Kallsfrykt

Ingen gudstjenester legges til tirsdager eller onsdager når den europeiske fotballturneringen Champions League spilles, hvis pastor Ingrid Erlandsen får det som hun vil. Trønderen fra lille Stokkøya uti havgapet har brukt det meste av livet fram til nå som pastor, forkynner og misjonær, men er samtidig sportsentusiast på sin hals. Nevner du Rosenborg og Champions League får hun stjerner i blikket.

– Jo, jeg henter mye avkobling, glede og inspirasjon fra en fotballkamp. Jeg er ihuga Rosenborg-fan, og det tar jeg helt seriøst, slår Erlandsen fast før hun avslører en dypereliggende dimensjon gjemt i sin sportsinteresse:

– Jeg elsker også å se at folk lykkes, mot alle odds.

Derfor ser hun om og om igjen de 15 minuttene på YouTube med Petter Northugs sluttspurt på femmila i Falun i 2015.

– Det er sørpeføre og ingen tenker at han er i stand til å bidra med noe, og så skjer det et mirakel; han spurter i mål og vinner! Den filmsnutten der, den ser jeg ofte når jeg kommer fra en samling hvor det har vært litt tungt. Og da kjenner jeg at Gud tar tak i meg og det rykker til: Ting kan skje, mot alle odds! Det er jo det fantastiske med evangeliet!

Mot alle odds, det er vel akkurat det som skjer nå i livet til Ingrid og ektemannen Frank Erlandsen. Fra å ha ledet en av Norges største pinsemenigheter Betel Trondheim i 13 år, og før det stått i 15 år som menighetsplantere i Tyskland, går snart turen til bygda Heddal utenfor Notodden. Der venter en langt mindre forsamling på dem.

– Vi kjenner igjen «symptomene». Nå er det riktig å gå videre.

– Dype røtter skal kuttes til menighet og venner. Er det vondt?

– Nei, ja, altså. For oss har det vært viktig å leve med løse teltplugger, slik at vi er klare til å gjøre det Gud vil. Man blir jo knyttet til folk, men samtidig har villigheten til å lytte inn det Gud sier om veien videre, vært viktigst. Vi går ikke akkurat og venter på neste steg, men det er som en undertone i livet: Herre, det er du som leder oss.

Erlandsen kan ikke la være å ta fram teksten fra den svenske artisten Roland Utbults sang, som gjennom hele livet hennes har betydd noe helt spesielt: «Om du vill at ja ska resa långt bort, vill jag resa, om du vill at jag ska stanna kvar her, vill jag stanna. Ingenting får hindra mej, att følja dej».

– Det er sånn vi lever.

Rause voksne

Som barn visste Erlandsen lite om kristen tro, før hun gjennom venninnen sin ble introdusert for den lille baptistmenigheten Betania på øya.

– Den menigheten, og de gode eldre baptistene der som satset på oss unge, har jeg mye å takke for, presiserer hun.

– Sommeren jeg ble frelst, fylte de eldre baptistene en folkevognbuss med oss unge og kjørte oss til sommerstevnet i Sarons Dal. Jeg kom fra en plass med 400 innbyggere, og da jeg så den store forsamlingen i Sarons Dal trodde jeg at alle kristne i hele verden var samlet på ett og samme sted. Det var jo så mange!

Flere skulle det bli, da de på veien hjem igjen kjørte innom Hedmarktoppen.

– Der var det jo også flere tusen samlet. Da skjønte jeg at kristen-verdenen var litt større enn baptistmenigheten på Stokkøya, ler den erfarne pinsepastoren.

Selv om disse baptistene var godt voksne, greide de ifølge Erlandsen å formidle en levende tro til de unge.

– De var åpne for Den hellige ånd, og livet med Jesus ble attraktivt for oss gjennom det vi så hos disse voksne. De hadde bedt i mange år og en dag var vekkelsen der. Seks, sju unge ble frelst og døpt. Det gjorde noe med en så liten menighet.

Tett kontakt med pinsemenigheten Oppdal Kristne Senter, som opplevde sterk vekst på den tiden, betydde også mye de første årene.

– Møtet med en levende tro forandret livet mitt.

Erlandsen kan ikke få fullrost de eldre som hun mener hadde et stort og raust hjerte for de unge.

– Vi fikk lov til alt, selv om det sikkert ikke var disse eldres smak og behag alltid, den kjærligheten de viste. Jeg er så takknemlig.

Ungdommene på Stokkøya måtte ut av bygda for å få seg utdannelse, og dermed bar det inn til Trondheim for Erlandsen. Hun ler enda når hun tenker på rådet en eldre baptist ga henne: «Når di kjæm te by´n, må di gå i Betel, ikke i baptistmenigheta, for den vil ta livet tå dåkk».

– Han visste vel at baptistmenigheten i byen på den tiden ikke var like karismatisk som den jeg kom fra.

Romantikk og åndelighet

Valget var nok rett, for i Betel traff Ingrid sin ektemann Frank, sønn av forstanderparet Alma og Tom Erlandsen. Frank ble etterhvert ungdomsleder, og Ingrid satt i styret.

De to giftet seg mai 1987, og bega seg ut på en livsreise sammen.

– Det har vært litt av en reise! utbryter Ingrid.

– Det har vært en velsignelse å stå sammen i liv og tjeneste. Frank er min bestevenn, han er kjæresten min, og den jeg er mest åpen med om alt. Vi heier på hverandre, men har også rom for å bryne oss på hverandre når det gjelder ulike tanker og meninger. Vi har forskjellige utrustninger og gaver, noe som har vært en stor velsignelse for oss, og hjulpet oss til å utfylle hverandre.

Bikini-kritikk

Ingrid Erlandsen hadde ikke akkurat gått noen forstanderkone-skole da hun som 22-åring flyttet sammen med Frank til Filadelfia, Hønefoss for å bli ledere i menigheten der.

– Det var en bratt læringskurve, kan du si, forteller hun.

– Jeg hadde ikke så mye greie på hvordan jeg skulle opptre, og det var jo noen forventninger, men jeg var ung og entusiastisk. Det ble fem fine år. Mange unge kom med i den tiden. Jeg jobbet fullt som lærer, samt at jeg var i nærradioen og deltok i menigheten.

Erlandsen ler fremdeles når hun tenker på en episode der hun satt ute i hagen i forstanderboligen og solte seg i bikini. Hagen var inngjerdet av en høy hekk, så Erlandsen satt veldig avskjermet. Plutselig ringte telefonen, og den unge forstanderen sprang inn for å ta den. I den andre enden hørte hun en kvinnestemme som sa: «Det sømmer seg ikke for en forstanderkone å sole seg i binikin!»

Så la hun på.

– Jeg sto igjen som et spørsmålstegn. Hvor ringte denne damen fra? Hvordan hadde hun innsyn i min skjermede hage? Ble jeg overvåket? Jeg lurer fortsatt den dag i dag.

Fikk en nød for Tyskland

Frank Erlandsen fikk misjon inn med morsmelken. Faren Tom var en kjent skikkelse i hele Pinsebevegelsen og leder for Europamisjonen. Svigerfar delte villig vekk om alle misjonsreisene, både fra øst og vest. Dette var før kommunismens fall tidlig 90-tall.

– Frank følte nok at Gud la på ham en nød for Tyskland lenge før vi to møttes.

Ektemannen hadde gode kontakt med pinseskikkelsene Per Kapstad og Even Walter Grüner, som begge har jobbet i Tyskland siden jernteppets fall og før det. Etter en misjonskonferanse, der Even Walter presenterte et planlagt menighetsplantningsprosjekt i alpebyen Garmisch-Partenkirchen helt sør i Tyskland, kjente ekteparet Erlandsen noe jobbe innvendig. Et kall. Et alvorlig kall.

– Jeg pleier å si at før vi giftet oss var jeg så forelsket at hadde han bedt meg å bli med til Grønland, så hadde jeg sagt ja.

Erlandsen puster ut.

– Men nå, da det ble helt konkret, ble jeg urolig.

I fjorten dager holdt Frank og Ingrid seg unna hverandre for å finne ut av framtiden. Ingrid sov dårlig. En natt hun satt oppe, ropte hun fortvilet til Gud: «Gud, jeg har ikke noe annet ønske enn å gjøre det du vil. Jeg har jo sagt ja til denne reisen, så hvis det er til Tyskland vi skal, så vis meg det!»

I neste øyeblikk hadde Ingrid Erlandsen en av de sterkeste åndelige opplevelsene i hele sitt liv.

En sykkel og en Mercedes

Sittende på gulvet i forstanderboligen i Hønefoss, gjorde hun noe hun aldri ville anbefalt noen andre å gjøre: Hun lukket øynene og satte fingeren ned på en oppslått bibel. Fingeren traff Nehemjas bok kapittel 8 vers 10: «Så sa han til dem: Gå nå og et fete retter og drikk søte drikker og send gaver av det til dem som ingen har laget noe til for. For dagen er helliget vår Herre. Og sørg ikke, for glede i Herren er deres styrke!»

Historien handler om jødefolket som klager over at de må bygge opp muren igjen for å kunne beskytte seg mot Israels fiender. I den sammenheng mottar Nehemja nevnte tiltale fra Gud.

– Plutselig så jeg en slags film, et ørkenlandskap i et sydligere kontinent. En svart mann kommer på en sykkel, på en ørkenvei. Han har ingen tenner, men et stort smil, og bibel under armen. Han er fattig og har bare det han står og går i, men er på vei dit Gud vil ha ham. Så ser jeg en stor Mercedes på autobahn i Tyskland. Foran i bilen sitter en mann som har alt av rikdom. Han kjører i rasende fart vekk fra Guds plan.

I synet spør Gud Erlandsen: Hvem av disse to mennene er rike?

– Der og da ble det født et kall i meg til å reise til Tyskland, forteller Ingrid Erlandsen. Fra å være søvnløs og fortvilet, ble hun utålmodig og begeistret. Hun kunne nesten ikke vente med å få reise. Så mange ting falt på plass for henne.

Plantet kirke i turistmagnet

Frank og Ingrid Erlandsen kom til den populære vintersportsbyen Garmisch-Partenkirchen med en gitar i bagasjen, og skulle plante menighet.

– Vi ville kanskje ikke gjort alt på samme måte i dag. Vi følte oss unge og uerfarne, men vi fikk mer erfaring underveis. Men etter 15 år står det en livskraftig menighet etter oss. Årene der kommer vi aldri til å glemme. Reisen vi fikk gå med fantastiske folk. Mennesker som ble frelst, som ga seg til tjeneste og sto med i opp- og nedturer.

Erlandsen fikk akkurat en nostalgisk påminner da hun ryddet i huset sitt for å forberede flytting. En stabel med madrasser dukket opp.

– De brukte vi når vi hadde bibelskoleelever på besøk i Tyskland. Av og til hadde vi seks-sju ungdommer sovende hos oss samtidig. I dag skjønner jeg ikke at jeg orket, men på den tiden var det bare fantastisk!

– Var tiden i Tyskland et offer?

– Nei, ikke i det hele tatt! Det var fantastiske år. Det var tungt å avslutte, selv om vi også da, som nå, kjente at vi skulle dra. Det er noe finurlig som skjer. Da vi kjente at tiden var over, og flere muligheter åpnet seg, søkte vi hjelp og råd hos et eldre pastorpar fra USA som vi «gudfeldigvis» ble kjent med i Tyskland. Vi fikk være hos dem, samtale og be, og i denne prosessen kjente vi at Trondheim vokste fram som neste reisemål.

En vei å gå for kvinner

Etter 13 rike år i Betel, Trondheim, har de løse teltpluggene løsnet igjen. I løpet av denne perioden har Erlandsen blant annet sittet i Pinsebevegelsens lederråd. Men å være kvinne og leder i pinsebevegelsen har ikke alltid vært optimalt.

– Noen ganger har jeg opplevd at det finnes tunge rom å komme inn i som kvinne i vår sammenheng. Jeg har sittet i Lederrådet i to omganger, og den første perioden i var ikke bare enkel, så da jeg ble spurt for andre gang var jeg usikker på å om jeg ville. Jeg tror ikke intensjonen var å gjøre det vanskelig for kvinner, men det eksisterte noen holdninger som ikke var akseptable. Jeg har opplevd å bli spurt om å være med i utvalg og styrer i Pinsebevegelsen fordi «vi trenger en kvinne». Det er jo verre enn alt!

Denne gangen synes Erlandsen tjenesten i Lederrådet har vært en udelt positiv opplevelse.

– Det betyr ikke at det fortsatt er en vei å gå for at det skal bli lettere for kvinner å ta lederroller både nasjonalt og lokalt. Det bekymrer meg at så mange kvinner sier nei. Hva grunnen er til det, er et viktig spørsmål å stille. For hvis vi sammenlikner oss med kvinners deltakelse i samfunnet ellers, så står ikke pinsebevegelsen lengst fram i rekka av de som gir kvinner rom. Vi må lære av andre arenaer i samfunnet,

– Unge jenter og kvinner i tjeneste trenger å få arenaer de alle kjenner at det er trygt å bevege seg i. Jeg har bestemt meg for at jeg kommer til å snakke, mer enn jeg har gjort før, for nå føler jeg meg trygg nok.