Kulturpastoren
GANG RUNDT JULETREET: Mange barn kjenner ikke de vanligste julesangene. Det er dramatisk, mener Terje Berg. Her går dronning Sonja rundt juletreet sammen med noen av pasientene, samt foreldre og søsken til barna som måtte tilbringe julen på Rikshospitalets barneklinikk i 1996.
Lise Åserud / NTB
Juletradisjonene vi sviktet
Julen hos familien Bjørnstad ble feiret med sang og gang rundt juletreet, men innholdet i sangene har endret seg.
Det er ingenting annet som betyr noe, akkurat nå, enn at det er julekveld i Parksvingen, en av de mørkeste dagene i året. Men det ligger sne på trærne, tung sne. Månen står høyt på himmelen, og mor synger av full hals: «Jeg synger julekvad! Jeg er så glad, så glad!»
Multikunstneren Ketil Bjørnstad har sine aner i Sarpsborg, og lokalpatriotisk påvirkning har også vært en pådriver der jeg gjerne framhever hans fremragende litteratur. Innimellom finner jeg «troens spor i ord» også i det jeg vil kalle hans personlige opplevelse av norgeshistorien, i det imponerende bokverket «Verden som var min». I decennium etter decennium løfter han fram viktige begivenheter. Og min forestillingsevne blant annet om familiens jul, eskalerer i det første bindet, «Sekstitallet».
I litteratens retrospektive skildringer fra barndommens jul befinner vi oss anno Domini 1965. Åpningsstrofen fra hans begeistrede mor klinger som en aforisme. Det var den gang «hele Norge» pyntet juletreet lille julaften. Over femti år senere er adventstiden blitt til forskuttert jul, derfor kan denne betraktningen leses allerede andre helgen i advent.
