Jonas (30) skulle sykle Tour de France. Nå blir han pilegrimsyklist i stedet

Hadde alt gått etter planen hadde vi aktualisert portrettet med Orset med at han skal til Tour de France, men på et punkt i livet til Jonas Orset var det noe som sluttet å gå etter planen.

Derfor, mens syklistkollegene suser nedover de franske Alpene skal Orset kjempe seg oppover steinrøys, kratt og stier på Dovrefjell.

Og mens de andre sykler inn på Champs-Élysées til champagne og jubelbrøl fra publikum, ender Orsets pilegrimsreise ved Nidarosdomen.

Her blir det verken bobler eller jubelbrøl, men en stille stund i tilbedelse – og det er ikke syklisten som skal tilbes, men Gud.

Hva var det egentlig som skjedde?

I Norgeseliten

– Pilegrimsleden blir ikke en konkurranse, men en personlig reise. Det handler om å vise fram norsk natur og kristen kulturarv, sier Jonas Orset.

30-åringen fra Kolbotn har What would Jesus do-armbånd og kors i syklistlogoen sin. Han har også en imponerende CV.

Orset er dobbeltvinner av den 14 timer lange styrkeprøven Oslo-Trondheim, verdensrekordholderen på 10.000 høydemeter og Norges raskeste til å sykle 1012 kilometer på 36 timer.

Han har også vært med å innføre grussykling-disiplinen i Norge og stiftet Green Cycling Nordic, som jobber for å redusere klimaavtrykket til proffsyklistene. Og så er han trener for 20 utøvere, frilansjournalist, foredragsholder og arrangerer ritt rundt omkring i landet.

Tenker best på sykkelsetet

– Forklar greia med sykling for oss som bare forbinder det med rumpesår og ryggsvette.

– Svette er ikke noe å være redd for, oppmuntrer 30-åringen.

– Men hvis du sykler veldig sakte blir du lett distrahert av alt rundt deg. Blir det veldig hardt klarer du ikke tenke. Et sted imellom finnes en flytsone, forklarer Orset.

– Hva skjer i flytsonen?

– Du er i din egen rytme og jobber gjennom mange tanker. Du hører lyder, kjenner lukter, solen som varmer og vinden i ansiktet.

Blikket hans hviler på Oslofjorden, som funkler i sollyset.

– Jeg får veldig mange gode ideer når jeg sykler. Når jeg kommer hjem tenker jeg at det kanskje ikke var så lurt likevel, men at bevegelse er bra for kreativiteten er hevet over tvil. Det viser studier på dem som for eksempel sykler til jobb.

– Den enkleste måten å koble av

Jonas Orset lener armen på sykkelen, som glitrer om kapp med fjorden, der den står parkert mellom en gammel trebenk og epletre i full blomst.

Oppsynet minner mistenkelig mye om en sykkelreklame rettet mot sofaslitere.

– Vanligvis har du alltid en mobiltelefon med deg, du er alltid tilgjengelig. Det er i mange tilfeller bra, men du blir aldri helt alene heller, fortsetter Orset.

– Fordi jeg har fått tid å tenke tankene helt ut har de lange sykkelturene har gjort meg bevisst på hvem jeg er og hva jeg står for. De refleksjonene har gjort meg mer frimodig i troen.

Liten og spinkel

Som 15-åring, skilte han seg ikke ut som verken spesielt utholdende eller frimodig.

Han syntes det var vanskelig å snakke om troen og fokuset lå mest på drømmen å bli profesjonell fotballspiller.

Fordi han var liten og spedbygd, ble det vanskelig å hevde seg i toppen.

Derfor brukte han like godt konfirmasjonspengene på sykkel. Her møtte han ikke konkurranse fra noen rundt seg.

Det ble kjærlighet med første tråkk.

– Jeg elsket frihetsfølelsen, farten og vinden i håret. Det var noe magisk ved det, minnes han.

Han fant ut hvordan han kunne utnytte at han var liten og lett. Syklingen ble hans fremste mestringsarena.

Drømmen ingen forsto

I 20-årene kom lønn for strevet. Han fikk kontrakter med sykkelklubber over hele verden og syklet sammen med de beste.

Topplasseringene kom på rakke og rad.

Sakte, men sikkert begynte Orset å skjønne at Tour de France var innen rekkevidde.

Det var bare to problemer: Å få tid nok til å trene for å kvalifisere seg, og å få penger til å kjøpe utstyret som krevdes.

«Drømmer du fortsatt om å bli syklist, du da? Er det ikke på tide å få seg en skikkelig utdannelse? Fast jobb – kjøpe leilighet og sånn?» var blant spørsmålene han fikk.

Orset kjente kniven på strupen.

Syklet seg inn i døden

Orset trente stadig hardere for å bevise at han hadde sin rettmessige plass blant proffsyklistene, men i 2016 gikk han på en ordentlig smell.

Da syklet han for et kinesisk lag. Resultatene lot vente på seg og rundt ham var det syklister som dopet seg for å holde motet oppe.

Så, i 2016, deltok han på et ritt i der en syklist krasjet, falt inn feltet og slo ansiktet kraftig, før han ble liggende livløs i en blodpøl.

Orset bevitnet det hele fra sykkelsetet like ved.

Det ble en traumatisk opplevelse.

– I ettertid tenkte jeg mye på hvorfor jeg brukte så mye tid og krefter på syklingen. Det var farlig, og jeg tjente ikke noe særlig penger på det heller.

Innfridde ikke målene sine

Å gi opp proffdrømmen var likevel ikke aktuelt, så Orset flyttet til Belgia for å satse fullt på syklingen og kvalifiseringen til Tour de France. Det gikk ikke som planlagt og touren glapp for ham.

– Alt jeg hadde ofret og jobbet så hardt for de siste årene føltes forgjeves. Jeg ville fortsette, men begynte å vurdere å om syklingen var rett for meg.

– Jeg syklet for å vinne, for å bevise verden jeg var god nok, men for hva? Å se den syklisten dø satte ting litt i perspektiv. Var syklingen noe jeg var villig til å dø for? Det var det så klart ikke.

Motivasjonen og selvtilliten var på bunn, men det ble begynnelsen på noe nytt.

Sykler for fred og misjon

– Jeg innså at det kunne være motiverende å sykle hvis jeg ikke gjorde det for å realisere meg selv, men for å hjelpe andre.

Det begynte med Green Cycling som jobber for å fremme sykkel som transportmiddel og reduserte sykkelsportens klimaavtrykk.

Så ballet det på seg. Han syklet for å samle inn penger til kampen mot menneskehandel med den kristne organisasjonen Hope for Justice.

Videre er målet å sykle for brobygging i Israel og de palestinske områdene.

Han drømmer også om å sykle Afrika rundt og besøke mennesker som har fått hjelp gjennom norsk misjon.

– Hvordan er det å få kirker og organisasjoner med på slike samarbeidsprosjekter?

– Ehm …. Litt både og.

Syklisten tenker seg om.

– Jeg har ikke grunnlag for å generalisere, men det er vel litt som med sponsormarkedet. Noen tenker litt tradisjonelt og er skeptisk til nye ansikter og uprøvde metoder, mens andre er ivrige etter å teste ut nye initiativ.

Ny tenkepause.

– Men det kan nok være vanskelig å komme gjennom nåløyet, ja.

Kjenner etableringspresset

– Hvordan opplever du å leve fra hånd til munn i en alder der mange trosfeller begynner å lande fast jobb, hus og egen familie?

– Før stresset det meg litt … eller før og før …

I 2017 ble Orset og faren enige om at hvis syklingen innbrakte en norsk gjennomsnittsinntekt i løpet av tre år, skulle ikke faren mase mer om fast jobb.

Sønnen på sin side lovet å finne seg noe annet å gjøre hvis han ikke klarte å doble årsinntekten sin i løpet av de neste tre årene.

– Hvis Gud vil jeg skal gjøre det jeg gjør kommer jeg til å lykkes, tenkte han.

– Lettere å stole på Gud uten fast jobb

Til tross for at pandemien satte en stopper for flere av arrangementene han skulle arrangere og delta på, lyktes han med å få inn pengene.

Nå er neste sykkelmål er å bli ledende i Norden innen sykling på grus, men 30-åringen prøver å holde resultat-iveren i sjakk.

– Det er ikke sikkert Guds plan med syklingen er at jeg skal tjene 600.000 i året eller bli best på grussykling.

– Det er ikke sikkert jeg hadde kjent behovet for å stole fullt og helt på Gud, hvis hele livsløpet mitt var lagt i 20-årene og jeg hadde hatt en fast jobb.

Håper på kaffe-invitasjoner

Jonas Orset fester hjelmen, fører de oransje brillene opp til øynene og slenger seg på sykkelen – en skikkelig lekkerbisken i blankpusset karbon.

Hadde man ikke visst bedre hadde man trodd at Tour de France var neste stopp, men oksen fra Kolbotn har en langt viktigere tour fore, og alle er velkomne til å henge seg på.

– Er pilegrimsledene et sted å starte for en vanlig mosjonist?

– Det er helt sikkert deler av den som er fine å sykle for folk flest, det er det jeg skal teste ut nå, sier syklisten og inviterer seg selv på kaffe til lesere som bor langs leden fra Oslo til Trondheim.

– Heldigvis er det ikke Tour de France jeg sykler, så jeg har god tid, humrer han.