Kulturpastoren
«Jeg må ikke lenger enn til Bibelen inne på bordet for å finne Gud»
Gud har mange barn, så la oss avstå fra forhåndsdømming og overlate sjelene til Vårherre.
Litteratur som dreier seg om livet på Nordkalotten – særlig Lappland i Finland, Norrbottens län i Sverige og norske Finnmark – har alltid interessert meg, ikke minst når handlingen begynner anno 1859, altså i det vanvittige decenniet da Kautokeino-opprøret fant sted.
Men narrativet går helt utenom de dramatiske scenene som oppsto mellom læstadianerne under ledelse av den svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius og statskirkens prest, lensmann og pomorhandelen.
Annonse
De vekkede
I en samtale høres en oppspilt stemme som lirer av seg følgende: «De vekkede, dere vet, sant, læstadianerne, spredte galskap i Vadsø så sent som i fjor», og en eldre stemme føyer til: «De vekkede har ikke kommet hit, det ble satt en stopper for galskapen deres i Kautokeino, det vet dere godt.» Noe mer vedrørende nevnte opprør streifer forfatteren ikke.
Å begi seg i vei fra Finland til Norge i den kalde årstiden, var litt av en utfordring for Brita Caisa Seipajærvi og de to sønnene hennes, på 19 og 12 år.
En flamme av kristen tro
Selv om helliggjørelsen mangler i de implisertes liv, er det ikke tvil om at det brenner en flamme av kristen tro i romanen «Kniven i ilden» av tromsøforfatteren, Ingeborg Arvola. Tre, fire sider i fortellingen har utfordrende skildringer, men likevel forsvarer den sin plass i kulturpastorens bibliotek!
Imidlertid – denne eksellente romanen er som en bygning med mange rom, men ingen fremstår med krakelert glasur på veggene. Her er rom for sykdom og lidelse, familiedrama, familiesplittelse, bygdesladder, fødselsdramatikk og fattigdom. Vi konfronteres med iskalde vinder, figurlig og bokstavelig talt, ved havet og på vidda.
Her vrimler jo av «troens spor i ord» – rene tråkket! Er du redd for at jeg uforvarende røper hemmeligheter ved romanen før du gir deg i kast med den? Slapp bare av. Selve handlingen lar jeg ligge som et sovende dyr, innta derfor horisontalen med hvilepuls.
Fadervår over såret
Annonse
Tilbake til romandramaets rolleinnehavere: Den vakre, sterke kvinneskikkelsen lyser opp – Brita Caisa. I gammen til gamle, syke Ville bruker hun kniven – kniven i ilden – for å rense bort lus, lukter og diverse uhumskheter. Holder det?
En indre gudsfrykt driver henne til å be «Fader vår over såret tre ganger», før hun skjærer vekk «det hovne kjøttet og verken som pipler». Hun forteller at «hele tiden ber jeg for at Gud ikke skal glemme oss» og steller vinternattens påførte sår.
«Hun har helbredet mange mennesker», blant andre Kaia, full av smerter. Hva forteller Arvola? Jo, Brita med håndspåleggelse, kjenner at «varmen renner inn i henne» og at «smerten slipper taket».
Når hun ber for Marjas verkende hender – «hun har gammel-hender» – blåser hun på knokene og «ber taust for dem». Hun kjenner at verken trekker seg tilbake, at «huden ikke lenger virker like stram og varm». Ja, da takker hun Gud. Forfatteren skildrer altså en kvinne med momentum.
Finske emigranter
De var jo på vandring – emigranter, fra Finland til Norge. Rent rulleblad? Egentlig ikke, «det ventet meg fire søndager med kirketukt på grunn av min usømmelige livsførsel». Medvandrer Mokkola, var imidlertid med sine konfirmerte unggutter «kirkegjengere og bibellesere». De opplever litt av hvert på «vår Herres tur gjennom livet».
«Hele tiden ber jeg for at Gud ikke skal glemme oss.»
Brita Caisa forteller åpent om prestens dom: «Hun er en syndig kvinne. Hun må be til Gud om tilgivelse. Vi må be for henne alle sammen». Likevel – overgitt til seg selv forlater hun hjemstedet grunnet dette og søsterens tragiske død.
Brita Caisa treffer så en gammel kjenning, som ulykkelig opplevde at storm og uvær tok livet av både kone og sønn, Med rynkete ansikt stråler han likevel: «Vi sang dem begge til himmels med nordlys over det hele. Vi må reise til Vadsø for å finne kirke, men jeg må ikke lenger enn til Bibelen inne på bordet for å finne Gud».
Annonse
Kraftigere enn ganding
Men Mikko og Gretha da, som lever troskyldig, «fisker i fjorden og leser i Bibelen»? Mikko var imidlertid en muskuløs skikkelse, «sterk, høyreist, en barsk mann, mørkhåret, mer senete enn tett». Når dette lot seg reflektere i den skjønneste, mest bedårende kvinne på hele Nordkalotten, kunne det på grunn av mannens skrøpelige kjød, slå etisk grensebrytende gnister.
Men Brita lærte å «kappe agn kjappere enn Satan kapper fortapte sjeler i tusen biter». Og erfaring på at «Guds egne ord» er mer kraftig enn ganding, det å kaste ondt over andre.
Tross kjødets skrøpelighet oppfattet Brita råtassen Mikko som en bønnens mann, som ba til Gud «om nettene», både om tilgivelse og styrke.
Her vandrer man til gudstjeneste i Vadsø kirke, tror på oppstandelsen fra de døde og at Gud tar oss hjem til seg. Selv gamle Rijku som må bruke stokk, «har begynt å bære Bibelen med seg».
Gud er som en usynlig tråd som er vevd inn i hele historien. Noen ganger undres jeg på om alt vedrørende troen virker overfladisk?
Livet bærer jo ikke kontinuerlig preg av å være kristent, men Gud har mange barn, så la oss avstå fra forhåndsdømming og overlate sjelene til Vårherre.
