Jeg er stolt av oppveksten i OKS og trosbevegelsen

For en guttunge var OKS ganske lik andre menigheter: Søndagsmøte var kjedelig, og jeg kjente meg rastløs.

Likevel var det noe unikt i luften. En spenning. Som at alt kunne skje.

Da jeg begynte på internatskolen Kvitsund Gymnas, drevet av Norsk Luthersk Misjonssamband, husker jeg at både elever og lærere spurte meg om jeg ble redd noen ganger.

Jeg måtte jo ha hatt en helt «crazy» oppvekst.

I ettertid er det lett å forstå. Hvis man har vokst opp i et bedehus i bibelbeltet så virker denne nyimporterte jappekristendommen rimelig eksotisk.

Men for meg var det normalen med hoppende ungdomspastorer som mente at kirken burde ligne en fotballkamp.

Eller at hovedpastor Åge Ågeskjær hadde særlig tro for å helbrede mennesker med ulik lengde på beina, så det ble praktisert stadig vekk.

Eller motta profetier som «Du skal gjøre store ting for Gud. Du må bare gi slipp». Slikt får en 13-åring til å lure. Men jeg lærte å trekke på skuldrene og ikke ta det så alvorlig.

Jeg har alltid vært litt teflon sånn. Heldigvis og dessverre.

80-tallstro

«Slipp villdyret fri», sa Ronald Reagan en gang på 80-tallet.

Presidenten snakket riktig nok om økonomi. Hva skjer hvis man lar pengene løpe fritt uten reguleringer? Hva skjer om vi tester teoriene rundt kapitalismen og markedsøkonomi til det fulle?

Trosvekkelsen hadde aldri skjedd uten disse politiske strømningene.

Når jeg tenker på Kenneth Hagin, Ulf Ekman og Åge Åleskjær, så tenker jeg på mennesker som ikke lenger ville lese Bibelen med et tradisjonelt, regulerende blikk.

For dem var vedtatt teologi korrumpert etter 1800–1900 år med synsing, filosofering og maktkamp.

Vi setter en rød strek over alt som skjedde etter Apostlenes Gjerninger:

Slipp det bibelske villdyret fri.

Guds elleville ord

Mer konkret omhandlet dette bibelske løfter knyttet til Den hellige ånd, helbredelse, tungetale, profetier og at «den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerningene jeg gjør».

Ifølge disippelen Johannes fortsetter Jesus i samme spor:

«Og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far. Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen. Om dere ber meg om noe i mitt navn, så skal jeg gjøre det!»

«Bli som et barn», sa Jesus til disiplene. For trosbevegelsen betydde det å iverksette disse løftene.

Tros- og tvilsbevegelse

Etter mange år med prøving og feiling har trosbevegelsen svunnet – på ulike måter. Man fikk ikke disse løftene til å fly i praksis.

I 2006 imploderte bergensmenigheten Levende Ord på spektakulært vis. Ti år senere fikk vi Frelst-debatten der VG ettergikk Jesus Revolution.

Mange forklaringsmodeller etterfulgte.

Mangel på tro? Uoppgjort synd? Hørte vi Gud feil?

Selv føler jeg meg både forvirret, velsignet og skamfull – etter mange mer eller mindre vellykkede stunt i Herrens tjeneste.

Derfor kan jeg forstå at gamle trosforkynnere som Per Søetorp og Glenn Gulli på ulike måter ikke orker mer.

Men jeg klarer ikke gi slipp på det gode. Jeg har kjent, sett og opplevd for mye til å bare forkaste alt.

Forkaster ikke alt lenger

For to år siden overrasket OKS-pastor Thomas Åleskjær meg veldig. Han fortalte meg under et intervju at han ville ta tilbake de utskjelte begrepene trosbevegelsen og herlighetsteologi.

– Det har vært sekteriske tendenser, hysteri, dårlig lederskap, ytterliggående teologi – og mye av dette har blitt formidlet på kristent TV. Spesielt i USA. Alt dette festes til merkelappen trosbevegelsen.

Åleskjær står fortsatt for kritikken, men han har justert seg:

– Dette kjenner mange til, og vi har kanskje til og med tatt avstand fra en hel del. Vi har lært noe. Vi har modnet. Vi har vokst. Men det betyr ikke at vi kan forkaste alt. Vi må holde fast ved det grunnleggende, og det mandatet vi ble gitt.

Radioaktiv skatt

Både mine erfaringer og min bibelforståelse ser det samme som Åleskjær.

Det er noe her. Fortsatt. Noe verdifullt.

Men samtidig farlig. Som en radioaktiv skatt.

Det er som en lukket dør der nøkkelen forblir et mysterium – som en åpenbaring vi ikke helt har mottatt riktig enda.

Jeg sitter på gjerdet. Skeptisk, men håpefull.

Det står fortsatt skrevet at «den som tror på Meg, han skal også gjøre de gjerningene Jeg gjør».

Jeg tror på det. Men hvordan det vil se ut, vet jeg ikke.