Derfor støttet den kvinnelige pinsepastoren Terje Hegertun under homodebatten

– Terje Hegertun og jeg står for mye av det samme. Men det var han som fikk all julingen.

Sjelesørger og tidligere pinsepastor Marit Landrø (80) sitter bakoverlent i godstolen hjemme i leiligheten på Økern, øst i Oslo. Fra sin luftige balkong kan hun se nesten helt inn til sentrum av hovedstaden.

Hun snakker om boka pinseprofessor Terje Hegertun ga ut i sommer hvor han blant annet tok til orde for at frimenigheter bør støtte homofile som vil leve i trofaste parforhold.

Reaksjonene på boka lot ikke vente på seg. Mange var kritiske til det bibelske fundamentet til Hegertuns konklusjon.

Men Landrø valgte å stille seg bak innholdet i boken.

– Boka kom som et bønnesvar for meg, slår hun fast.

– Gjennom vår bibelgruppe har vi delt mange utfordringer som livet byr på og som også iblant blir tema i sjelesorgrommet, og det Terje gjorde i boka si, var å vise at livet ikke alltid er A4, sier Landrø og tilføyer at hun i årevis har hatt en nød for de som er annerledes og kjenner på utenforskap.

Landrø støttet Hegertun ved å skrive en artikkel som blant annet ble publisert i Korsets Seier. Der understrekte at hun at boken ikke representerer en «utglidningsteolog», samt pekte på de utfordringene homofile har hvis de må leve et skjult dobbeltliv.

– Det var interessant å se hvor mye kritikk Terje fikk, mens jeg utelukkende fikk positive tilbakemeldinger. For meg viser det at folk tåler livet, men ikke teologien.

Landrø minnes en kvinne som skrev til henne under sommerens homofilidebatt i kjølvannet av Hegertuns bok.

Landrø gjengir essensen så ordrett hun husker: «Tenk om jeg hadde fått høre dette for 40 år siden. Da hadde jeg kanskje fått et bedre liv».

– Det traff meg. Hardt.

Tikkingen fra bestefarsklokken i stuekroken er i et øyeblikk den eneste lyden som fyller rommet.

– Jeg tror jeg vet hva hun sikter til. Og det gjør meg trist og lei meg å tenke på hva jeg kan ha sagt til henne den gangen, sier hun og rister på hodet.

Ung bibelrytter

Som ung jente hadde Marit Landrø lopper i blodet. I hjembygda Lensvik, utenfor Trondheim, var hun den i familien som slamret med dørene og som utfordret foreldrene med alle slags spørsmål.

– Min bror var et englebarn, mens jeg var et lite troll, ler Landrø.

Familien var aktiv i Den norske kirke og tilhørte den lutherske misjonsorganisasjonen Det Norske Misjonsselskap (NMS). Frikirkelikheten var fraværende og uglesett i bygda.

Likevel fikk Landrø mye rom til å uttrykke seg av foreldrene.

– Jeg ble oppdratt til å tenke sjæl. Denne oppdragelsen bidro nok til at jeg havnet i frikirkeligheten, reflekterer Landrø.

Som konfirmantelev stilte hun spørsmål ved dåpssynet til prestene og stusset over det når hun samtidig leste i Bibelen at Jesus tok barna opp på fanget og ganske enkelt velsignet dem.

Tankene fortsatte å kverne da hun fikk sin første bibel i konfirmasjonsgave av bestefar. Fremdeles står den i bokhyllen hennes. Boka er hel, men sidene slitt.

Landrø stryker hånden over forsiden.

– Hver dag leste jeg i denne. Time etter time. Min tante ble etter hvert bekymret for at det ble for mye. Og det ble det kanskje også.

Pinsemøte i frimurerlosjen

Kun én tanke sto i hodet til Marit Landrø som barn. Hun skulle bli misjonær.

Der andre venner hadde bilder av filmstjerner på gutte- og jenterommet, samlet hun på fotografier av misjonærer i Sør-Afrika, Kamerun, Japan og på Madagaskar.

– De var mine helter, sier 80-åringen.

Så var det en dag hun fikk øye på en annonse i Adresseavisen om en ukjent forkynner. Emanuel Minos, som viste seg å være en kjent forkynner i Pinsebevegelsen, skulle besvare spørsmålet «er det mer å få av Gud?» i et møte hos frimurerlosjen Trondheim, av alle steder.

Dette trigget nysgjerrigheten til 15 år gamle Landrø. Hun rev ut annonsen og spurte foreldrene om lov til å dra.

Moren visste ikke hvem Minos var og var skeptisk til at datteren skulle på et frimurermøte. Likevel ga hun henne tillit til å reise inn med båt til Trondheim, overnatte og dra tilbake sjøveien neste dag.

– Det sier noe om hvor åpne og rause de var, forteller Landrø.

Da hun ankom viste det seg at arrangementet ikke var frimureri, tvert imot et pinsemøte som måtte legges dit hen på grunn av kapasiteten. Utenfor sto folk i lange køer langs fortauet for å slippe inn.

– Det ble mitt første møte med en ny type forkynnelse. Jeg fikk bekreftet at det ikke bare var jeg som stilte spørsmål ved om det var mer å få av Gud.

Vel hjemme fortalte hun om sine opplevelser. At det var en pinsevenn, og ikke en frimurer hun hadde lyttet til, var langt ifra formildende.

– Pinsevennene var ikke stuerene på den tiden. Fordommene om folk som klatret i gardinene florerte. Ingen kunne google på den tiden skjønner du, humrer Landrø.

Ble døpt

Landrø besluttet å bli pinsevenn og lot seg døpe i 1961. At venner og deler av familien reagerte med gråt og tristhet, var hun forberedt på. Derfor gikk det ikke spesielt inn på henne.

Reaksjonen til generalsekretæren i NMS på den tiden gjorde derimot inntrykk.

Landrø hadde et relativt nært forhold til ham som en lederperson, men bruddet med NMS førte blant annet til at hun ikke kunne dra ut som misjonær med dem.

– Jeg møtte generalsekretæren samme år og sa til ham: nå er du sikkert skuffet over meg, siden du jo har veiledet meg gjennom de tre siste årene og jeg likevel har valgt noe helt annet.

Landrø lener seg fremover.

– Så holder han hånden min. Veldig fast, med sin stor neve. Og så ser han meg i øynene og sier: «Nei, Marit. Er det noe vi trenger i vår tid, så er det brobyggere. Ingen kan bygge en bro som ikke kjenner jordsmonnet på begge sider av elven».

Setningen får henge i luften i noen sekunder.

– Jeg skjønte det ikke den gangen, men dette var høvdingord. Han var langt foran sin tid. Det han sa ble som et slags motto for meg i livet. Jeg har jo brukt hele livet til brobygging og økumenisk arbeid.

Bibel- og misjonslinje

Som nydøpt og fersk pinsevenn gikk Landrø i pinsekirken i Volda i Møre og Romsdal mens hun studerte for å bli lærer.

Da fire år var gått ønsket pinsekirken å stille som utsendermenighet for at Landrø kunne oppfylle drømmen om å bli misjonær til Swaziland, et lite land inne i Sør-Afrika som i dag heter Eswatini.

En alvorlig tropesykdom gjorde sitt til at Landrø ikke fikk den helseattesten hun trengte for å kunne reise ut til sin tredje periode som misjonær i Afrika.

I tro og håp om at situasjonen kun var midlertidig, begynte Landrø å undervise på en bibel- og misjonslinje på Hedmarktoppen Folkehøyskole i Hamar for å holde seg aktiv.

– Jeg skulle ut igjen, men etter fire-fem år innså jeg at det var her jeg skulle være.

Flere av elevene hennes endte opp med å bli misjonærer. Fra å gå med en tanke at hun skulle være i frontlinjen, ble en tjeneste i kulissene som tilrettelegger for andre en vel så spennende vei for Landrø.

Arrestert av Den hellige ånd

Læreren så et lederpotensial i flere av jentene på bibel- og misjonslinjen. Men mange av dem opplevde å møte mange lukkede dører i sine liv. Landrø ønsket å bistå med veiledning.

– Men mitt aller beste råd ble mitt dårligste, sier hun og sukker.

Rådet var: «hold deg nær til Jesus, så vil han holde seg nær til deg, og Han vil åpne de dørene som skal åpnes for deg».

– Det var virkelig et velmenende råd, men egentlig var det et aldeles ubrukelig råd. En marsdag i 1986 opplevde jeg å bli arrestert av Den hellige ånd på akkurat dette, forteller Landrø.

Hun satt hjemme alene og opplevde å høre Guds stemme som sa at hun ikke hadde hatt perspektivet til å se hvilken fortvilelse dette rådet kunne skape i livene til de hun snakket med.

– Jeg hadde kun tatt utgangspunkt i mitt eget liv når jeg ga råd. Og jeg var jo den personlighetstypen jeg var, andre var annerledes, sier Landrø og fortsetter:

– Med min utadvendte personlighet har jeg møtt mange åpne dører, men det betyr ikke at det er slik for alle. Jeg opplevde at Den hellige ånd tok meg på at jeg selv aldri hadde bidratt for å åpne noen dører for disse jentene. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å be Gud om tilgivelse og nåde.

– Hvordan preget den opplevelsen deg?

– Jeg følte meg renset og tilgitt, totalt uten menneskefrykt. Nå skulle jeg gi Gud all min frimodighet og bidra selv til å åpne dører for andre jenter gjennom å adressere at Guds menighet på jorda har bruk for kvinner i ledelse.

– Var dette en ny, teologisk overbevisning for deg?

– Nei, jeg har alltid vokst opp med å tenke at jenter er like gode som gutter. Både i hjemmet og utenfor. Så har jeg alltid hatt skapelsesteologien som et fundament. Dette ble mer en erkjennelse av eget svik.

Norges første kvinnelige pinsepastor

Frimodigheten skulle komme med en pris for Landrø. Under pinsevennenes sommerstevne delte hun opplevelsene fra denne kvelden under en storsamling og sa samtidig at Pinsebevegelsen i Norge må tenke annerledes når det gjelder kvinner i ledelse.

Da hun kom hjem senere på kvelden var inngangsdøra dekket av blomster, lapper og brev. Der sto det alt fra formaninger om omvendelse til takk og lov for din stemme.

– Jeg kunne ikke forvente meg å få invitasjoner fra pinsemenigheter etter dette, var en beskjed jeg fikk fra en kjent pinseskikkelse, forteller Landrø.

Én pinsemenighet så bort fra oppstyret: Pinsekirken på Heimdal, utenfor Trondheim. De bestemte seg for å kalle Landrø til pastortjeneste.

Med det ble hun Norges første kvinnelige pastor i 1993.

– Jeg ble veldig godt tatt imot. Det sier mye om de flotte folkene på Heimdal. De fikk mye kjeft for valget sitt. Enkelte ville ekskludere dem fra Pinsebevegelsen.

– Hvordan tok dere kritikken?

– Med knusende ro.

– Var det virkelig så lett?

– Vel, for det første er strukturen i Pinsebevegelsen i Norge slik at ingen i Oslo eller andre byer kan diktere enkeltmenigheter. Andre må gjerne lufte sine tanker, men i Heimdal kjørte vi vårt løp, sier hun.

Ikke en kvinnekamp

I mellomtiden begynte flere menigheter å jobbe med tanken om at også kvinner kunne ha ledende stillinger i pinsebevegelsen, ifølge Landrø. Heimdal-pastoren fikk stadig forespørsler fra andre menigheter om å utveksle erfaringer.

– For meg handlet det ikke om feminisme eller en ren kvinnekamp. Det handlet om Guds rike, og hvordan bruke de talentene vi har, sier hun.

Landrø forteller at hun var trøtt på at menn som ikke alltid hadde lederutrustning, skulle ha lederroller i stedet for ressurssterke kvinner, bare fordi de var menn.

– For å si det sånn, jeg tror menn i lederposisjoner uten et kall til ledelse kunne hatt glede av å bli avlastet av lederdyktige kvinner.

Temaet kvinner i ledelse var kontroversielt i pinsebevegelsen. Under den årlige leder- og predikantkonferansen ble «Kvinner i ledelse» tema tre år på rad.

Den første kvinnelige pastoren i Pinsebevegelsen ble ikke tynget av all oppmerksomheten.

– Jeg hadde fremdeles med meg opplevelsen fra mars i 86. Ingen storm kunne fordrive den tryggheten jeg fikk den gang.

Hun lot seg heller ikke affisere av at den konklusjonen som Pinsebevegelsen sentralt kom med, om at det ikke var rom for kvinner i lederskap.

Enhet uten enighet

– Det opplevdes litt spesielt at det faktisk var de samme to sekretærene som, på vegne av menigheten deres Filadelfia Oslo, ti år senere signerte et nytt skriv, nå med åpning for at det kunne være plass for kvinner, også i lederposisjoner, sier Landrø.

– Hvordan skjedde det?

– Grundig bibelstudie og en ydmyk holdning. Vi som på hver vår kant var involvert i dette, har nok tenkt en del på dette i etterkant. Jeg må si at vi alle har vært velsignet med en gjensidig raushet.

– For dere er ikke alltid enige om alt?

– Nei, tvert imot har vi mange spørsmål vi diskuterer. Men jeg mener det beriker oss som kristne. Enhet er ikke alltid betinget av enighet.

– Men hvor går grensen for hva vi skal tåle av uenigheter?

– Dette er kjernen av det vanskelige mellom kristne. For meg er frelsen og tilhørigheten til Guds rike det absolutt ufravikelige. Så går grensen for hva og hvem som skal tolereres basert på tolkningen av Bibelen. Her er det nok å nevne dåpsspørsmålet, hvor vi som ulike kristne leser den samme bibelteksten, men kommer ut med ulike tolkninger. Vi er ikke enige, men vi er ett i troen på Kristus. Jeg ser ikke på det som min oppgave å avgjøre hvor den grensen går i ulike spørsmål, men jeg vet at jeg for min del er kalt til å være et medmenneske. Så mye kan jeg si.

Ordene til 80-åringen leder henne inn på et annet viktig spor i livet hennes; sjelesorgen.

Fikk avslag hos Modum Bad

Landrø tok en pastoralklinisk utdanning hos Modum Bad, en landsdekkende diakonal institusjon for behandling av psykiske lidelser, som stipendiat.

– Jeg har alltid på en måte vært sjelesørger, enten som medmenneske eller medkristen. Men det var veldig flott å få med den kompetansen og erfaringen som Institutt for Sjelesorg ved Modum Bad gir. Vi er heldige som har et slikt tilbud i dag.

– Har alle godt av sjelesorg?

– Ja, jeg har i alle fall det selv. Sjelesorg handler om noe annet enn å stryke med hårene som venner og familie fort gjør. Vi trenger noen med kompetanse som kan stille viktige og definerende spørsmål.

– Men trenger man ikke også svar?

– Jo, men det er ikke alltid det som er målet. Heller å skape et rom for de ulike tankene. Sjelesorgens oppgave er ikke alltid å komme fram til en konklusjon, men å få alt på bordet og få hjelp til å sortere tankene. Først da ser vi hva som kan la seg endre og ikke, sier Landrø.

Hun puster tungt.

– Men det dukker opp vanskelige spørsmål i samtiden som vi sjelesørgere må ta stilling til.

Indre og ytre konflikt

Landrø sikter til kjønn, legning og identitet, temaer som har plaget Kristen-Norge i lang tid.

Hun har i utgangspunktet en klar tanke om at alle mennesker er skapt i Guds bilde, uavhengig av legning.

– Samtidig tror jeg også på Guds opprinnelige tanke om mann og kvinne. Hele forplantningsprosjektet betinger dette. Så kunne man dermed sagt seg ferdig med spørsmålet, slik mange gjør.

Men Landrø har truffet homofile, kristne mennesker som ikke kjenner seg igjen i denne presentasjonen.

– Felles for de jeg har møtt, er at de har et ønske om å være en del av et kristent fellesskap, hvor de både kan lovprise Gud og ha en tjeneste i kirken.

– Hvilke utfordringer deler de homofile med deg?

– Mange føler at de må leve et slags dobbeltliv. De vet hva som må til for å bli akseptert, og innfinner seg med dette. Men sannheten er at uansett hvilken beslutning de tar vil det føre til konflikt.

– Hva slags konflikt?

– Enten går de ut og sier at de er homofile, og kanskje blir fratatt verv og fellesskap i menigheten sin. Da vil de oppleve en ytre konflikt. Eller så holder de på hemmeligheten sin og lever dermed i en form for løgn. Da oppstår det en indre konflikt.

– Hvilket råd gir du dem?

– Først må man prøve de ulike tankene. Og Bibelen hjelper oss. Der er det tydelig at Gud ikke oppfordrer oss til å leve i falskhet, at sannheten frigjør. Men konflikten kommer man ikke utenom, slik samfunnet er i dag.

Å leve med meninger

Marit Landrø har gjennom sitt 80 år lange liv tatt avgjørelser hun visste kunne gjøre henne upopulær hos enkelte. Enten det var å bli pinsevenn, tale kvinnenes sak i menighetene eller støtte opp om homofiles rettigheter.

– Er det ikke opplest og vedtatt for lenge siden at vi har ulike forutsetninger i livet? Paulus anbefalte sølibat, men i neste setning sier han at det ikke er alle gitt å leve sølibatært, sier hun og fortsetter:

– Vi blir veldig bibeltro i spørsmål som ikke angår oss selv. Men veldig unnfalne når det for eksempel handler om forvaltning og grådighet.

– Hva sier du til de som mener at du selv ikke er bibeltro med dine meninger?

– Vet du, da tar jeg sjansen på å bli stemplet som ikke å være bibeltro. Verre er det ikke. Alle har rett til å mene det de vil, også om meg. Men altså, jeg har blitt rimelig kjent med Jesus gjennom livet. Og jeg mener å vite at Jesus selv ikke var ukjent for å irritere de rettroende.

– Men er ikke det å være bibeltro essensielt for en pastor og kristen sjelesørger?

– Jo, det er det. Jeg, som alle andre, ønsker å ta Guds ord på alvor. Men poenget er at vi tolker det på ulik måte. Jeg forstår at jeg blir beskyldt for å være en dårlig teolog, men jeg utgir meg heller ikke for å være fagteolog. Jeg er en enkel kristen som prøver å lære mest mulig om hva Jesus ville ha gjort.

– Har du blitt for påvirket av strømningene i samfunnet enn Pauli og Jesu ord når det gjelder kvinnesyn og spørsmål om seksualitet og legning?

– I så fall har samfunnsutviklingen hjulpet meg til grundig gjennomtenkning om de ulike spørsmåla. Dette er temaer som kirkene har underkommunisert i mange år. Det er på høy tid at de blir tatt på alvor. Paulus skrev ulike brev med ulikt innhold til ulike menigheter, mens Jesus kort og godt levde etter et kjærlighetsprinsipp hele veien. Men alltid møtte han det enkelte menneskets behov.
 Det er dette hensynet til vår neste som må være toneangivende.

Eget sjelesorgrom

Bestefarsklokken slår idet klokken runder hel time. Klangen lyder som en symbolsk avrunding av samtalen.

– Jeg tenker på damen som sa hun kunne fått et bedre liv hvis hun hadde fått høre meg si det jeg nå sier, for 40 år siden. Kanskje hun var en av dem som gjennom hele livet har vært tiltrukket av samme kjønn, men som enslig og kristen har hun da levd med denne indre konflikten. Jeg skulle så gjerne snakket med henne med det jeg nå har erfart, sier Marit Landrø.

Hun hever blikket opp fra fanget.

– Men jeg har gjort opp alt med Gud. Vi har vårt eget sjelesorgrom, vi også.