Jeg innrømmer at jeg var usikker da Dagen kjøpte KS

Under allmannamøtet på sommeren i 2019 husker jeg daværende redaktør Anne Gustavsen formidlet det som egentlig hadde ligget i luften en stund. Dagen hadde kjøpt opp Korsets Seier, avisen som jeg hadde jobbet i siden påsken 2012.

Følelsene var delt. På den ene siden var det forsmedelig. Da jeg begynte i Korsets Seier slet avisen med røde tall, men i løpet av de neste årene hadde vi snudd skuten helt. Vi stoppet nedgangen opplagsmessig, og tallene var grønne – svært grønne faktisk.

Da var det surt at vi i denne perioden fikk beskjed om at vi mistet pressestøtten, til fordel for Norge Idag. Det føltes urettferdig. Selv syntes jeg vi lagde en veldig bra avis.

Selv om jeg var journalist på den tiden, og ikke involvert i bedriftens større beslutninger, så fornemmet jeg at avisen var i alvorlig trøbbel.

Jeg er en over snittet pessimistisk fyr. Så sånne tanker er gufne. En uviss fremtid liker jeg dårlig. Jeg ser alltid for meg de verste scenarioene: At jeg mister jobben, må selge leiligheten og havner på gata.

Deretter begynner jeg å tenke på hvordan jeg hadde klart meg på gata. Ikke sånn kjempebra, tror jeg.

For meg er Korsets Seier viktig.

Jeg er selvfølgelig fullstendig inhabil når jeg skriver dette, men jeg mener KS stiller viktig spørsmål om det å være menneske i møtet med en levende Gud i 2023. Jeg vet det er flere aviser som gjør det – på en måte. Men jeg har alltid ønsket at KS skal være mer intime og nærgående.

Meninger og politikk er vel bra, men for meg er det personlige vel så viktig. Hva betyr det at jeg er korsfestet med Kristus i 2023? Hva slags konsekvenser har det? Snakker Gud til meg? Ofte? Hva vil Han egentlig med meg? Har Han en plan for mitt liv? Hvor konkret og spesifikk er den?

Å være tydelig på at samboerskap kolliderer med Guds vilje er vel og bra, men hva gjør jeg når min venn, eller datter, eller far velger å gå den veien?

Eller hva om man forelsker seg i en fraskilt kvinne – med barn? Er det et problem? Vil det føre til et liv i synd?

Derfor gjorde oppkjøpet meg spent, kanskje til og med skeptisk.

Ville Dagen være interessert i å videreføre Korsets Seiers egenart? Vil vi fortsette å være tett på livet til kristne mennesker – i tillegg til å fortsette å være best på Pinsebevegelsen, samt resten av den karismatiske delen av Kristen-Norge?

Den bekymringen stilnet heldigvis ganske fort. For meg har det vært tydelig at de har ønsket å bevare Korsets Seiers egenart og forankring i Pinsebevegelsen.

Det gir også mening rent markedsmessig, så det er egentlig ingen grunn til å tvile.

Likevel bekymret det meg hvordan leserne ville reagere.

Reaksjonene i starten var blandet, noe jeg forstår veldig godt. Arvesølvet Korsets Seier skulle ikke lenger ble drevet og ledet av Pinsebevegelsen. Vi hadde heller ikke anledning til å tilby bare Korsets Seier lenger. Det hjalp heller ikke at vi tidvis strevde med distribusjonen.

Det er ingen vits i skjule det faktum at det ble en del oppsigelser, noe vi var forberedt på. Likevel kjente jeg at det sve når trofaste abonnenter, som har lest KS et helt liv, sier opp. Jevnlige telefonsamtaler og e-poster bekreftet også at forandring fryder – ikke alltid.

Derfor er forrige ukes opplagstall for siste halvdel av fjoråret fantastisk oppmuntrende. Tallene har riktig nok vært oppadgående i et par år nå, men det kulminerte virkelig nå. Opp over 2.200 abonnenter er bare så fantastisk gledelig og en stor bekreftelse som jeg tror rører hele redaksjonen dypt.

Bekymringsmeldingene har stilnet. Tilbakemeldingene er som oftest veldig positive. Ikke sjelden er det til og med begeistring å spore. Slikt varmer.

Følelsen av usikkerheten som følge av røde tall, tap av pressestøtte eller oppkjøp er borte. I dag kjenner jeg – og vi – på tilfredshet og stolthet over det KS og Dagen har skapt sammen.

Samtidig tror jeg vi kan bli enda bedre på å ta tempen på Pinsebevegelsen. Vi kan bli enda bedre på å skrive presist om å leve som en kristen – som tror på en nær, levende og virksom Gud i sekulære omgivelser.

Men vi er på rett vei, tror jeg. Og det gleder meg stort!