– Jeg tømte vinflasker og kastet poser med kokain

Opp gjennom årene har Isabella Stakset blitt oppfordret til å gå fra mannen sin flere ganger. I den ferske boken «Genom krig och fred» forteller hun hvordan Gud ga henne kraft til å bli værende i ekteskapet mens mannen Sebastian fortsatt drev med rus og kriminalitet.

I en toroms utleieleilighet i Svedmyra sør i Stockholm sitter Isabella Stakset. Hennes mann Sebastian, kjent frontfigur i den kontroversielle rapgruppa «Kartellen», er ute på farten som vanlig, og hun aner ikke når han kommer hjem.

Så hører hun nøklene settes i dørlåsen. Like etter snubler Sebastian inn. De blodsprengte øynene er fulle av gul, rennende verk. Han setter kursen rett mot toalettet, tømmer ut kokain på dolokket og trekker alt sammen inn i nesa.

Deretter legger han seg i fosterstilling på senga mens han vugger fram og tilbake og skriker: «Du skal dø, du skal dø».

Isabella er helt fra seg, som så mange ganger før. Men denne gangen kommer det til å snu. Hun vet det bare ikke ennå.

Sigtuna

Vi hopper fem år fram i tid: Isabella Stakset sitter rett overfor meg på en uteservering i landlige Steninge i Sigtuna kommune. I det fjerne ser vi den svenske innsjøen Mälaren, som er over dobbelt så stor som Mjøsa. Steninge slott ligger rett ved og i nærheten bygges det opp en slags slottsby – med moderne hus i klassisk stil.

Et av husene tilhører familien Stakset. Litt lenger bort bor Carola.

– Egentlig var det helt umulig for oss å få huslån. Vi hadde fortsatt gjeld, men Gud fikset det. Jeg elsket vår gamle leilighet, men vi hadde bodd der så lenge og hver eneste sprekk i veggene minnet meg på noe vanskelig som hadde hent. Det føles veldig godt å få starte på nytt her, sier Isabella og kikker ut over alt det grønne som omgir dem.

Vi har møttes til en prat om boken hennes, «Genom krig och fred». Nysgjerrig spør hun om jeg har lest boken og hva jeg synes om den. Hun lyser opp når jeg forteller at jeg likte boken.

Med bokutgivelsen tar Isabella Stakset et lite skritt ut i offentligheten, hun som ellers er en doldis. Hun er ikke å finne på noen sosiale medier, og det er knapt et bilde å finne av henne på nettet. For åtte år siden slettet hun sin Instagram-konto. Hun var i ferd med å bli avhengig av å rulle opp og ned. Dessuten fikk hun ubehagelige meldinger og trusler fra mennesker som ville henne vondt, forteller hun.

– Etter det har jeg ikke vært interessert i å synes eller høres. Det får «Sebbe» stå for, sier hun med et smil.

Sebastian Stakset har vært Isabellas ektemann i ni år. Hans turbulente livsreise er vel kjent: Fra musiker, rusmisbruk og kriminalitet til å bli en mann som forlot verdslig framgang for Jesu skyld. Gjennom alt har Isabella stått ved hans side. Sviktet og skuffet mange ganger. Spørsmålet alle stiller seg er hvordan hun orket.

Hverdag med vold

Isabella mimrer tilbake til 1990-tallet og hennes oppvekst i Östberga, en forstad til Stockholm. Vold hørte hverdagen til, og Isabella ble formet av et miljø som krevde at man var tøff. Da faren hennes ringte på julaften 1994 og fortalte at han ikke ville komme hjem igjen, raste hennes verden sammen.

– Jeg har alltid vært pappas pike. Da han skaffet seg en ny familie, begynte jeg å søke bekreftelse på andre måter. Jeg gjorde ting jeg ikke burde ha gjort og havnet i destruktive forhold.

Isabella tok på seg en spesiell rolle. Ikledd bomber-jacket, bukser som så vidt hang på hoftene og platåsko dro hun med venninnene til Stockholm sentrum for å stjele og slåss. Hun forteller hvordan farens svik tvang henne til å stålsette seg mot verden rundt.

Men på innsiden var hun liten og redd.

Underverden

Boken handler om Isabellas liv, men uunngåelig også mye om Sebastian. Isabella sier at hun er vant til, og komfortabel med, å bli omtalt som «Sebbes kone» av den enkle grunn at hun jo faktisk er Sebbes kone.

Isabella husker hvor stormforelsket hun ble i Sebastian Stakset, men også hvordan forholdet hadde sin pris. Hun ble dratt lenger inn i Stockholms underverden. Snuplassen utenfor leiligheten i Svedmyra ble et hovedkvarter for narkotikahandel. Flere av Sebastians venner var fengslet for drap, og sikkerhetspolitiet fulgte etter Isabella når hun var i byen.

– Det var høye topper og dype daler. Kjærligheten jeg følte for Sebbe, og som han viste meg, var virkelig sterk. Vi hadde det veldig morsomt sammen, reiste mye og lo mye. Men så kom periodene da alt ble mørkere.

Sebastian ble dratt stadig lenger ned i misbruket. Isabella sto hjelpeløs ved siden av og så på.

– Jeg tømte vinflasker og kastet poser med kokain, men det endret ikke noe. Hele tiden kom det noe nytt. Å leve sammen med en som er rusavhengig er totalt utmattende. Sebbe kunne være borte i flere dager i strekk mens jeg var hjemme og tok meg av barna han hadde fra et tidligere forhold. De var bare et og tre år gamle, og jeg følte at jeg måtte beskytte dem. Mammainstinktet var så sterkt.

Et lyspunkt

Et lyspunkt kom da Sebastian fikk kontakt med en pastor som startet med bibelstudier i Staksets leilighet. I starten var Isabella skeptisk. Hun trodde virkelig på Gud. Hun var oppdratt som katolikk av sin polske mamma og har alltid bedt til Gud. Men cellegruppen føltes likevel suspekt, tenkte hun. Dessuten syntes hun at Sebastian og vennene hans var hyklere.

– Det ble en rar kontrast. De ville følge Herren, men samtidig spille på nattklubber der det fantes jenter, sprit, dop og svarte penger. De kunne gå fra å snakke forretninger til å rette seg opp når pastoren kom: «Hei, pastor, halleluja, nå skal vi be», siterer Isabella med tilgjort stemme.

– Jeg hadde respekt for Gud. Jeg kjente på at du ikke kan si at du elsker Jesus og deretter gå og sette en sprøyte heroin.

Isabella ville ikke være med i cellegruppen, men da det ble for kaldt til å vandre rundt utendørs ble hun hjemme. Leiligheten var liten, og det var vanskelig å ikke få med seg det som ble sagt.

Etter en stund ble hun med på en leir i regi av den spansktalende menigheten Ichtus. Der fikk hun et møte med Gud som hun beskriver som livsforvandlende.

Festet blikket oppover

– Gud åpenbarte seg for meg og viste meg at jeg var tilgitt, at jeg var elsket og at det fantes et helt nytt liv for oss.

– I boken beskriver du hvordan Sebastian fikk tilbakefall selv etter at han hadde blitt kristen. Samtidig gikk du fra å være skeptisk til å bli den mest stabile i troen?

– Ja, jeg følte at det var så mørkt hjemme at det eneste jeg kunne gjøre var å feste blikket oppover. Og Sebbe så lyset i meg. Selv om jeg ble sviktet, og det var tøft, kunne jeg likevel ha det bra.

Det mener Isabella at hun kan takke Gud for.

– Gud løste meg fra sorg, sinne og skuffelser og lærte meg å elske Sebbe med Guds kjærlighet. I meg selv hadde jeg aldri klart det. Jeg ba hver morgen, hørte på lovsang hele veien til jobben og opplevde mye støtte fra pastorene mine. De hadde fått en visjon fra Herren om at jeg og Sebastian hadde et helt spesielt kall. Så det var naturlig for dem å hjelpe til.

Mennesker provosert

– Finnes det mennesker som blir provosert av at du ble ved Sebastians side på tross av at han sviktet deg så mange ganger?

– Ja. Det var mange som så at jeg hadde det dårlig og som oppfordret meg til å gå fra han. Men jeg er lojal, og jeg tror på ekteskapet. Jeg vet hva skilsmisser gjør med barna og med dem som skiller seg. Jeg elsket mannen min, og jeg visste hvem han var innerst inne. Hjemme så jeg teddybjørnen, som jeg kaller ham, verdens snilleste mann som brenner for å hjelpe andre. Det er den samme mannen som alle ser nå.

Gjennombruddet for Sebastian kom etter episoden i leiligheten der han lå i fosterstilling og skrek «Du ska dø». Han hadde nådd bunnen og lengtet mer enn noensinne etter å bli fri. Isabella og Sebbe tok en taxi hjem til sine pastorer som la hendene på ham og bad.

– Gud befridde ham en gang for alle. Sebbe har vært rusfri etter det.

Barnløshet

I 2017 ble Isabella gravid. Årene før hadde vært preget av ufrivillig barnløshet, flere spontanaborter og en operasjon etter en graviditet utenfor livmoren. Det førte til at Isabella bare hadde 30 prosent sjanse for å bli gravid igjen. Likevel mistet hun ikke håpet.

– En dag vi satt i sofaen hørte jeg en stemme inne i meg som sa «Alyanna».

Hun nevnte navnet for Sebbe som svarte: «Alyanna, hva er det for noe?».

– Jag begynte å google. Navnet viste seg å være hebraisk og betyr «Gud har svart». I samme stund kjente jeg hvordan Ånden kom over meg. Jeg begynte å gråte og visste at vi skulle få et barn. Og hun skulle hete Alyanna.

I dag er Alyanna tre år gammel. Isabella viser stolt fram bilder og forteller at datteren er «90 prosent Sebbe». Når det blir lettelser i koronarestriksjonene vil Isabella og Sebastian reise på evangeliseringsturneer igjen, og Alyanna blir med. Men først handler det om sommerferie fra førskolen. Familien skal ta det rolig, så godt det lar seg gjøre.

– Både jeg og Sebbe er impulsive. Vi tenker ikke så mye, vi bare kjører på og får ting til å skje.

Sosialt arbeid

Den handlingsorienterte livsstilen har gjort at de har startet organisasjonen «Heart of Evangelism», driver botilbud for kvinner og er i startgropen med et sosialsenter. Og så har Isabella skrevet bok. Om hun vil eller ikke kommer hun nå til å bli en mer offentlig person enn tidligere.

– Sebbe tror at jeg også kommer til å forkynne i framtiden, men jeg vet ikke. I så fall får Herren legge det på mitt hjerte. Jeg er fornøyd med å stå et skritt bak og be.

– Hvordan har du maktet å håndtere så mange strabasiøse år?

– Det er Gud, bare Gud, utbryter hun.

Isabella føler hun ikke kan forklare det på noen annen måte.

– Mitt liv var lenge bare elendighet, på elendighet, på elendighet. Det var et liv der det var drama hele tiden og ting som truet med å knuse meg. Men selv om livet iblant har vært så krevende at jeg trodde jeg skulle havne på psykiatrisk, hevet jeg meg et vis over alt det som hendte og håpet at det skulle bli bedre en dag. Og nå er det bedre. Nå er det kjempebra! Det største av alt er at jeg får vandre med Gud. Han svikter aldri.