Jon Michelets bøker er overlesset med innsiktsfulle henvisninger til kristen tro

Moren var kristen og en flittig bibelleser. Hun sendte Halvor til søndagsskolen, dessuten «hadde hun selv plantet i ham et bilde av en allmektig Gud som han kan få be til og søke trøst hos».

Faren var beinhard kommunist og ville selvsagt ikke at han «skulle gå på søndagsskolen eller bli opplært i kristelighet».

Dette er hentet fra introduksjonen til Jon Michelets enorme epos om krigsseilerne, som ruver over seks bind og 3.500 sider – uhyre sterke skildringer som bærer forfatterens gylne signatur med verdighet.

Tania Michelets bok: Et sterkt oppgjør med en ateistisk subkultur preget av samlivsanarki

Ekko av tøffe forhold

Dette unike, voluminøse åndsverket er historisk veldokumentert. Opphavsmannen har imidlertid benyttet sin dikteriske frihet til å veve fiktive personer inn i dette likevel realistisk skildrede narrativet fra krigen, som er enestående i norsk litteratur.

Visst er det micheletske språket preget av hans fortid i ml-bevegelsen (marxist-leninist-bevegelsen, red.anm.) og vil virke støtende på noen. Imidlertid er det i litteratens hensikt å gi et ekko av de tøffe forholdene i det miljøet mange unge sjømenn på den tiden ble overlatt til.

Åndelig søkende

De fleste av Korsets Seiers lesere er sikkert klar over at Jon Michelet var en åndelig søkende mann, som trolig hadde et oppriktig ønske om å bytte ut ateismen med kristentroen.

Som den kunnskapsrike mann han var, visste han tydeligvis at 1930-årene var vekkelsens decennium i Norge, og trakk nok den konklusjonen at ganske mange av dem som tok hyre var kristne ungdommer. Og de skinner i hans fargerike persongalleri og framkaller en troverdighet som høyst fortjent krediteres forfatteren.

Det første bindet av seks i dette monumentale verket består av 796 sider, og på 70 av disse sidene finner jeg situasjoner som er «kristelige».

La meg nevne noen av dem.

Livsforsikring

Halvor anser «Nytestamentet» under hodeputen som «en livsforsikring». Han ber aftenbønn, og i Malaga ber han Gud om tilgivelse da han vet at han har syndet.

På nattbordet til kaptein Nilsen ligger Koranen, men også Bibelen, selv om han kalte seg «en gammel fritenker som har betydelig motstandskraft mot å la seg frelse».

Når en innfødt kvinne viser ham skall og fruktkjøtt, sier hun «Betel». I all verden, tenker Halvor, «Betel?» «Han skjønner ingenting», skriver Michelet og fortsetter:

«Betel er navnet på pinsevennenes bedehus på Åsvang i Stange på Hedmarken. Der vanker kusinen hans, Hilda Ree, og taler i tunger slik pinsevenner gjør. Betel er også navnet på skip som tilbyr fiskerne både frelse og medisinsk behandling».

Fantastisk – vet pinsevennene på Vallset at de er omtalt i Michelets krigsseilerroman? Også Nils Arne Torgeirstuen fra Elverums-traktene forteller at «vi er pinsevenner», men selv var han «ikke så ihuga pinsevenn».

4. mars 1940 var en sorgtung dag da «salonggutt Sivert Høyby døde på hospitalet i George Town». Da var sjømannsprest Aanderaa til trøst og hjelp, for Halvor skjønte ikke «hva som var Herrens mening med å rive bort Sivert Høyby, i en alder av bare 17 år». Presten svarte at «Herrens veier er uransakelige».

Men Michelet skriver at Halvor prøver å se for seg «at Gud har hentet ham til seg». Haugianeren Gnisten Borge fra Rolvsøy gis også en plass blant Halvors medseilere.

Mot tynnslitt tro

Det tøffe miljøet er nær ved å knekke barnetroen til en nittenåring. Etter et mareritt av en drøm, der Nytestamentet blir brukt til rullesigaretter for den rå og hensynsløse Båsen, postulerer Halvor; «jeg kan vel ikke si at min tro har forlatt meg, men det er en tynnslitt tro, og jeg er definitivt blitt en tviler. Nytestamentet har jeg ingen ork til å lese».

Likevel kan han styre samtaler med sine kolleger inn mot åndelige spørsmål, og utfordrer tøffingen Johan Granli: «Tror du på Gud?» Det gjør han ikke, bekrefter han, «etter den kristne boka», jo da – «en skaperkraft, men ikke det evige liv».

Motormann Leif Eiebakke er en frimodig sjel, som foreslår forbønn for dekksgutt Haralds eldre bror da han ble syk.

Dette irriterer imidlertid den tøffe Båsen, som reagerer imot: «Dette er ikke noe bønnemøte – gjør det privat, på lugaren».

Vel i havn er Eiebakke den blant guttene som gjerne oppsøker og tar med seg folk til «Den norske sjømannskirken», for han er «vanligvis tilhenger av Bibelens bud.» Men han er virkelig en Jesus-troende sjel: «For meg er det bare én frelser, og det er Jesus Kristus».

Han får flere av guttene med på «å be et Fadervår» i fellesskap etter en ulykke. Han blir også omtalt som «kristeligheten personlig», som kunne arrestere språket til ungguttene: «Stopp den ukristelige banninga deres! Vil dere påkalle onde ånder eller selveste Satan?» Denne Eiebakke, denne Eiebakke.

Når budskapet kommer om at en livbåt er reddet fra infernoet, «åpner han vinduet, vender blikket mot himmelen og roper: 'Takk, Gud!'»

Du vil bli overrasket! De kristne er til stede i store deler av verket.