Juletradisjonene vi sviktet

Det er ingenting annet som betyr noe, akkurat nå, enn at det er julekveld i Parksvingen, en av de mørkeste dagene i året. Men det ligger sne på trærne, tung sne. Månen står høyt på himmelen, og mor synger av full hals: «Jeg synger julekvad! Jeg er så glad, så glad!»

Multikunstneren Ketil Bjørnstad har sine aner i Sarpsborg, og lokalpatriotisk påvirkning har også vært en pådriver der jeg gjerne framhever hans fremragende litteratur. Innimellom finner jeg «troens spor i ord» også i det jeg vil kalle hans personlige opplevelse av norgeshistorien, i det imponerende bokverket «Verden som var min». I decennium etter decennium løfter han fram viktige begivenheter. Og min forestillingsevne blant annet om familiens jul, eskalerer i det første bindet, «Sekstitallet».

I litteratens retrospektive skildringer fra barndommens jul befinner vi oss anno Domini 1965. Åpningsstrofen fra hans begeistrede mor klinger som en aforisme. Det var den gang «hele Norge» pyntet juletreet lille julaften. Over femti år senere er adventstiden blitt til forskuttert jul, derfor kan denne betraktningen leses allerede andre helgen i advent.

Alle julesangene

Og Bjørnstad fortsetter: «Da julaften kommer, er klokken over fire da mor går oppover bakken i Underhaugsveien.» Hun er på vei hjem, etter en lang dag som ekspeditrise hos en bokhandel på Karl Johan. Etter julemiddagen sier hun brått: «Men vi må jo gå rundt treet! Vi må jo synge alle sangene!»

Jeg danner meg et bilde av et framtredende karakteristikum hos moren – hun styres av de modale hjelpeverb! Så rekker de hverandre hendene, går rundt det pyntede treet og synger av full hals.

Juletradisjoner forsvinner

Dette utspant seg i et ikke spesielt religiøst hjem i Oslo på 1960-tallet – en ikke aparte hendelse i de mange tusen «vanlige hjem» i Norge. Jeg spør; er noe blitt borte på veien? Er julesangene i ferd med å forsvinne fra jordens overflate? Det er ikke så mange år siden de tonte gjennom høyttaleranlegget på de store kjøpesenterne, «fryd deg hver sjel han har frelst!»

Mange barn kjenner ikke de vanligste julesangene. Det er dramatisk! Juletradisjoner som er konservert gjennom generasjoner forvitrer, og man sitter igjen med nissefar, Musevisa, Jingle bells og Per Asplin. Joda, koselig dill-dall er det, men hvor er sangene om Jesus?

Björlings testamente

Omtrent på denne tiden, da Ketil 13 år gammel framførte norske julesanger sammen med familien, var det en julesang som i svensk gjengivelse slo igjennom i Norge: «O, helga natt, o, helga stund för världen, da gudamänskan til jorden steg ned.» Det var den legendariske innspillingen Jussi Björling gjorde i 1959, et år før han døde.

Sangen er blottet for religiøst svada og overfladiske klisjeer, men tekstlig er den bibelsk og da selvfølgelig kana'anspråklig: «(...) för att försona världens brott och synder, för oss han dödens smärta led». Hvilken kanon av en innspilling! På den tiden slet den svenske verdenstenoren med depresjoner og smertelig alkoholmisbruk, men fant i dette budskapet håp og kraft.

Jeg betrakter nevnte mesterlige tolkning som Jussi Björlings åndelige testamente, dedikert til etterfølgende generasjoner. Og i en uhøytidelig kåring har nordmenn uttrykt at nettopp denne julesangen av alle, troner høyest.

Arvesølvet

For øvrig – virker juleevangeliet og julesangene som en trussel på dagens nordmenn? Jeg tror ikke den jevne nordmann er like ivrig etter å avkristne landet som flere politiske ledere er. Men spørsmålet virker betimelig: Er den gjengse nordmann og kultureliten komfortable med at mye av arvesølvet blir skuslet bort – altså de skinnende, dikteriske juvelene Brorson, Grundtvig, Luther, Ingemann, Wexelsen og Landstad har servert oss på sølvfat?

Den viljesterke fru Bjørnstad ropte: «Vi må synge alle sangene!» Hun var engasjert – hun eide både temperament og humør og ga seg ikke. Men de slapp hverandres hender mellom sangene. Det var godt å mykne håndleddene litt fra det stramme grepet.

Sang i adventstiden

Etter korte pauser sang de enda en julesang, og en til. Så gikk de motsatt vei. Mange husker tilbake til sin egen julepyntede stue med treet midt på golvet. Dermed ble det dannet ring og julesangene ble behørig avsunget. I dag er stuene større og trærne ofte mindre. La derfor slike sekvenser av julens sangglede få sin renessanse!

Julekvad

Der kristelige julesanger blir sunget, vil Ånden sanksjonere Guds nærvær. Det er sterke tekster som ofte omhandler inkarnasjonens mysterium – Gud ble menneske, Jesusbarnet var Guds Sønn.

Ketil Bjørnstad, født i 1952, var allerede som 13-åring en glimrende pianist. Var han akkompagnatør til familiens julesang? Uten sammenligning, husker jeg egen julefeiring som 13-åring da jeg for første gang spilte til familiens julesang hjemme på Lande ved Sarpsborg.

I det julepyntede hjemmet til familien Bjørnstad i Oslo, var det altså en glad julesang som åpnet for et skred av sanger: «Jeg synger julekvad, jeg er så glad så glad.»

Evangeliet betyr det glade budskap!