Kirken må våge å være upopulær

Evangeliske kristne er under press, det er det ingen tvil om. Men det presset kommer ikke først og fremst utenfra, men innenfra. Det er ikke media, politikere og influensere som gjør kirkene svake, men det gjør vi selv. Vi avkristnes fordi et økende antall kristne egentlig ikke tror at Gud taler til oss gjennom Bibelen.

«Har Gud virkelig sagt?» Det er ordene som startet syndefallet, og i realiteten sier kristne det samme i dag når de avskriver Bibelen som autoritet for vår tro.

Som ung teologistudent hørte jeg ofte fra mine professorer at man måtte skille mellom vitenskapelig tilnærming og søndagsskolens tilnærming til Bibelen. En professor sa det til og med slik: «Mitt mål dette året er å ta livet av din barnetro, og i denne salen er det forbudt å si: så sier Gud.»

Min professor i religionssosiologi sa det slik: «På jobb er jeg ateist, hjemme er jeg kristen. Jeg praktiserer metodologisk ateisme,» noe som stort sett betydde en kritisk holdning overfor kristen tro og gudsopplevelser.

Teologi uten Gud

Som jeg så det den gang, så er dette perspektivet noe annet enn teologi. Det kan være religionssosiologi, filosofi, religionshistorie osv., men en lære om Gud, der Gud er et reelt subjekt, en del av tilværelsen med egen vilje og aktivt handlende, det er det ikke. Om noe man kaller teologi ikke tar med Gud som en realitet i sin refleksjon, da er det ikke teologi lenger.

Da sager vi over grenen vi sitter på. 

For om man sår tvil om Bibelens troverdighet for å fjerne deler man ikke liker, f.eks. bibelsk samlivsetikk, da fjerner man også fundamentet for de deler man liker, f.eks. Bibelens budskap om kjærlighet og nåde.

Om man fjerner Bibelens budskap om synd, da fjerner man også Bibelens budskap om korset. For korset blir meningsløst uten budskapet om behovet for soning for våre synder. Da blir også kjernen i budskapet om kjærlighet og nåde meningsløst. Man bør derfor være metodologisk konsekvent i møte med Bibelen.

Teologiens oppgave

Dette betyr ikke at en konservativ kristen ikke kan endre sin oppfatning. Protestantisk konservativ kristendom er faktisk kritisk i sitt vesen, men ikke kritisk mot Bibelen i seg selv. Det er ikke Bibelens budskap som skal hakkes i biter. Det er motsatt. Det er denne verdens tenkning og verdier som skal kritiseres.

Teologiens oppgave i dag er å finne tilbake til det opprinnelige budskapet og rense oss fra alle tillegg som ikke harmonerer med Jesu budskap. Det være seg et lovisk budskap om gjerningsreligion, eller et lovløst budskap som tilfredsstiller dagens seksualiserte samfunn.

Konservative kristne er heller ikke en homogen gruppe, også her har man uenigheter (også om etikk), men man har en felles grunnholdning: Det er Bibelen er fundamentet. 

Så når vi skiller mellom liberale kristne og konservative kristne, så er det egentlig ikke konklusjonen i etikken som skiller, men metoden og grunnholdningen man bruker for å konkludere. Hos den liberale har ikke Bibelen det avgjørende ordet.

For kristen tro har verken postmodernisme, eksistensialisme, feminisme, quertenkning, kontextuel teologi eller hvilke som helst andre etiketter som fundament. Kristne verdier har Bibelen som fundament. Vår oppgave som forkynnere er ikke å finne opp en ny lære, men å formidle så godt vi kan det opprinnelige budskapet fra apostlene, verken mer eller mindre.

Oppdiktet Gud

Min bekymring overfor dagens kristne er at altfor mange legger til side lengselen etter å forstå Gud og hans vilje, som om hans natur og vilje var noe vi kunne forme i vårt eget bilde.

Til deg som tror dette er en god omgang med Bibelen, så har jeg dårlige nyheter til deg: Den Gud du dikter opp selv, eksisterer ikke. Han er den han er, uavhengig av våre ønskedrømmer om hva han burde være, og hans vilje er den samme i dag som på Jesu tid, selv om hele samfunnet mener at vi burde oppdatere vår kristne etikk.

Skal vi som kirke være et salt i dagens samfunn, da må vi våge å være upopulære, våge å stå for hele evangeliet selv det offentlige Norge vil forby oss, fortsette å elske selv om man kalles intolerante mørkemenn.

Det er nemlig ikke vårt konservative bibelsyn, vår lengsel etter å leve etter etiske regler fra antikken, som er utfordringen, men hvordan vi kommuniserer.