– Jeg skulle gjerne blitt troende igjen

Dag Solstad er sint, så sint at hendene dirrer når Korsets Seiers (KS) utsendte ankommer kroen han har foreslått å møtes. Uten å hilse utbryter han:

– Nå er det en halvtime siden jeg bestilte maten min, og den er fortsatt ikke kommet. Hva feiler det folk her? Hæ? HÆH?!

Så reiser han seg, strener bort til disken og gjentar budskapet overfor servitøren, om mulig enda sintere. Ukvemsordene får fri flyt. Stemmen hans gir gjenlyd i den søvnige kroen.

Det virker som utblåsingen hjelper. Med et uskyldig smil returnerer Solstad til bordet sitt. Famlende, som om han er litt satt ut over sitt eget opptrinn, forteller han at han har gledet seg til å snakke med Korsets seier. Den prisbelønte forfatteren mener til og med at det var på høy tid:

– Så mye som jeg har skrevet om Gud i bøkene mine burde jeg være mer interessant for kristne enn for dem som ikke tror.

– Mest interessant for kristne

I den siste boken hans bruker hovedpersonen Bjørn Hansen første halvdel av romanen på å snakke med en gud han ikke tror på. Han står ved perleporten sammen med St. Peter og reflekterer over livet som snart er ved veis ende. Synd, nåde og tilgivelse er tema. Det samme er den velkjente radiotalen til Ole Hallesby om helvete.

– Hva får en ikkereligiøs forfatter til å bruke så mye tid på Gud?

– Det er klart Gud interesserer meg, men det er ikke noe jeg går inn for å skrive om. Det er det kunstneriske arbeidet som fører meg til Gud, sier Dag Solstad.

Han liker ikke å sammenligne seg med romankarakteren Bjørn Hansen, men de har unektelig noe til felles. Begge er de aldrende, samfunnskritiske menn som innhentes av barndommen og minnene av en kristen far.

Indremisjons-gutt

En varm sommerdag i Sandefjord kommer Dag Solstad til verden. Det er krig, og mor og far har dårlig råd. Far er leketøysoppfinner, så hverdagene tilbringer foreldrene i leketøysbutikken de driver. For den lille familien er troen sentral, både til oppbyggelse og oppmuntring i en hard hverdag.

– Jeg har hatt en religiøs oppvekst, spesielt far var veldig ivrig i Indremisjonen og sørget for å få med seg familien på det som skjedde, minnes Solstad, idet maten han bestilte ankommer.

Solstad takker pent og forsyner seg. Skuldrene senkes og han begynner å mimre fra møter, og søndagsskole og sommerstevner på Gjennestad i regi av Indremisjonen. Det er som at han varmer opp til å si si noe sånt som ´det var den beste tiden i mitt liv´, men så tar samtalen en uventet vending.:

– Det var kjedelig, humrer Solstad, på spørsmål om hvordan han opplevde søndagsskolene og familieleirene.

– Det var ikke favorittsysselen min, men jeg var jo med og hadde ikke noe vondt av det altså, det var bare søvndyssende.

I sin siste roman skriver han om helvetestalen til Ole Hallesby.

– Jeg er en av få som husker om den talen nå. Jeg merket jo at det var noe oppsiktsvekkende og skandaløst ved det, men jeg kan ikke huske jeg ble redd eller provosert. Min far derimot ble så veldig oppildnet av det.

Solstad smiler. Ikke hånlig, heller lunt og legger til at den som vil vite mer kan lese hans siste roman om Bjørn Hansen.

– Det jeg skriver der om helvetestalen til Hallesby er selvopplevd.

Sluttet å være seg selv

– Hvilket forhold hadde du til Gud som barn?

– Jeg hadde jo barnetroen, men den var ikke så veldig sterk – den var ikke det, vedgår 79-åringen.

Tidlig i tenårene blekner Solstads barnetro gradvis, nesten umerkelig. Da faren dør tar Solstad det tungt. Han bruker tiden på fotball og skoleavis. I den delvis selvbiografiske romanen 16.01.41 skriver han:

– Etter at min far døde sluttet jeg å være meg selv. Jeg ble forfatteren Dag Solstad.

I og med at forfatteren Dag Solstad er kjent for å være ikkereligiøs, er det fristende å tolke setningen dit hen at Solstad var seg selv da hans kristne far fortsatt levde, og han selv var troende. Dét vil han imidlertid ikke bekrefte.

– Jeg har tenkt mye på om jeg kunne stå inne for det det jeg skrev da og veide for og imot i lange tider, men bestemte meg for at jeg kan la den stå, så får folk tolke det som de vil.

Forfatteren tar over

Det tar ikke mange årene før forfatteren Dag Solstad finner ut han vil bruke skrivetalentet sitt til å fremme arbeiderklassens sak. Han er revolusjonær og melder seg inn i Arbeidernes kommunistiske parti-marxistleninistene (AKP-ml).

– Det som skjedde i den revolusjonære perioden min var veldig fjernt fra oppveksten, men noe opprør mot der kristne var det i alle fall ikke.

– Men det var jo en ideologi som i ord og handling kjempet mot kristendommen?

– Kampen mot kristelighet var i alle fall ikke en del av målet mitt. Jeg har alltid stått i statskirken, også da jeg var med i AKP-ml. Min første kone meldte seg ut av kirken, men jeg ble stående og er medlem den dag i dag.

– Hvorfor?

– Jeg hadde ikke noen grunn til å melde meg ut. Det var ikke jeg som meldte meg inn, så hvorfor skulle jeg melde meg ut, sier forfatteren.

Gammel til sinns

Sammen med blant andre forfatterne Kjartan Fløgstad, Torill Brekke og Jon Michelet utgjorde han et revolusjonært forfatterfellesskap på 70-tallet. Solstad selv stod på gatene og solgte Klassekampen og utga bøker på industriarbeiderlønn for det nyoppstartede venstreradikale Oktober forlag. Det er med stolthet Solstad ser på hva engasjementet deres den gang har ført til, men han medgir også at deler av sekstiåtter—påvirkningen har vært «usunn».

– Vi har nok veldig mye ansvar for den forferdelige ungdomsdyrkelsen, som har funnet sted de siste tiårene.

– Forferdelige?

– Det å være ung har vært et veldig honnørord for den generasjon, og for dem som kom etter oss, men det stemmer ikke!

Solstad ser nesten sint ut igjen. Han vifter med pekefingeren og lener seg over bordet, så de grå lokkene faller ned i øynene på ham, men 79-åringen lar seg ikke affisere. Han bare fortsetter:

– Man er ikke ung hele livet, heldigvis! Det er en fordel å følge et livsløp, proklamerer han, før han legger inn en kunstpause.

– Du må huske jeg har kalt meg olding siden jeg var 28 år. Det er noe av det mest betryggende, at livet går videre og at man ikke står stille, men hele tiden lærer og utvikler seg.

Mindre ytringsfrihet

Når det gjelder synet på den kommunistiske ideologien, gir ikke Solstad inntrykk av å ha utviklet seg mye.

– Jeg kaller meg fortsatt kommunist, men det kommer litt an på dagsformen. Jeg tror ikke kommunismen står så sterkt i det norske folk i dag at det er noe vits å tenke på revolusjon og de greiene der. Man trenger nok et par hundre års tenkepause, for å finne ut hvordan man kan få det til å fungere i praksis, flirer han.

Så sent som i 2008 ble Dag Solstad kalt totalitær, etter å ha kritisert «medienes glorifisering av ytringsfrihet» i en kronikk i avisen Dag og tid. I en debatt på Litteraturhuset i etterkant kalte han Vebjørn Selbekk «idioten fra det kristelige drittbladet», for å ha publisert Muhammed-karikaturene.

– Min mening om ytringsfrihet er den samme som den gangen. Jeg kan bare fastslå at jeg har på følelsen at synspunktet mitt ikke har har fått sånn voldsomt gjennomslag, så ja…., sier han tørt.

– Hva ville du tenkt om ytringsfrihet, hvis det var du som ble truet på livet da du skrev revolusjonære bøker?

– Nå er jeg heldigvis i en posisjon der jeg aldri har møtt på slike syke personer, men jeg mener uansett det viktigere at bøkene overlever enn forfatteren.

– Går man ikke glipp av mange bøker hvis alle kontroversielle forfattere dør?

– Å være en forfatter med meninger som avviker den rådende oppfatningen vil alltid innebære en risiko. Det skal man ikke være redd for.

Dag Solstad ser sliten ut, stemmen blir utydelig og resonnementene stopper opp halvveis i setningen. Det er som at hele kroppsspråket bekrefter at dette er en mann som egentlig er lei av å svare.

– Jeg ser ikke lenger på meg selv som en påvirker, sukker han.

– Nå er jeg mer opptatt av å stille kloke spørsmål.

Bibel og salmer

Utover 90-tallene har romanene hans gått over til å handle om godt voksne, ensomme og ofte desillusjonerte menn. Nå er det ikke kapitalmakten som kritiseres, ei heller maoismen, slik bøkene hans gjorde på 80-tallet. I stedet håper han å stille spørsmål ved hvordan grådigheten påvirker dagens mennesker.

– Før var kristendommen en kraft som har holdt grådigheten og selvopptattheten i sjakk, men kristendommen har mistet sin kraft i forhold til min ungdom, sier Solstad og utdyper:

– Jeg hører lite snakk om Gud som en rettferdig Gud lenger. Det kan jo hende at Gud har blitt litt for bløt, humrer Solstad og føyer til at han foretrekker Mosebøkenes Gud.

– Jeg blir veldig oppløftet over kraften i disse bøkene.

– Hvilket forhold har du til Bibelen som litterært verk?

– Bibelen er jo et strålende litterært verk!

– Det er veldig mange verre ateister enn meg som ser på Bibelen som en av de største verkene som noen gang er skrevet. Det samme gjelder salmediktningen. Det uttrykker noe nært, noe dypt menneskelig, sier Solstad, hvis favorittdikt er Petter Dass salme ‹Herregud, ditt dyre navn og ære». Det blir imidlertid lite salmesang i Solstad liv. Til kirken går han kun i begravelser, selv om han understreker han ikke har noe imot å "sette sine ben inni en kirke".

Den siste bønnen

– Savner du noen gang det kristne fellesskapet du var en del av som barn?

– Det vet jeg ikke om jeg kan si, men det var i alle fall lett å bli kvitt det. Ingen som kom og hanka meg inn akkurat, humrer han.

Ny tenkepause. Blikket til Dag Solstad blir fjernt. Kanskje er han tilbake i barndommens Sandefjord.

– Det var noe jeg reagerte på som jeg fikk høre av min mor mange, mange år etter far ble syk og døde, sier han plutselig.

– Hun fortalte at han hadde sagt til henne «Du må passe på at Dag bevarer barnetroen».

Han stopper opp og tenker igjen.

– Jeg kan ikke huske jeg diskuterte det med far, men jeg har tenkt i etterkant at han kanskje forstod at jeg var på vei bort fra troen. Det må ha gjort ham urolig.

– Har det gjort deg urolig?

– Nei, det vet jeg ikke. Det er som det er.

– Hva kunne fått deg til å bli en troende igjen?

– Jeg skulle gjerne blitt troende igjen, jeg. Det hadde jeg ikke hatt noe imot, sier han før, han humrende legger til:

– Men det lar seg nok ikke gjøre. Jeg er for halsstarrig.

– Tror du faren din hadde vært stolt over forfatteren Dag Solstad?

– Det vet jeg ikke, men vi hadde nok diskutert en del sammen. Og det tror jeg vi begge kunne hatt godt av.