Ikke en spurv til jorden – og ikke et tre, heller

Tro det eller ei, opp gjennom historien har det faktisk vært filosofer som mener at treet ikke eksisterer hvis det ikke er noen der som hører at det faller. Å eksistere er nemlig å bli observert, sier de. Det er nesten til å le av – hvis det ikke var for at vi ofte lever som om det er sant selv.

Har du egentlig trent hvis smartklokka ikke har registrert det? Har du vært på restaurant eller på en fjelltopp hvis du ikke deler det i sosiale medier? Har du lest i Bibelen hvis du ikke har postet et bibelvers eller et bilde av morgenkaffen og Bibelen på Instagram? Har du egentlig vært på en stor konferanse hvis du ikke har foreviget øyeblikket?

Hvem må du bli sett av for å kjenne at du finnes og er viktig? Når får du en sterk opplevelse av å leve? Hvor finner du motivasjonen?

Motivasjon

Ikke misforstå meg. Å trene med smartklokke – det er rett og slett motiverende! Og bildeminner er fine å se tilbake på. Poenget mitt her er ikke hva vi gjør her, men hvorfor vi gjør det! Hva er motivasjonen bak?

Selv kommer jeg stadig tilbake til Paulus’ lille monolog i Galaterbrevet i min egen selvrefleksjon: «Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker – eller av Gud? Vil jeg bare være mennesker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener» (Gal 1,10).

Gud virker gjennom resultatet av alle de felles dugnadstimene våre. Gud vil noe. Han ser deg, og vil gjøre noe i deg og gjennom deg. Finnes det egentlig noe som kan gi en like dyp opplevelse av å leve og å være viktig? Det er jo faktisk «i ham vi lever, beveger oss og er til» (Apg 17,28)!

Trenger anerkjennelse

For all del: Vi trenger alle å bli anerkjent, både fra våre ektefeller, søsken, venner, kolleger, forbilder og ledere.

Ordspråkene 16,24 minner oss om at oppmuntring er både sunt og godt: «Vennlige ord er som dryppende honning, søte for sjelen og sunne for kroppen». Men: «vil jeg bare være mennesker til lags»? Eller tør vi å be som David: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg følger avguders vei, og led meg på evighetens vei!» (Salme 139,23–24).

Praktisk er ikke «bare»

Har du tenkt at du «bare» kan gjøre praktiske ting? Husk at når noen gjør det praktiske, kan andre ta seg tid til å sitte med google translate og virkelig se den ukrainske familien som ikke forstår verken engelsk eller norsk.

Så når du baker kaka til kirkekaffen, rigger utstyr, bærer stoler, rydder leker på søndagsskolen, vasker toalettene i kirkelokalet, stiller på dugnad, måker snø, tar oppvasken, skriver årsmøtereferat, handler Grandiosa til ungdomsmøtet, kjører noen hjem eller tar ut søpla – la det være din «åndelige gudstjeneste»; slik Paulus formaner oss i Romerbrevet 12,1b:

«Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.»

Gud ser

De fleste av oss som tilhører et kristent fellesskap gjør den absolutt største biten av vår tjeneste i det skjulte – slik som treet som falt i skogen i det skjulte – hvor ingen verken hører eller ser det du gjør. De fleste av oss får heller ikke betalt for antallet timer vi legger ned i arbeidet for vår lokale kirke. Det er ikke derfor vi gjør det.

Fellesskapet – i gode og onde dager?

Men jeg skriver dette for å minne deg på – du som føler at ingen anerkjenner deg og at ingen ser hva du bidrar med – Gud ser deg! Han vet hva du legger ned. Og han anerkjenner tjenersinnet og hjertet ditt! Han ser på deg og smiler. Og han er så stolt av deg!

Og angående det treet i skogen: Hør på disse linjene fra Prytz Fougner:

«Ikke en spurv til jorden uten at Gud er med.

Ikke en sjel mot døden uten hans kjærlighet!

Ikke en blomst er visnet, ikke en tåre falt

uten at Gud vet om det, han som er over alt(…)

Ikke en spurv til jorden!Det er et ord til deg.»

Er du åpen for Guds veivalg og veiledning?

Kvinnebølge i Teologisk refleksjonsgruppe