Ikke lenger behov for misjonærer i Kongo?

I Anne Gustavsens (og Jon Anders Bregårds) artikkel i anledning CELPAs (kongomisjonens) 100-årsjubileum, sies det at tiden for norske misjonærer sannsynligvis er over (KS 10. juni). Som gammel kongomisjonær ønsker jeg å kommentere, eller supplere og presisere. Artikkelen nevner ikke Kongo-kirkens spesielle behov, og hva norske misjonærer eventuelt kan bidra med.

Etter 100 år i Kongo: Misjonærenes tid kan være forbi

Det er selvsagt grunn til å være imponert over, og takknemlig for, den store nominelle veksten, til cirka 800.000 medlemmer. Men hva med kvaliteten – hvor mange av disse er «brødkristne»? Det er blitt status å tilhøre en stor kirke med makt. Når offentlige institusjoner ikke fungerer, gir kirketilhørighet en verdifull sikkerhet; og pastoren får stor innflytelse. Ofte blir ledelse viktigere enn tjeneste. (Derfor er jeg skeptisk til å legge stor vekt på ledelsesseminarer!)

Det mangler ikke på de som vil bli toppledere, og ’pastorveien’ kan bli et alternativ for mange som ikke når fram på den akademiske veien. Kanskje har misjonen lagt for stor vekt på akademisk-teoretisk kunnskap, og for lite på yrkesutdanning. Så yrkeslærere trengs.

Kvaliteten, både åndelig og yrkesmessig, blir et sentralt poeng. Med bakgrunn i en legmannsbevegelse manglet våre misjonærer gjerne formell kompetanse; men de var til gjengjeld Gud-hengivne og kallsbevisste. «Hedningenes frelse» sto sentralt. Disse kan nå føle seg underlegne i møtet med kongolesere med både doktorgrad og professorat (også teologiske). Men betydningen av det dype Kristus-liv må ikke vike for fine diplomer! Dette må vi fortsatt formidle i Kongo, og ikke blindt støtte kirkeledere med universitetsambisjoner.

Økonomistyring og korrupsjonsbekjempelse er vesentlig. Det er skuffende å se at selv kirkeledere tar lett på økonomisk uredelighet. Folk med kunnskap innen økonomi/regnskap, administrasjon, helseforsikring etc. er sårt tiltrengt.

Kvalitet (framfor kvantitet) er sentralt også innen helse- og skolearbeidet. Det diskuteres hvorvidt slike aktiviteter fortsatt skal høre inn under Kirken. Så lenge det offentlige ikke ser sitt ansvar, tror jeg det er nødvendig – og CELPAs ledelse mener at helse og skole er hovedårsakene til den store framgangen. Men å lære kvalitet og teamarbeid er krevende og kostbart. Det er ikke gitt at vår service fortsatt skal ligge på laveste plan.

Sykdomspanoramaet/livsstilssykdommene blir snart som hos oss, mens tropesykdommer blir sjeldne. Folk i Kongo ønsker seg (og krever!) samme tilgang til high-tech som vi har, de er kvalitetsbevisste.

Et eksempel fra Kaziba-sykehuset antyder bærekraften i dette: Etter at dr. Christian kom tilbake fra Lumumbashi som spesialist (finansiert av norske givere), steg beleggsprosenten fra 46 til 97. God kvalitet øker altså tilliten til helsetjenesten – og bedrer dermed økonomien.

Lignende forhold ses i skolevesenet. Våre høyere skoler ligger riktignok på topp når det gjelder resultater. Men her er korrupsjon og annen uærlighet vesentlige utfordringer.

Gratulerer, norsk pinsemisjon!

Jeg tror Kongo fortsatt trenger misjonærer – men kanskje med en noe annen utrustning enn før – og de må være villige til å gå inn som medarbeidere under lokal ledelse; være der som moralske forbilder, «salt i forråtnelsen», kanskje utenom CELPAs domene også. Men misjonæren må ha med seg en kunnskap de mangler lokalt, og ikke ta jobben fra dem. Alder er ingen hindring. En pensjonist med yrkes- og menighetserfaring er utmerket. Afrikanere respekterer grått hår!

Språket (fransk eller kiswahili) blir en spesiell utfordring, en kommer ikke så langt med bare engelsk.

T. B. Barratt så også betydningen av kjønn, yrkeserfaring og fleksibilitet. Han fikk med en yrkeskvinne i det første teamet, Hanna Veum, som var jordmor. Men hun måtte arbeide som lærer i starten. Dessuten ville Barratt at Norge og Sverige skulle samarbeide, noe som dessverre ikke gikk så bra. Kanskje norske misjonærer kunne gjøre noe med dette.

Siste del av misjonsbefalingen lyder: «... lære dem å holde alt det jeg har befalt dere». Kongo-misjonen er der nå: i en tidsubegrenset læringsfase. Og det er med det som forutsetning, at Han har lovet å være med oss alle dager, inntil verdens ende.