Gud hadde gitt dem ulike gaver og talenter som de kan bidra med inn i menigheten. De plasserte seg inn på ulike steder av kroppen de hadde tegnet på et ark, der de satt foran skjermen på zoom-samlingen vi hadde. Tanken om at noe manglet, når et bein eller en arm var fraværende, var det stor enighet om. «Det ville jo være vanskelig å flytte seg hvis man bare hadde et bein!»

Vi har alle en plass på Kristi kropp og i den lokale menigheten. Denne plassen er for liten og stor, for jenter og gutter, kvinner og menn; alle generasjoner!

Søke anerkjennelse hos Gud

Hvis man er en del av en kropp, innebærer det at man er en del av noe større – en helhet hvor vi alle er avhengig av hverandre. Det igjen medfører at vi i større grad kan være og kanskje i mindre grad må gjøre så mye for å bli anerkjent og være synlig. Det medfører at vi kan være i ett med kroppens (eller motorsykkelens) bevegelser og retning, og samtidig jobbe/gjøre mindre når det gjelder retning, fart og tid sett ut fra våre personlige preferanser.

Jeg liker tanken på at jeg ikke må gjøre en hel del greier for å få anerkjennelse av Gud eller mennesker, men at det er nok at jeg er en del av Kristi kropp og har fått del i Guds nåde. Det betyr at jeg kan lene meg over i svingen når den kommer, og la Gud både bestemme inngang og utgangshastighet mens Den Hellige Ånds kraft bærer oss gjennom, uten at vi i egen kraft må hjelpe til.