Kom og se!

Den amerikanske forfatteren Ken Gire forteller historien om en ukjent misjonær som dro fra England til India. Misjonsselskapet som sendte ham krevde mer enn han klarte å levere på det administrative området, og etter en stund fikk han sparken.

Flere år senere besøkte en kvinnelig misjonær en avsidesliggende landsby i India for å fortelle de innfødte om Jesus. Hun fortalte dem om hans godhet og kjærlighet til fattige og utstøtte, om tjeneste, trøst og helbredelse, og mens hun snakket, lyste en av dem opp og sa: «Vi vet godt hvem han er. Han har bodd her i årevis!»

Da de tok henne med seg for å treffe ham, viste det seg at var den samme mannen som flere år tidligere hadde blitt sagt opp av misjonsorganisasjonen i England. Han hadde slått seg ned i landsbyen og gjort ord til handling, evangelium til levd liv.

«Jeg undres,» fortsetter Ken Gire – «hvis noen kom til vår landsby, vårt nabolag, vår arbeidsplass, og den personen begynte å beskrive Jesus, ville noen som hørte denne beskrivelsen si: ’Vi vet godt hvem han er. Han har bodd her i årevis!’»

Fortellingen treffer meg som en knyttneve i magen, for jeg er langt fra sikker på at det er sånn naboene mine ville reagert. Samtidig oppleves den som en vennlig dytt i ryggen, for det er dette jeg vil strekke meg etter. Saken er jo at vi ikke bare skal forkynne evangeliet; vi skal være evangeliet.

Fortellingen om oss

Guds gode nyheter må ikke reduseres til abstrakt teori eller rett ideologi, men få armer og bein, ører og munn, og flytte inn i nabolaget (Joh 1,14). Kristi brev er ikke skrevet med blekk på papir, «men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod» (2 Kor 3,3).

Kirken skal være stedet hvor evangeliet materialiserer seg i fellesskap og formidling, en forsmak på det som en gang skal komme når Gud gjør alle ting nye. «Kom og se!» sa Filip til skeptikeren Natanael da han fortalte om at Jesus var redningsmannen de hadde ventet på (Joh 1,46).

Kan vi si det samme i dag?

Kristne ledere deler fra sitt personlige trosliv: «En gave til norske kristne»