Japansk kampsportbegrep har entret Kristen-Norge

En gruppe unge voksne samles rundt ønsket om å rydde større plass til Jesus i livet sitt. Vi møtes i kontorlokaler eller kirker utenom normal åpningstid. De fleste kjenner hverandre ikke fra før og kommer hit av mange forskjellige grunner, med forskjellig bagasje og erfaringer. Men det ligger allikevel en felles forventning i lufta, om at her skal vi få verktøy til å leve bedre liv, og den støtten som trengs for å våge å leve annerledes. Møtene innledes med bønn og ofte en runde hvor vi deler hvordan det har gått siden sist.

Jeg har vært på flere dojoer, noen små, som kan minne om Bibelgrupper, og noen med mange deltakere. Kurset setter et helt nytt fokus på fellesskapets styrker og på kroppen som del av det helhetlige mennesket. For meg har det vært en viktig motvekt til vår tids overfokus på individet.

Å være med på dojo handler om å øve seg og jobbe inn gode vaner, slik man også gjør for å bli god i kampsport. De konkrete målene med en dojo kan være alt fra å få en fast bønnerutine eller gjøre en digital detox, altså kutte ut eller ned på sosiale medier og skjermbruk. Det handler også om å eksperimentere og trå ut av komfortsonen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Jesusdojo

dojo er japansk for treningsrom brukt til kampsport, og betyr “stedet for veien”. Et fremmed begrep, men som allikevel går rett inn i den kristne idéverdens billedspråk. Krigsmetaforer, skildringer av kampen mellom mennesket og Gud, mellom mennesket og verden, og ikke minst, med seg selv, har lenge vært en måte å beskrive hva det kristne livet går ut på.

Begrepet dojo gir nytt liv til disse metaforene. Og er i seg selv en illustrasjon av hvordan Jesusdojoene fungerer, en blanding mellom det gamle og det nye. På en dojo settes teori ut i handling med inspirasjon fra tradisjonelle kristne praksiser. Ved å forkaste det som i frikirkelige miljøer har blitt sett på som «religion» med negativt fortegn, opplever mange nå at det er mye som har gått tapt på veien.

Prest og oppvokst pinsevenn Stian Kilde Aarebrot ble inspirert av miljøet Reimagine i San Francisco, til selv å starte et nytt fellesskap. Via Sub Church igangsatte Aarebrot dojokonseptet. Han tok det videre til Etter Kristus, et nettverk for kristen trospraksis knyttet til stiftelsen Areopagos.

I forbindelse med en dojo bestemte pastor Fredrik Krunenes seg for å sove en natt ute på gata. Erfaringen forteller han om i boken Veiarbeid. I boken deler også popartist Maria Solheim, programleder Jan Erik Larssen, prest og skribent Ingrid Nyhus sine personlige opplevelser med dojo.

Faste

Et døgn før dojo-møtene skulle vi avstå fra all mat, og med det fastet jeg for første gang i livet. Fasten var ment å forsterke tilknytningen til arbeidere som blir utnyttet slik at vi skal kunne handle billige klær, sko, elektronikk og så videre. Vi ble oppfordret til å bruke sultfølelsen som en påminnelse om å be for dem som lever i moderne slaveri.

På den tiden jobbet jeg i en samlebåndsjobb, som selv under norske forhold kan være ganske krevende. Og bare det å gå en hel arbeidsdag uten mat konfronterte meg med en dyp takknemlighet for at dette ikke var min hverdag. Takknemlighet ble til et engasjement som ikke bare resulterte i bønn, men også handling og jeg tok konkrete grep i hvordan jeg shopper og researchen jeg gjør før jeg kjøpte noe. For er virkelig billige klær verdt småpengene, om du gjør deg selv medskyldig i undertrykkelse?

Opplevelsen med faste inspirerte meg. Jeg fikk lyst til å dykke videre ned i skattekammeret av praksiser som finnes i den kristne tradisjonen på tvers av kirketilhørighet, praksiser som ofte inkluderer kroppen i større grad enn hva mange er vant med.

Vegansk advent

Jeg fikk også erfare hvorfor det kan lønne seg å spille på lag med kroppen under en adventsdojo for noen år siden. I ukene før jul fastet jeg fra alle animalske produkter, inkludert egg og melk. Det var utfordrende og kanskje jeg burde begynt i en litt mindre skala, men det var bemerkelsesverdig hvor mye bedre jeg forsto søndagens viktighet ved å endelig kunne koke meg et bløtkokt egg. I kristen tradisjoner faster man ikke på søndager, så det frislippet i forbindelse med oppstandelsesdagen fikk meg til å bedre forstå hvilken frihet det er vi egentlig feirer. Jesu oppstandelse. Søndagen ble fylt med en helt ny mening. Det er virkelig bare Gud som kan fullt og helt sette oss fri. Vi blir så lett avhengig av det materielle. En forståelse som jeg nå kjente i hodet, hjertet og kroppen. Og alt dette ved hjelp av et egg.

Dette nye engasjementet for søndager førte også til en helt ny forventning til julen. Og det skapte en ydmykhet i forlengelse av at det ikke er så mye vits i å ta seg selv så høytidelig.

Men den adventen viste meg også at det er vanskelig å bli et bedre menneske ved pur tankekraft, og for meg var fellesskapet viktig for å fullføre fasten. Dét er ikke tilfeldig.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Positivt gruppepress

– Selvdisiplin er oppskrytt, ifølge Stian Kilde Aarebrot. I det kristne magasinet Mentsch skriver han at et forpliktende fellesskap gjør det mye mer sannsynlig å nå sine mål, enn hvis man prøver alene.

Spesielt om man prøver å bryte gamle rutiner, avhengigheter eller forsøker å trå utenfor komfortsonen er det godt å ha et fellesskap å støtte seg på, som kan korrigere og som holder deg ansvarlig.

For å bli med på en dojo må man signere en kontrakt og på mindre arrangementer forventes det at alle gjør så godt man kan for å fullføre det man har satt seg fore. Men det betyr ikke at det er tabu å feile, men man må være villig til å snakke om det i fellesskap. Noe som ofte er en stor del av samtalen på dojoene. Å ikke klare et eksperiment kan være en like verdifullt som å gjennomføre.

Handlingenes bakside

Er du fortsatt skeptisk? Vel, det kan jeg godt forstå.

Faren med all handlingsfokusert kristendom er at oppmerksomheten glir vekk fra Gud, og man havner i en situasjon hvor plikt, prestasjon og gjerninger for gjerningers skyld blir sentralt.

Gjerninger må alltid være motivert av kjærlighet til Gud, til seg selv og til sin neste. Det er mer vårt kjærlighetsspråk til Gud, enn noe Gud trenger fra oss. Kristen praksis har for meg blitt en måte å kommunisere de dypeste realitetene vi kan oppleve, ikke et mål i seg selv, men en type nytelse av den kjærligheten vi har mulighet til å ta del i her på jorden. Men motivasjonen trenger ikke alltid å være følt helt eksplisitt, da kan man fort falle i motsatt grøft hvor det å føle de riktige følelsene og tenke de riktige tankene er beviser på din suksess som kristen. Det ligger en ydmykhet å være bevisst på at «fake it til you make it» faktisk kan funke. Vi er bare disipler.

I begge tilfellene av å gjøre seg «bra nok» for Gud, enten gjennom overfokus på følelser eller handlinger, glemmer man dyder som ydmykhet og hengivelse. Man kan ikke dra seg selv opp etter nakkeskinnet. Vi må gjøre som Peter og våge å trå ut på vannet. Å ta det skrittet er en handling, men er det ikke akkompagnert med en tillit til Gud vil vi synke.

Og det har jeg opplevd at Jesusdojoene lærer meg.