Kallets mørke bakside

Den tidligere pastoren i Oslo Vineyard serverer oss noen fremmede tanker i Dagens nye podkastserie om Lysbærerne, en bevegelse som skulle føre til vekkelse i New Age-miljøer på 90-tallet.

Som en døgnflue svirret Lysbærerne intenst i noen måneder. Store deler av Kristen-Norge var fascinert.

Sommeren 1997 falt alt sammen. Lederskikkelse i Lysbærerne og daværende pastor i Oslo Vineyard, Kjell Aasmundrud, måtte forlate lederstillingen etter å ha tilbrakt en natt på et hotell i USA sammen med en annen kvinne enn sin kone.

Aasmundrud kalte henne sin «åndelige hustru» – noe som siden har blitt et begrep i moderne norsk kirkehistorie.

Vekst og fall

Oslo Vineyard var i vekst og hadde om lag 400 medlemmer sommeren 1997.

I løpet av kort tid sank antallet til 150 medlemmer. Ole Petter Erlandsen satt igjen som en av dem som påtok seg ansvaret å lede menigheten gjennom og ut av krisen.

Medlemmene måtte også tåle mye ubehagelig oppmerksomhet som følge av en ikonisk artikkelserie i Vårt Land.

Utilfreds

I dag virker Erlandsen likevel ikke bitter i omtalen av Aasmundrud. Tvert imot snakker han med en varm omsorg i stemmen.

– Noe av det som lå i ryggmargen til Kjell, var at Gud kom til å bruke ham i en stor vekkelse i Norge. Det preget nok hele hans motivasjon og valg når Lysbærerne dukket opp.

På meg er dette et indre ønske som ble etterstrebet fra talerstolen. Denne sulten gjenkjenner jeg som et ideal i de frikirkelige miljøene jeg vandret i som ung.

– Samtidig hadde han jo det trekket som gjorde at han så for seg at Gud kom til å bruke ham til noe stort – som jeg tror den onde kan bruke. Det var på én måte en svakhet. Han var ikke tilfreds med å være i det han var i.

Ifølge Erlandsen følte Aasmundrud fort på stagnasjon i eget liv. Det var han ikke tilfreds med.

Han lurte på «når kommer den vekkelsen jeg har lengtet etter». Det gjorde ham kanskje også til et lett offer når noe sånt dukket opp – og særlig når det ble spektakulært.

«All in»

For meg er dette uvante tanker. Skal vi ikke tenke stort om Gud?

Nå skal det sies at jeg tror mange har et nøkternt forhold til eget kall i praksis, men jeg har ikke det uttalt som et ideal.

Riktig nok ble vi oppfordret til å omfavne et nøkternt liv (selv om kanskje trosbevegelsen vandret på andre stier her).

Men kallet er noe annet. Der er vi «all in». Det jeg stadig hørte, er at det eneste som begrenser størrelsen i mitt kall er min begrensende tanker. Kort og godt mangel på tro og forventning.

Derfor er denne kritikken fra Erlandsen interessant. Han sier noe annet.

Paradoks

Det hele kan virke litt uhåndgripelig. Derfor blir jeg glad når Paulus skriver kunnskapsrikt og innsiktsfull uten å sitte med alle svarene til korinterne.

«Vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss. Om dette taler vi med ord som Ånden har lært oss, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss. Det åndelige tolker vi med ord som hører Ånden til. Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til.»

Jeg innrømmer at jeg ikke forstår alt dette med den vesle hjernen min. Heldigvis er det ikke meningen heller.

«Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis. Men det mennesket som har Ånden, kan dømme om alt, og selv kan det ikke bedømmes av noen.»

Jeg får ikke helt grep om helheten i livet med Ånden. Men jeg er glad for at jeg får ta del i det likevel.