Ikke noe nytt at myndighetene ikke liker kristne

Vi vil ha et tolerant og åpent samfunn, et samfunn der det er plass for ulikheter, ulik livsstil, ulike meninger og kulturer. Det låter så fint når slike ord sies som 17. mai taler, nyttårshilsener og i partiers programerklæringer. Slik for eksempel regjeringen sier det i NOU 2022.9: «Ytringsfriheten trener vår evne til toleranse, til å tåle meninger som byr oss imot og å møte dem med ord istedenfor undertrykkelse eller vold. En slik toleranse er avgjørende i et mangfoldig samfunn.»

Grunnloven § 100 «påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale», men er det dette vi som kristen minoritet opplever at staten gjør i dag?

Jeg har blitt rystet flere ganger over hvordan myndigheter har behandlet oss de siste årene. Årets statsbudsjett sine mange kutt på ulike kristne og andre frivillige organisasjoners statlige støtte er bare en ny bekreftelse av at vi ikke regnes med blant de som gir positive bidrag til samfunnet. Er det virkelig slik man skal bygge mangfold og styrke minoriteters plass i samfunnet?

Vi har en utdanningsminister som ikke liker kristne, som ikke liker private initiativ, og som bruker sin makt så mye hun kan for å gjøre livet vanskelig for de som fortsatt tror på Gud, eller tenker annerledes om livet og verdier enn ministeren.

Ingen majoritet

I debattene de siste årene har jeg mange ganger hørt at vi som er evangelisk troende må leve med at vi nå har blitt en minoritet, som om bedehuskristne, frikirkelige og lavkirkelige noen gang har vært majoritetens religion?

Det dagens medier og politikere ikke forstår, er at den gruppen de nå avskyr (kristne som ber og samles i bedehus), som stemples som farlige mørkemenn, som stemples som motstandere av toleranse; nettopp vi er det som kjempet fram det norske demokratiet.

Usikker fremtid for elevene ved KV Vennesla: – Det vil bli umulig å opprettholde dagens drift

Når misjonsbevegelsen, bedehusene, baptistene, pinsevennene og metodistene vokste fram som folkebevegelser, da var det maktens kirkelige ledere som kjempet mot oss. Det har blitt skrevet mot oss i aviser og vi har møtt hindringer i våre yrkesliv gjennom 200 år.

Jeg kan faktisk ikke huske noen gang i min levetid at det ikke har blitt sett på som problematisk at jeg er frikirkelig. Ordet «bedehus» har man uttalt med forakt, og fra maktens korridorer har det helt siden etterkrigstiden vært ministere med et uttalt kritisk syn på lavkirkelige.

Liberale biskoper derimot har alltid hatt en åpen dør til makten, konservative har man skydd som pesten (f.eks. Ole Hallesby).

Maktens ideologi

Den gruppen som har vært stigmatisert siden Hans Nielsen Hauges tid, har offentligheten fortsatt med å stemple som farlige, sekteriske og en trussel mot majoritetens verdier fram til i dag.

Det er altså ikke noe nytt at myndighetene ikke liker oss. Vi er egentlig vant til det. Man angriper altså vår grunnlovsgivne rett til å ikke danse i takt med Arbeiderpartiet eller humanisters pipe.

Verdier problematisert

I stedet for å legge til rette for valgfrihet, foreldres rett til å oppdra sine barn og kristnes rett til å ha sjelesorg ut fra egne verdier, så går man motsatt vei. Men leter med lys og lykte etter måter å gjøre livet så vanskelig som mulig for evangeliske kristne.

Den gang det var moderne å være sosialdarwinist, altså sånne som mente at raser hadde ulik verdi, da var det i våre kirker man sang «Jesus elsker alle barna». Denne sangen om Guds kjærlighet uavhengig av hudfarge har blitt brukt siden 1870-tallet.

Det var fra våre miljøer kampen mot alkoholmisbruk, spillegalskap og utnyttelse av fattige startet. Der sosialismen ropte om væpnet revolusjon, ropte våre forgjengere «elsk din fiende» og ble pasifister.

Det er altså en løgn den fortellingen som sier at det moderne Norge er bygd på et sekulært fundament. De verdier vi nå anklages for å motarbeide, er det vi som har kjempet fram.

Kristi kjærlighet er fortsatt verdens håp

Den skolen kunnskapsministeren ønsker, var aldri min barndoms skole. Jeg har aldri opplevd meg velkommen som en del av fellesskapet. Gjennom lærebøker og undervisning ble min pinsebakgrunn presentert som noe spekulativt, fremmed og uønsket. Slik var det på 80-tallet og slik er det også i høyeste grad i dag.

Mine barn har opplevd sine verdier utelukkende problematisert og kritisert i norsk, samfunnsfag og religion i dagens skole.

Total stryk

Lakmustesten på et samfunn som opprettholder menneskerettigheter og demokratiske verdier er ikke at alle tenker likt, men hvordan de behandler minoriteter. Minoriteter som majoriteten ikke liker. Den testen har dagens norske regjering strøket på totalt.

Når ministrene snakker om et samfunn for alle, så hører jeg; «et samfunn der alle hopper i takt med oss, og gjør du ikke det, da skal vi bruke alle midler for å fjerne deg fra fellesskapet».

Jeg håper du husker dette, kjære frikirkelig; bruk din stemme ved neste valg på de som ønsker å være våre venner.

Bevar ditt hjerte, midt i krig og uro

Den som elsker Jesus, elsker barn