Ikke lenger behov for misjonærer i Kongo?

I Anne Gustavsens (og Jon Anders Bregårds) artikkel i anledning CELPAs (kongomisjonens) 100-årsjubileum, sies det at tiden for norske misjonærer sannsynligvis er over (KS 10. juni). Som gammel kongomisjonær ønsker jeg å kommentere, eller supplere og presisere. Artikkelen nevner ikke Kongo-kirkens spesielle behov, og hva norske misjonærer eventuelt kan bidra med.

Det er selvsagt grunn til å være imponert over, og takknemlig for, den store nominelle veksten, til cirka 800.000 medlemmer. Men hva med kvaliteten – hvor mange av disse er «brødkristne»? Det er blitt status å tilhøre en stor kirke med makt. Når offentlige institusjoner ikke fungerer, gir kirketilhørighet en verdifull sikkerhet; og pastoren får stor innflytelse. Ofte blir ledelse viktigere enn tjeneste. (Derfor er jeg skeptisk til å legge stor vekt på ledelsesseminarer!)

Det mangler ikke på de som vil bli toppledere, og ’pastorveien’ kan bli et alternativ for mange som ikke når fram på den akademiske veien. Kanskje har misjonen lagt for stor vekt på akademisk-teoretisk kunnskap, og for lite på yrkesutdanning. Så yrkeslærere trengs.