«Jeg føler meg mislykket i kirken etter skilsmissen»

Spørsmål:

Som ung var jeg veldig aktiv i kirke og kristent arbeid, fram til sent i 20-årene. Ekteskapet røk, og det føltes som livet raknet. Mannen min var ikke like interessert i kirke som jeg var, og en skulle tro at det ble enklere for meg når han brøt ut, men slik ble det ikke.

Siden bruddet synes jeg kirke har vært vanskelig. Jeg føler meg mye mer alene på vei inn kirkedørene, og jeg føler meg mislykket der. Jeg klarer ikke å la være å føle det.

Selv om jeg vet at alle mennesker strever med sitt, så påminner alle de smilende menneskene meg om at livet mitt gikk i knas.

Jeg vil gå i kirken, men jeg kjenner også en viss motstand. Jeg savner det kristne fellesskapet.

Kvinne (33)

Svar:

Kjære kvinne på 33.

Jeg vil ta utgangspunkt i de to siste setningene dine: Du savner det kristne fellesskapet. Og du vil gå i kirken.

Da vet både du og jeg hva du egentlig vil. Så blir utfordringen å finne veien tilbake til det du ønsker deg.

Jeg synes å høre to ganske så store og alvorlige erfaringer du har bak deg, som begge, hver på sin måte, har ført til at det ble vanskelig å fortsette å gå kirken.

Jeg vet ikke om du med ‘veldig aktiv’ mener at det ble litt i meste laget, at du rett og slett ble veldig sliten. Du ble brukt, men kanskje litt oppbrukt også.

Så kom det et samlivsbrudd oppi alt dette, med alt det innebærer av ulike typer tapsopplevelser, uansett hvem av dere det nå var som ville ut av dette forholdet. Det er en sorg å ikke få til det som man håpet på og planla for. Følelse av mislykkethet og tilkortkommenhet. For noen kan følelsen av skam og utenforskap også være tyngende, til og med for de som samtidig kjenner på en lettelse.

Nytt fotfeste

Uansett blir utfordringen å finne et nytt fotfeste for en ny start i livet. Det er naturlig å kjenne på det vonde og såre, men det er ingen oppdrift i det i lengden. Da er det bedre om du jobber med å forsone deg med at du har mistet mye, slippe taket i det som var, og se framover.

Dette kan være en tung prosess som det kan være godt å få litt hjelp med, for eksempel en trygg og god samtalepartner som både kan høre på deg, og samtidig hjelpe deg ut av den sumpen det er så lett å synke ned i.

Tilbake til kirken

Så til din lengsel etter det kristne fellesskapet. Av din framstilling tolker jeg det slik at du neppe risikerer å ‘gå på’ eksen din i kirken, noe som sikkert ville ha rippet opp i mye vondt. Det ville kanskje også ha betydd at du måtte se deg om etter en annen kirke hvor du kunne gå, med nye folk og mye ukjent å forholde seg til, noe som virkelig ville bety en skikkelig stor restart. Stor, men ikke umulig.

Nå regner jeg med at det er den kirken du gikk i, og hvor du hadde mye av nettverket ditt, du ønsker du kunne komme tilbake til.

Ofte er det slik at jo lengre tid det går, jo vanskeligere kjennes det å skulle dukke opp igjen. Men det synes jeg rett og slett at du bare skal ta en beslutning på, bryte ut av det isolasjonsrommet du har vært i de siste åra, og melde at nå vil du bryte isen og være en del av fellesskapet igjen.

Her kan det være godt å ha en venn eller to som kommer sammen med deg de første gangene, og så vil gjerne ting gå seg til etter hvert.

Du bestemmer

Ingen andre har krav på noen forklaring eller utgreiing om hva som har skjedd. Du eier ditt eget liv, og bestemmer fullt og helt hva du vil dele med andre. Den første tiden kan du kanskje trenge å bare få være der, være en del av fellesskapet og fornye vennskap som har stått litt på vent.

Så kommer kanskje den gode samtalen etter hvert. Kanskje du til og med får del i noen historier som kan ligge godt skjult bak det smilende ansiktet som for deg ble så skremmende, og gjorde at du trakk deg unna. Alle har sitt, og vi trenger hverandre.

Småfellesskap

I min kirke har vi noe vi kaller småfellesskap, eller husgrupper, hvor vi møtes hjemme hos hverandre tredjehver uke. Der deler vi personlig behov og tanker vi går med, og der får vi be for hverandre mer konkret enn vi ville gjort i en stor forsamling.

Jeg vil anbefale deg at du blir med i ei slik gruppe, enten slike allerede finnes i kirken din eller du rett og slett lager ei slik gruppe sammen med noen som du kjenner. Jeg tror det kan være en fin måte for deg å komme tilbake til kirkefellesskapet på.

Der kan du få øvd opp frimodigheten din igjen, samtidig som du er med og støtter andre som også kan trenge en medvandrer som deg.

Lykke til!