Israelvennskapet ungdom ikke forstår

«Har min generasjon kristne mangelfull teologi kunnskap om jødefolkets utvelgelse, Israel og Guds frelsesplan», spør den unge forkynneren i Pinsebevegelsen, Maria Torjussen Helgerud, i ukens Korsets Seier. Det er både et komplisert spørsmål og setning som må leses flere ganger for å ta innover seg.

For oss i Korsets Seier er svaret ja, men kanskje ikke av den årsaken man skulle tro.

Selv husker jeg følelsen av å se en av disse menneskene som Helgerud omtaler. For noen år siden reiste jeg til Israel for første gang i mitt liv på en gruppetur arrangert av Ungdom i Oppdrag. Reiseselskapet hadde klønet det til med min flybillett, så jeg måtte fly noen timer senere via et annet flyselskap.

Alene mellomlandet jeg i den sveitsiske byen Zürich. Mens jeg forvirret prøvde å orientere meg, hastet jeg av gårde for å finne flyet til Tel-Aviv. Halvsvett, joggende og andpusten nådde jeg flyet.

Der så jeg dem. Noen av dem hadde rare hatter og bekledning. Men de fleste så vestlige ut. Ingen ting tilsa at jeg skulle reagere, men jeg ble varm i hele kroppen, fikk frysninger, ble blank i øynene. Er det slik den litt uklare følelsen «ærefrykt» kjennes som, husker jeg at jeg tenkte.

I ettertid har jeg lurt på hva dette er? Var opplevelsen miljøbetinget i kraft av å vokse opp i en kristen familie? Vel, jeg kan ikke huske så mye israelsprat før jeg flyttet til den kristne internatskolen Kvitsund i Vest-Telemark som nyfylt 16-åring. Der var det riktignok en hel del.

Eller kanskje det er noe mer dyptliggende, en åndelig forbindelse, i mangel av en bedre forklaring.

Som mange kristne har jeg også kjent på en forpliktelse til å forsvare den israelske staten, særlig i studietiden. Det var en real utfordring, skal jeg si deg. Ti mot én i noen tilfeller.

Jeg har likevel ett problem med vårt israelvennskap. Det er blitt for implisert, for inneforstått, en selvfølge, en subkultur for de innvidde. Her tror jeg Helgeruds og Korsets Seiers utfordring ligger. Hvorfor skal vi være israelsvenner? Hvorfor er det et selvfølgelig kristent kall? Skal jeg være tro til jødene? Eller Israel? Eller begge deler? Dette er eksempler på spørsmål jeg har hørt fra unge mennesker som har vokst opp i menighet.

Ofte trekkes det gammeltestamentlige verset fra 1. Mosebok frem, der det står at «Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes». Dette er ingen avfeiende konklusjon. Verset sier også lite om et dyptliggende israelvennskap. Men det gir oss et hint til en videre søken og samtale.

Man blir ikke automatisk israelsvenn av å bli kristen, noe Helgeruds kommentar reflekterer. Årsaken er for mye informasjon uten kontekst og introduksjon. Og derfor skjønner ikke unge kristne mennesker «hvorfor».