– Jeg satt på kontoret og skrek av sinne og skuffelse

Da Janne Blom var 17 år, kom han i prat med ungdommer fra Livets Ord som evangeliserte på gatene i Uppsala.

– Jeg tror det var akkurat her, sier han. Kjæresten min, Sanna, og jeg skulle på kino, da noen ungdommer fra Livets Ord kom bort. Jeg svarte med å håne dem.

Janne Blom stopper opp midt på torget i Uppsala. Busser sirkler rundt oss, en bussjåfør reiser seg fra en benk og kommer bort for å hilse på Blom. Han skal til å starte sitt skift, men rekker å forklare at Blom er pastoren hans. Møtet mellom dem er varmt.

Gateevangelisering

Det er lett å forestille seg Blom som en kameleon, en blanding av uforstyrret og pastoral. Han er utdannet sosionom og er pastor i Livets Ord, en av Sveriges største og mest omtalte frikirkelige menigheter.

Menigheten ble grunnlagt i 1983 av Ulf Ekman, som var hovedpastor fram til 2014, da han konverterte til katolisismen. I løpet av disse årene vokste forsamlingen seg til en megakirke med stort internasjonalt nedslagsfelt.

Men det var i Uppsala det startet.

Blom konsentrerer seg først og fremst om det lokale menighetsarbeidet i Uppsala.

Menighetens hovedpastor, Joakim Lundqvist, har det overordnede ansvaret for menighetens internasjonale arbeid. Det er anslått at omkring 250.000 mennesker er knyttet til Livets Ord internasjonalt.

Noe av det Blom verdsetter høyt er å være der for vanlige folk i Uppsala. Han ser det som en måte å gi tilbake det han selv fikk fra kirken som ung.

– Jeg er så utrolig glad for de som valgte å gå ut av det trygge kirkemiljøet, ned til byen for å møte meg.

For selv om 17 år gamle Blom satte opp en tøff fasade overfor gateevangelistene, pirket de borti noe i ham den kvelden han og Sanna, som han er gift med i dag, skulle på kino.

– Vet du hvilken film vi så? «Meningen med livet» med Monty Python, ler Blom.

Frelst på gutterommet

Blom vokste opp som den yngste av tre søsken i en familie der alkohol og problemer var hverdagskost.

– Pappa var kommunearbeider, han jobbet hardt, men drakk i perioder. Alkoholen gjorde ham nærmest gal.

Han slo mamma, og han slo oss. Likevel klarte vi å beholde fasaden. Ingen av oss snakket om hvordan det egentlig var hjemme.

På skolen var Blom utagerende, han skulket ofte og fikk dårlige karakterer, men i ettertid kan han se hvordan Gud forsøkte å dra ham til kirken.

– Bestemoren til en venn av meg var pinsevenn. Hun elsket ungdommer, så vi hang ofte hjemme hos henne. Jeg vet at hun ba mye for meg.

En stund etter at Blom møtte de evangeliserende ungdommene på torget i Uppsala, inviterte kameraten Blom og gjengen til julebord på Livets Ord. Her fikk Blom en bok, der amerikaneren Sandy Brown forteller om hvordan hun møtte Gud etter flere år med rusmisbruk og overgrep.

– Jeg pleide aldri å lese bøker, men gjorde et unntak. Midt i boka sto en frelsesbønn.

Alene på tenåringsrommet bøyde jeg kne og leste bønnen. Det forandret alt. Det var som om Guds nærvær fylte hele rommet. Og hjertet mitt.

Det er en klassisk frelseshistorie. Likevel blir den levende når Blom forteller om hvordan bønnen førte til en ny start for en 17 år gammel gutt på vei i feil retning.

Ønsker åpenhet

Vi har fått nok av støyen fra stadig passerende busser. Den kalde, rå vinden får oss til å skynde oss mot bilen. Blom åpner bagasjerommet, skyver bort børster og malingsbokser for å rydde plass.

– Jeg har jobbet som maler, så slik ser det alltid ut i bilen min, forklarer han.

Vi kjører ut av Uppsala sentrum i retning Livets Ord, hvor Blom er ansvarlig for kirkens diakoni og leder den daglige virksomheten. Om en time skal han ha et møte med noen av pastorene.

– Jeg sjekker vanligvis hva de jobber med akkurat nå, og spør hvordan de har det. Det er mange risikoer i pastoryrket.

Det er fort gjort å jobbe for mye. Mange tror at pastorer alltid har det bra, men de går også gjennom kriser, akkurat som alle andre.

Dette med å få pastorer til å åpne seg og vise sårbarhet er noe Blom vender tilbake til under samtalen vår. Kanskje var dette avgjørende for veien videre i en forsamling som har møtt store utfordringer de siste årene.

Sektstemplet

Når vi nærmer oss Uppsalas mest omtalte menighet, passerer vi leilighetene langs gatene i Fyrislund, området der Blom vokste opp.

– Min venn og jeg elsket å gjøre rampestreker på Livets Ord. En gang kastet jeg en stinkbombe i entilasjonssystemet i gudstjenestetiden. De måtte evakuere hele kirken.

Vi ler og konstaterer at det forhåpentligvis er glemt nå.

– Det var ekstra spennende å gjøre ting mot Livets Ord, innrømmer Blom. Tross alt var bildet i mediene at menigheten var en sekt.

Likevel var det denne menigheten Blom søkte til etter opplevelsen på gutterommet. Dette var på slutten av 80-tallet.

Mange strømmet til den relativt nystartede menigheten. Menigheten vokste mye, og startet med tiden både grunnskole, videregående skole, bibelskole og etter hvert også universitet og egen tv-kanal.

– Det var tiden da alt på Livets Ord eksploderte, sier Blom.

Det ligger en ambivalens i måten han sier det på. Den eksplosive veksten beskriver han som positiv, men også som en glød som kunne skade. For Blom ble Livets Ord et hjem.

– Jeg kom fra en dysfunksjonell familie, og hadde et vakuum på innsiden etter faren min. Her var det ledere som så meg og trodde på meg.

– Jeg har tenkt på det der. Det var en utrolig intens tid, og alle som var involvert i ungdomsarbeidet var unge og uerfarne.

De som forsvant

De siste årene har Blom møtt mange av dem som forsvant fra kirken etter den første tiden på Livets Ord. De har snakket om hvordan troen og Bibelen ble tolket, at det var mye svart-hvitt-tenkning, ledere som pirket i menneskers liv på måter som ikke var bra.

Blom uttrykker tristhet over at mye gikk galt. Samtidig mener han at man må huske at mange fremdeles drømmer tilbake til tiden da Livets Ord hadde vind i ryggen.

– For dem var det den mest fantastiske tiden av deres liv. Når disse menneskene ser på menigheten i dag, går det igjen at vi har mistet brodden.

Det er god plass på den store parkeringsplassen denne tirsdagen. Blom tar oss inn gjennom en av sidedørene til Livets Ords lokaler.

Vi passerer kafeen der elever fra menighetens videregående skole spiser lunsj, går videre til det enorme kirkerommet – det minner mer om et konferansesenter med over 5.000 sitteplasser.

– Hver søndag deltar rundt 1.200 mennesker på gudstjeneste, sier Blom.

Mistet fotfeste

Ulf Ekmans visjonære lederskap har utvilsomt vært viktig for menighetens vekst fra en lokal størrelse i Uppsala til et menighetsnettverk vi knapt har sett maken til i Skandinavia.

De som har fulgt kirken på avstand, har lest om den turbulente tiden da grunnleggeren, Ulf Ekman, konverterte til Den katolske kirken.

Blom ser ut over den tomme, halvmørke kirkesalen. Med litt fantasi kan en nesten høre lyden av bønnene som har fylt rommet gjennom tidene. Det er tydelig at Blom elsker dette stedet. Samtidig er det et sted han har blitt tvunget til å vurdere på nytt:

– Da jeg kom hit, kastet jeg meg inn i alt. Da er det lett å føle at dette er alt.

Det er en fantastisk overbevisning, men livet har lært meg å se bredere på ting.

Bloms bilde av grunnleggeren av Livets Ord, Ulf Ekman, skiller seg fra mange andres.

De personlige erfaringene hans er positive:

– Jeg har aldri møtt den mektige, irettesettende Ulf, som noen snakker om. For meg var han en pastor som trodde på meg.

Før Ulf Ekman konverterte til katolismen, la han opp til en teologisk fordypning i menigheten. Blom begynte selv å studere kirkehistorien.

– Jeg ser på den biten som veldig positiv for meg. All kunnskapen jeg hadde om kirken stammet herfra, så for meg var det fantastisk å oppdage de historiske kirkene, at det til alle tider har vært vekkelsesbevegelser og åndelighet.

Jeg er takknemlig for den reisen. Men da Ulf konverterte, var det som om han trakk teppet vekk under føttene våre. Det føltes veldig drastisk at han, etter å ha grunnlagt kirken, skulle forsvinne.

Livets Ord var menigheten der Blom hadde funnet sin tro, og hvor han følte seg kalt.

På dette tidspunktet var han både pastor og styreleder og la ut på oppdraget om å være der for fortvilede medlemmer.

– De første ukene var pastorene samlet her nesten 24 timer i døgnet.

Folk trengte mot og håp. Vi satt bare her og prøvde å svare på spørsmål og gi trygghet. Vi forsikret medlemmene om at vi ikke kom til å konvertere, og at vi ikke ville bli en katolsk menighet.

I møte med andre, satte Blom sine egne følelser på vent. Men i ettertid innrømmer han at han kjente på skuffelse.

– Jeg kan ikke si at Ulf mislyktes, for jeg må ha respekt for at han opplevde et genuint kall. Samtidig må du som pastor gå foran og ta ansvar for menneskene du forlater. Det er så sammensatt.

«Nå synker skipet»

Akkurat da menigheten begynte å komme seg, kom neste smell. I januar 2015 skrev menighetens andrepastor, Robert Ekh, et brev til forsamlingen der han forklarte at han ville forlate Sverige, menigheten og familien sin.

Han flyttet til Thailand med en annen kvinne. Nyheten kom som et sjokk, da Ekh var en av grunnleggerne av menigheten. Dessuten underviste han i en årrekke om ekteskap og familie ved bibelskolen hvor mange nordmenn har gått.

Nå kunne ikke Blom holde igjen sine egne følelser. Det er tydelig at Blom tok dette enda mer personlig. Han og Robert Ekh hadde jobbet tett sammen i mange år, og på så mange måter hadde Robert vært en farsfigur i Bloms liv.

– Jeg husker jeg satt på kontoret og skrek av sinne og skuffelse. Jeg var fortvilet, både for Roberts skyld og for min egen.

Så ringte han styret og sa akkurat det han følte:

– Nå synker skipet. Vi greier ikke dette. Vi må forberede oss på å legge ned.

Blom og Joakim Lundqvist satte seg ned for å snakke.

– Vi snakket og snakket, på et tidspunkt begynte vi å kjenne på at Gud er større enn dette med Ulf og Robert.

Blom husker også at menigheten var inne i en periode preget av bønn akkurat da krisen med Robert Ekh inntraff.

– Folk lå i timevis og ropte til Gud. Det var fint og sterkt. Jeg tror den tiden la grunnlaget for at folk skulle orke. At de ikke fikk nok og bare dro.

Sakte, men sikkert begynte styret og forsamlingen å finne veien videre.

– Det var som et uavbrutt styremøte som varte i flere uker, sier Blom.

Noe som ble avgjørende i samtalene om veien videre, var ønsket om en ledelse og menighetskultur med større åpenhet og rom for å vise sårbarhet.

– Hjemmet er viktigst

Samtidig som prosessene i Livets Ord pågikk, la pastor Jan Blom merke til hvordan han selv gikk gjennom en endring.

– Jeg innså hvor viktig det var å la Gud være større enn Livets Ord.

For selv om menigheten overlevde, må jeg tro at min tro er større enn dette, sier han og peker mot den tomme kirkesalen.

Krisen i kirken fikk ham til å vurdere andre områder av livet på nytt:

– Jeg bestemte meg for å gi enda mer til familien min. I frikirkelige kretser snakker vi ofte om menigheten som vår familie, men jeg tror min kone og mine barn må være viktigst. Ingen gudstjeneste i verden kan erstatte tiden med min kone.

Å tilbringe tid med familien ble viktig for at Blom skulle finne ny energi til oppgavene i Livets Ord.

– Min kone jobber ikke i menigheten, og jeg synes det er ganske koselig å ikke snakke så mye kirke hjemme.

Der har jeg motorsykkelen min som jeg liker å skru på. Det er hva jeg trenger for å koble fra.

Men selv om han uttrykker et behov for litt avstand, er det tydelig at Livets Ord fortsatt er en stor del av livet hans.

– Jeg vil være her de årene jeg har igjen og investere i neste generasjon ledere. Jeg drømmer om at Livets Ord skal stå sterkt og fortsette å spre Guds rike, sier Blom og reiser seg fra scenekanten.

Klokka er mye, og snart begynner møtet. Blom er fortsatt takknemlig til pastorene som en gang var hans forbilder.

Samtidig har han bestemt seg for å gjøre visse ting annerledes nå når det er han som skal være et forbilde.

– Joakim og jeg tror mindre på taler og mer på å leve i nærheten av mennesker. Jesus tenkte ikke i hundretalls, men valgte tolv mennesker han kunne åpne hjerte for. Det er framtiden.