Spørsmål og svar
Jeg går i kirken fordi jeg trenger det
SPØRSMÅL: «Jeg både ser og hører at pandemien leder til færre mennesker på gudstjeneste. Hva tenker menighetsdoktoren om dette i året vi nettopp har gått inn i?»
Vi hører og ser det samme. Når vi har kunnet gjenåpne er det færre som kommer. Hvor mange færre varierer en del, men det er såpass tydelig at vi mener det er en trend. Det er dessverre litt treigt å få menighetslivet i gang igjen.
Nå har vi nettopp begynt et nytt år og vi er forhåpentlig motivert for å trå litt ekstra til? Dessverre må vi igjen starte med begrensede muligheter. Hva gjør vi som menighetsledere med dette?
Det er neppe noen enkle triks som fikser utfordringen, men stor innsats på flere områder. Vi mener det blant annet er viktig å være et forbilde i ord og handling, og vi må gjøre vårt ytterste for å motivere til deltakelse i kirken.
Forbilde
Hvordan kan man være et forbilde? Det er viktig at vi ikke setter menighetslivet på pause. Vi blir et bedre forbilde når vi viser at vi bruker alle muligheter til å opprettholde menighetsarbeidet og kommunikasjonen med medlemmer. Besøk dem. Om det ikke er mulig, så ring.
Bruk dessuten digitale plattformer så mye du kan til ulike samlinger. Dessuten er det ikke slik at alle fysiske samlinger forbudt.
Vi må vise at kirken er så viktig at vi ikke stopper mer enn det myndighetenes reguleringer medfører. Religionsfrihet er avgjørende for et sivilisert og demokratisk samfunn, og det fins grenser for hvor langt vi kan gå i å adlyde. Noe av kritikken fra kirker og kirkeledere angående reguleringene har vært på sin plass (f.eks. i spørsmålet om faste og løse stoler).
For barna gir kirke, søndagsskole og deltakelse i foreningsarbeid både et godt fundament som man ikke glemmer og det gir familiene en god rytme i det kristne livet.
Likevel mener vi at myndighetens reguleringer i hovedsak er rimelige og innenfor det vi bør akseptere og etterleve, men vi tror altså samtidig at vi bør bruke de mulighetene reguleringene åpner for. Kan smågruppene fortsatt brukes, så bruk dem. Kan ungdommene samles, så sørg for at det skjer. Kan en samle 50 til gudstjeneste, så gjør det og ha gjerne flere gudstjenester etter hverandre og/eller så kan kirken din kombiner gudstjenestene med digitale sendinger.
Motiver til deltakelse
I en tid som denne er det også viktig å motivere. Den kommende generalsekretæren i Misjonskirken i Norge, Siri Iversen, sa for kort tid siden (09.12) mye godt om dette i et intervju med Dagen. Hun sier: «Jeg går i kirken fordi jeg trenger det, og hvis ikke jeg trenger det, er det andre som trenger meg. Det er ikke bare fordi det er så fint, fordi det passer for familien eller er et bra tilbud til barna. Det er noe vi velger å prioritere fordi vi er en del av Kristi kropp …».
Her får hun fram hvor viktig det er for den enkelte å delta. Vi er helt enig med henne og har samme erfaring. Kirken er ikke bare «det lille ekstra for familien». For oss som skriver denne spalten har møter og fellesskapsgrupper vært viktige, ikke minst når livet har vært vanskelig.
Med årene har vi dessuten sett hvor viktig det kan være for andre at vi er der. Tilstedeværelse i seg selv er oppmuntrende, og så kan vi bidra gjennom tilbedelse, gjennom vitnesbyrd, bønn og samtaler i og i tilknytning til møtene. Møtene skaper også arenaer hvor bekjentskaper etableres, hvor vennskapsbånd knyttes, hvor avtaler om besøk inngås mellom møtene inngås osv.
Speilbilde av kristenlivet
For barna gir kirke, søndagsskole og deltakelse i foreningsarbeid både et godt fundament som man ikke glemmer og det gir familiene en god rytme i det kristne livet. Siri Iversen påpeker også at det er et helt avgjørende valg å være med i en kirke. «Kirken er Kristi kropp – og som kristne vil vi være en del av denne kroppen.»
Hun tilføyer: «Hvis man detter av lasset i menighetssammenheng, hva gjør det da med forholdet til Jesus og troen på lang sikt? Det tror jeg vi må tørre å utfordre hverandre på».
Forholdet til kirken avspeiler forholdet troende har til Jesus selv.
Hun mener at hovedregelen er at forholdet til kirken avspeiler forholdet troende har til Jesus selv. Vi vil tilføye at om ikke kristne foreldre og besteforeldre har et regelmessig menighetsliv, så er sjansen for at den sekulære kulturen vinner barna og barnebarna våre betydelig større.
Det er viktig at vi som menighetsledere viser at kirken er avgjørende for den enkelte kristne. Vi må vise det på måten vi motiverer og på måten vi arbeider med vår egen kirke. Ikke minst er det viktig om vi skal få en ny giv i arbeidet i det året vi nettopp har gått inn i.