Kirkeleder, krigsekspert og NRK-profil: – Jeg fikk aldri en omvendelse

Kjent pinsepastor og programleder Egil Svartdahl starter søndagens episode av Plussprat med å spørre Palle Ydstebø om krig går innpå en krigsekspert.

– Det gjør det, svarer Ydstebø raskt.

– Selv fra avstand. Valutaen i krig er blod. Krig handler om voldsbruk med moderne krigsmaskiner. Det er dreping og ødeleggelse.

Særlig reagerer Ydstebø på Russlands bevisste angrep på sivile mål.

– Den asymmetrien, den gjør kanskje mest inntrykk på meg.

Doktorgrad i krig

Oberstløytnanten er til daglig lærer på Krigsskolen og har doktorgrad i War Studies fra Glasgow.

Direkte oversatt har Ydstebø doktorgrad i krig.

NRK bruker han derfor til å forklare norske seere om hva som skjer Ukraina.

Frykter den nye kjendisrollen

Pastoren og offiseren snakker om atomkrig, Russlands slagkraft og eventuell frykt for at krigen skal spre seg vestover.

Men Ydstebø har en annen side enn krigsekspert. Den opprinnelige rogalendingen er aktiv i den lokale kirken i Bærum og har vært leder for menighetsrådet i en årrekke.

På pastorens spørsmål om hva offiseren ber om, kommer en annen frykt frem:

– I forhold til den jobben jeg gjør så ber jeg om et vern mot meg selv, slik at jeg ikke bli skråsikker og at jeg lar tvilen få plass. Faget og analysen må komme i sentrum, ikke meg som formidler.

På Ydstebø sier videre at han er redd for å bli fanget som rikskjendis.

– I disse åtte månedene har det bekymret meg at det skulle kunne styre meg fremfor å gjøre selv jobben. I så måte ber jeg om å gjøre god jobb for Herrren, som det står skrevet i Bibelen. Det faglige kan jeg, men mennesket i meg er noe annet.

Ber ikke for krigens utfall

Svartdahl spør deretter om Ydstebø ber til Gud om utfallet i krigen.

– Jeg gjør ikke det. Jeg er ikke part i denne krigen. Av det jeg har hørt fra Ukraina så ber de ikke om fred. De ber om seier. Fred uten seier for dem vil si fortsatt russisk okkupasjon. Da er det egentlig ikke fred, men en utsettelse.

Ydstebø tror dette er fjern og fremmed tanke for oss nordmenn.

– Vi tenker at fred er målet, men i dette tilfeldig vil det bety fred uten rettferdighet.

Tro uten omvendelse

For krigskommentatoren kom hans kristne tro hjemmefra. Særlig moren var opptatt av at sønnen gikk på søndagsskolen.

Likevel fornemmet han lenge at noe manglet:

– Jeg har aldri hatt noen omvendelse, medgir han.

– Troen har bare vært der. Det har vært en modning helt fra barnetroen. I ungdommen gikk jeg gjennom ulike ting som mange andre. Som voksen fikk det satt seg, fra gymnaset og utover.

Se hele samtalen her.

Nøktern tro

For Ydstebø ble konfirmasjonen et sted der han fikk satt ord og begreper på det han hadde med seg fra barnetroen. Da begynte han å gå til nattverd for første gang. På ungdomsskolen og gymnaset ble han aktiv i Laget, altså Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag.

– Da fikk det satt seg, kan du si. Og jeg er nok ganske nøktern i forhold til troen min.

– Du ble ikke revet med av karismatiske bevegelser, undrer Svartdahl.

– Nei, jeg fattet ikke bæret, svarer Ydstebø raskt til Svartdahl, som humrer godt.

Ord treffer

Ydstebø forteller at han ble med kamerater inn til byen Stavanger og besøkte ulike menigheter.

Der folk besøkte han kristne miljøer og møter der folk rundt han løftet hendene over hodet i lovprisning.

– De kjente Ånden, Guds nærvær og sånt. Og jeg kjente ikke bæret. Men jeg husker det var gode prekener.

Ord og formidling treffer Ydstebø.

– Jeg har veldig sans for gode taler, bibeltimer og kristne bøker. Men akkurat denne følelsesdimensjonen er ganske borte.

Inderlige bedehus

Svartdahl undrer om det ble problematisk for Ydstebø, og om han følte han manglet noe.

– Litt, det lå og surret en periode. Det handler ikke bare om karismatikk, men også syndenøden fra bedehuset. Den inderligheten der skjønte jeg heller ikke, fordi vi hadde jo tross alt fått nåden. Syndene skulle ligge bak oss. Hvorfor skal vi hele tiden dra den frem og gneldre på den?

Den logikken ga aldri mening for offiseren fra Bærum.

– Jeg skjønte ikke det der. Men det gjorde også at jeg aldri fikk en omvendelse. Og det tok litt tid å jobbe med. Det var det siste jeg måtte lande for at jeg skulle bli trygg troen.