– Jeg er så heldig som ikke tror på døden

Artikkelen fra desember 2013 republiseres i sammenheng med hans dødsfall ti år senere. Torsdag 4. januar bisettes Ole Paus fra Kulturkirken Jakob.

– Pinsemenighet, ja. Det kan bli veldig hyggelig, tenkte jeg.

Slik reagerte Ole Paus da Filadelfia Mysen ringte og spurte om han kunne tenke seg å ta med gitaren og komme en tur.

– Dette er ikke er et miljø jeg vanker i til vanlig, og jeg har ingen direkte kunnskaper. Derfor er alle mine antakelser egentlig bare fordommer. Men overfor pinsevenner er de positive, forsikrer han.

– På hvilken måte?

– Mitt inntrykk er at pinsevenner er både åpne og vidsynte. Og alt jeg har sett i kveld har bekreftet de fordommene.

Paus mener vi mennesker har lett for å kategorisere mennesker og dermed farliggjøre, istedenfor å ufarliggjøre.

– Vi mennesker glemmer fort at andre mennesker også først og fremst er mennesker. Tenk på alt vi har felles: Vi elsker, vi sørger. Vi fødes, og vi dør.

NRKs jul

For mange nordmenn er Ole Paus deres eneste kilde til julebudskapet. På NRK har han i beste sendetid fortalt om hva som skjedde i Davids by Betlehem – riktignok på sin egen måte, vel og merke.

– Jeg fortalte bare historien om Josef. Senere har jeg forstått at fortelling har blitt en tradisjon i mange hjem.

Paus snakker sent, og virker nesten litt plaget. Så avslutter han midt i en setning og begynner forfra.

– Jeg er litt redd for den rollen jeg har fått. Jeg skjønner at det gjør inntrykk når jeg deler juleevangeliet sett fra Josefs side. Men det er ikke min historie. Jeg skulle heller ønske at folk fikk tak på den virkelige historien.

Større enn Romerriket

Nå strømmer ordene ut av 67-åringen. Han forteller at vinkelen på stefar Josef kom naturlig etter å ha lest de fire evangelienes første kapitler flere ganger.

– Det fantastiske med denne historien, er at det minste og svakeste i verden, et nyfødt, hjemløst barn, viste seg å være sterkere enn verdens sterkeste krigsmakt: Romerriket. Dette budskapet er jeg tilhenger av.

På innpust skifter Paus raskt tema fra jul til påske.

– Jeg er tilhenger av påsken også, at livet er sterkere enn døden. Jeg er så heldig som ikke tror på døden. Og det er en gave. Troen er en gave, gjentar visesangeren.

Ole Paus lar siste setning hvile i luften, mens han tar seg en slurk av kaffen.

Pinsemenigheten Filadelfia Mysen varter opp det storfine besøket, som puster ut på bakrommet etter halvannen times konsert.

De kommer løpende med både kaffe og bakst. «Har du alt du trenger,» spør de flere ganger.

«Ja, ja, ja. Takk, takk, takk. Alt er vel,» svarer Paus – flere ganger.

Han vet hvor serviceinnstilte arrangørene er etter en vellykket konsert.

Og det virker som at gjengen fra Filadelfia er både begeistret og takknemlig.

Fornektet aldri Gud

Til tross for et lite intermesso er ikke Paus helt ferdig med å snakke om påske, selv om kalenderen stritter imot.

– Jeg føler meg sikker på at livet fortsetter etter at vi dør. Alt slutter ikke der. Akkurat hva som vil skje, tror jeg vi alle må innrømme at vi vet lite om.

– Du er jo gammel anarkist og har stadig vitset om det bestående. Hva har skjedd?

– Hvis du tenker om jeg en eller annen gang opplevde noe spesielt som har fått meg til å tro, så nei. Troen har alltid ligget der. Den har jeg aldri fornektet. Jeg har aldri hatt noen grunn til det.

– Hvem er Gud?

– Jeg vet ikke. Jeg lurer litt på det selv.

Paus nøler mens han smiler skjevt.

– Jeg skulle ønske jeg kunne tro som da jeg var barn, at han er en mektig, figurativ skikkelse. Men jeg tror han lever, og at han bor inni oss. Noen ganger tenker jeg at vi stoler for mye på våre fem sanser. Det er mye informasjon som sklir forbi disse fem portvokterne. Derfor ser vi ikke hele bildet. Sansene er en fantastisk gave, men de har også en pris. De lurer oss til tro at vi har forstått.

Trøsteren

Ole Paus fikk rollen som en av nasjonens trøstere etter 22. juliterroren. Hans gamle låt, «Mitt lille land», fikk sin renessanse.

– Hvordan var det å bære en slik rolle?

– Slik jeg ser det, så har det ingenting med meg å gjøre, selv om jeg er glad for å være til nytte. Om jeg får være med å trøste, så er jeg ydmyk og takknemlig.

Igjen er Paus rask til å dreie over til kristen tro og kirken.

– Det er underlig. Når det ubegripelige fronter menneskene, så hjelper det ikke hvor flittige det offentlige Norge er med å avkristne landet. Vi søker mot kirken på ren refleks, som om det ligger i oss.

Royal kjærlighet

– For humanetikerne er selvfølgelig dette en forferdelig trist nyhet. Etter hvert så de hva som skjedde og ønsket selv å få låne kirken. Det er så godt å se det.

Paus minnes fortsatt bildene av to unge mennesker som hutrer og fryser utenfor Sundvollen ved Utøya. Plutselig kommer en gammel mann og slår armene rundt dem.

Litt etter ser vi at det er kongen.

Kongehuset ble, som kirken, en institusjon som folket søkte mot.

Paus mener det symboliserer det samme.

– Det var det nasjonen lengtet etter, nærheten fra noen som er over oss og rundt oss. Noe større enn oss selv. Noe som vil oss vel – eller noe som vil oss noe som helst.

Sosialistsinne

– De som kaller seg sosialister, hvordan i all verden har de tenkt å rettferdiggjøre at de har beslaglagt solidaritetsbegrepet?

Før stortingsvalget i høst tordnet Paus mot den rødgrønne regjeringen.

Tiraden ble avsluttet med at han nå skulle stemme Kristelig Folkeparti.

Det fikk etterspill.

– KrF er de eneste som driver politikk for de som trenger politikk. Folk flest, sånne som meg, vi trenger ikke politikk. Vi trenger ikke hjelp. De som trenger hjelp, er de som ikke har. De som ikke har råd til å sende ungene sine i bursdagsselskap fordi de ikke har råd til gave. Vi glemmer at det er virkeligheten for mange. Vi har formet kultur som kun KrF tør å tale imot. Hvorfor spør ikke politikerne seg selv det enkle, men svært sentrale spørsmålet: «Hvem trenger hjelp?»

KrF-kontrovers

– Kulturpersonligheter har vel ikke for vane å si at de stemmer KrF?

– Au da, du skulle bare visst. Jeg har aldri følt meg så kontroversiell før.

– Er det virkelig så fjernt å stemme KrF?

– Ja, det er det. Virkelig.

– På hvilken måte?

– Jeg kan ikke huske sist gang jeg har fått så mange henvendelser. Noen var bare uenige og forsøkte å snakke meg til fornuft. Andre var rett og slett sinte.

Paus peker på at tidene har forandret seg.

– Du vet, før var makt mye tydeligere. Det var etiske grenser , og det var oversiktlig. Det skulle ikke mye til å bli forbudt i NRK. Hva skal du gjøre for å bli forbudt spilt i NRK i dag? Jeg tror ikke det hadde vært mulig om jeg hadde prøvd.

– Du kan kanskje si at du stemmer KrF?

– Nettopp. Eventuelt med et kors rundt halsen.

Papirløse Josef

Papirløse flyktninger og asylbarn er temaer Ole Paus mer eller mindre oppfordret stadig vender tilbake til i intervjuet og følger gjerne opp med en syrlig bemerkning overfor en eller annen politiker.

Men han er ingen sofavelger som kritiserer uten å gjøre noe helst. Historien om Jesu stefar Josef har blitt bok. Fortjenesten skal gå til å gi helsehjelp til asylsøkere.

– Jeg synes det passer så godt. Josef og Maria flyktet jo til Egypt, helt sikkert uten papirer. Og jeg tviler også på at det var noe tilsvarende Rikshospitalet der.

Plutselig begynner Paus å mumle litt, som han gjorde tidligere under samtalen.

Noe kom feil ut.

– Nå høres jeg veldig prektig ut, og det er jeg overhodet ikke. Jeg er så proppfull av feil at det er en skam. Vår Herre har nok mye på blokka når jeg reiser oppover. Men han er nok mer sjenerøs enn hans rykte tilsier, sier en håpefull Paus.