Kulturpastoren
«Jeg ble hevet i ormegården, mor»
Vilgot på 11 år bærer på en mørk hemmelighet. Den er forårsaket av en eksentrisk, forførende mann.
Publisert
Sist oppdatert
Januar 2001: En utmattet elefant på rømmen, segner om i oslotrafikken – en årvåken amerikansk fotograf, Joel Sternfeld, foreviger en vanvittig, utenkelig situasjon. Carpe diem!
En politikonstabel rapporterer om hendelsen på TV 2-nyhetene og forteller at elefanten gråt. «Det trillet store tårer nedover …» «Hva tenkte du da?» «Jeg tenkte på Jesus …» «På Jesus?» «Jeg tenkte på Jesus, på Johannesevangeliet; Jesus gråt».
Annonse
Jeg synes å se skygger i kulissene av en gråtende Jesus gjennom hele dette mollstemte, dog rystende narrativet.
Vilgots venn
Forfatteren blir nå retrospektiv og rykker tretti år tilbake i tiden og lar fortellerstemmen være den elleve år gamle Vilgot, som på slutten av 1960-tallet bodde nær Tårnbygget, der den mektige, verdensberømte nordmannen Trygve Lie også bodde.
Med argusøyne saumfarer jeg skjønnlitteratur etter «troens spor i ord» og tenker at i dette opus, med Jesus på de første sidene, spennes forventningens bue om en del kristelighet. Min tro indikerer i alle fall at en gråtende Jesus ser den smerte ungfolen skulle gjennomgå, blant annet fordi asenet og aseninnen sviktet.
Boktittelen skjuler egentlig hva det dreier seg om: «På vei til en venn», er å oppfatte som «et mantra» – det brukes åtte ganger i romanen! Veien til vennen Simen er ufattelig lang og er slett ingen rett linje – den korteste vei mellom to punkter (venner).
Vilgot liker seg egentlig godt hjemme, hos mor og far, «men ikke slik det er nå». Mor er kunstner, journalist, eterisk vakker – med solbriller til forveksling lik Greta Garbo – men har psykiske lidelser, får plutselige smerteanfall og ukontrollert sinne, og far blir fortvilet. Og Vilgot da? «På vei ned trappen og ut. Han er på vei til en venn».
Mor har imidlertid ingen venner, ingen spør etter henne. Smertene i kroppen begynte da Vilgot ble født. Kanskje ikke Vilgot var ønsket?
«De endeløse samtalene om Gud, om Guds nåde, om nådens hånd, den jeg lengter etter», fordi han observerte noe ved campingvognene bak låven.
Annonse
Colamannen
Men sviket, ensomheten, en liten gutt som etter hvert bærer på en mørk hemmelighet, forårsakes av en eksentrisk, forførende mann, Colamannen med sin blå bil, en stasjonsvogn med mange tomme colaflasker. Gud ser i alle fall små gutter og jenter som har det vondt, han som også hører gråten fra Hagars barn.
Samtaler om Gud – da er vi på sporet. I stedet for den ukonvensjonelle Colamannens grusomme, store neve, lengtet Vilgot etter «nådens hånd».
At Vilgot sørger da farfar dør, er naturlig, men ulingen han hørte, «som kom nedover gangen som en kanonkule», var far som gråt uhemmet. Vilgot trodde «det var farfar som hadde stått opp fra de døde, slik Lasarus vi hadde lært om på skolen gjorde».
Den stikkende ensomheten – han kunne være ved «sittestedet ved dammen» i timevis (s. 204), «og håpet at far skulle finne ham, han håpet at mor skulle holde rundt ham». Vilgot fryser.
Mors grav
På kirkegården tretti år senere – på vei til mors grav. Men der, et overraskende gjensyn med Adelaide, hun som hadde en pappa som drakk og selv tydeligvis hadde slått inn på samme, livsnedbrytende galei. «Stinkende av piss og sprit og blod» trekker hun fram en flaske blank sprit foran sin egen pappas koksgrå gravstein, heller i et glass, drikker ikke selv, men heller det ut ved steinen og føyer til: «Han får en dram i måneden, Vilgot.»
«Du må tilgi, vet du. Det ligger en sånn enorm kraft i det å kunne tilgi.»
Så setter hun et betydelig troens fotavtrykk: «Du må tilgi, vet du. Det ligger en sånn enorm kraft i det å kunne tilgi.»
Annonse
På vei til mors grav. «Vi vil alltid savne deg», står det på gravsteinen. Ustelt, overgrodd ruver den. Vilgot stirrer på de inngraverte ordene: «Her ligger en som elsket livet, men som ikke fikk sin kjærlighet besvart.»
Dialog på kirkegården
Vilgot må ha sovnet, men reiser seg opp: «Hva sier du, mor?»
«Men Vilgot, hvorfor har du så store ører – så store øyne – så store hender? Men Vilgot, hvorfor har du så stor munn?»
«Han tok meg, mor. Han tok meg. Jeg sitter her ved siden av gravsteinen din.» Hvilket groteskeri overfor en liten gutt som ofte vandret alene! «Men hvorfor ble du med ham da, min elskede lille gutt?»
Under lesningen av denne elegiske romanen, kommer et profetord til meg, «Vekter! Hvor langt på natt? Vekteren svarer: Det kommer morgen, men også natt!»
En stille dialog på kirkegården – mellom mor og sønn, mor under seks fot jord. «Men hvorfor ble du med ham da, min egen lille gutt?». Vilgot vil godt, han er en god gutt.
«Det var ikke plass, mor. Og alle hadde hverandre og så fikk Colamannen meg. Jeg ble hevet i ormegården, mor.»
Annonse
For en aldeles medrivende avslutning – den river hjertet ut av leserne!
«Jeg legger øret tett inntil steinen og da hører jeg at hun gråter. Da hører jeg at hun hulker lavt der nede i den kalde, våte jorden. Hun bor under jorden, moren min!»
På kirkegården råder gravens stillhet. «Det er bare mor som ikke hviler, jeg hører at hun gråter, jeg hører gresset gro gjennom hjertet hennes. «Jeg er så glad i deg, Vilgot», sier hun.
