Kompisene Dag og Sebastian tenkte seg fram til at kristendommen måtte være sann

– Jeg hadde et savn i livet etter den mer guddommelige dimensjonen, forteller Sebastian Bøyesen.

Dagen møter kompisene Sebastian Bøyesen og Dag August Schmedling Dramer hjemme hos seg, i vaktmesterleiligheten i det pastellfargede menighetshuset på Uranienborg i Oslo sentrum.

Bøyesen og Dramer har på ett år rukket å bli kjente ansikt i flere av Oslos menigheter.

Men de har ikke alltid vært kristne – langt ifra.

Før handlet livet om festene i helgen.

– Det var som et «déjà vu». Man opplever kun det samme om og om igjen, sier Bøyesen.

Dramer undret seg om det var slik livet skulle bli.

– Skal det bare fortsette slik? Spør Dramer.

Lengselen

Både Bøyesen og Dramer er oppvokst i typiske norske, sekulære hjem. For familien Bøyesen var julaften eneste kontaktpunkt med kirken. Dramer beskriver sin familie som kulturkristne.

Selv om gudstroen ikke var noe de fikk med seg hjemmefra, kjente de begge på en lengsel etter noe mer.

I dag er Bøyesen filmkomponist og videoprodusent og Dramer er dikter, filosof og lærer.

Dramer beskriver Bøyesen som en typisk emosjonell kunstner, mens han selv er utstyrt med en filosofisk undring.

– Den røde tråden i vår historie har vært at begge har kjent på lengselen og savnet, og en intellektuell higen, sier han.

Tomhet

Dag og Sebastian opererer ofte i tospann når de er rundt og besøker Oslos menigheter, men de har ikke alltid vært venner.

De to ble for alvor kjent med hverandre da Dramer ved en tilfeldighet flyttet inn i kollektivet som Bøyesen bodde i.

Fra før delte de noen felles venner, og de hadde allerede stiftet bekjentskap på et par fester i Oslo-området.

– På fest handler det bare om alkohol og stimuli. Etterpå sitter man igjen og føler seg tom og sliten, forklarer Bøyesen.

Kristendommen

Dramer forklarer at de to kompisene har en god dynamikk. Bøyesen liker å prate om seg selv, og Dramer lytter og nikker.

I kollektivet har de mange samtaler. Flere av dem om dype temaer, som lengselen etter det hinsidige og tomheten i livet de levde.

Etter hvert dreide de samtalene inn på kristendommen.

– Jeg håpet på at Dag var åpen for kristendommen, sier Bøyesen.

Det viste det seg at han var – de pratet mye om dette.

Det mest logiske

– Kanskje noe av det unike med oss er at vi har hatt en filosofisk inngang til kristendommen. Vi har resonnert oss fram til at det er det mest logiske. Man trenger egentlig ikke å bevise at Gud finnes, men det er veldig vanskelig å motbevise dette, sier Bøyesen.

For Dramer, som studerte en master i filosofi på Blindern, var det viktig at kristendommen intellektuelt sett ga mening.

– Mye av den filosofiske litteraturen gir mer mening hvis man legger til grunn et mer komplekst verdensbilde. Kristendommen gir et mye rikere verdensbilde enn det materialistiske som jeg hadde tatt for gitt, sier han.

Hagefesten

Samtidig med at de to kompisene begynte å snakke om kristendommen, de ble invitert på en hagefest av noen studenter som bodde i Lagshuset, et studentkollektiv drevet av den kristne skoleorganisasjonen Laget.

De endte med å dra på hagefesten, men de skulle videre i en bursdagsfest senere på kvelden.

Dagen etter får Bøyesen det han kaller en «åpenbaring».

– Jeg våknet og følte meg veldig tilfreds. Istedenfor det tankekjøret jeg vanligvis har dagen derpå, følte jeg at alt var fint.

– Jeg tenkte det hadde en sammenheng med at jeg hadde vært på hagefesten. Bursdagsfesten etterpå var egentlig bare bortkastet tid. På hagefesten møtte vi mange kristne og hadde meningsfulle samtaler.

Fordommer

På den tiden fikk Bøyesen en kristen venninne gjennom studiet.

– Hun sa at jeg burde oppsøke et kristent fellesskap.

Etter litt betenkningstid tok Bøyesen med seg Dramer, og de dro på sin første gudstjeneste i sammen. Det ble en øyeåpner.

– Det var som en verden og et nettverk av mennesker åpnet seg opp. Jeg trodde at det bare var gamle folk i kirken, men det var ressurssterke og unge mennesker. De var verken naive eller dumme. Det knuste fordommene, sier Bøyesen.

De opplevde de kristne fellesskapene som kjærlige og genuine, ulikt det de hadde opplevd på fest.

– Det var annerledes andre fellesskap jeg hadde vært i. Du trenger ikke late som du er noen annen, sier Dramer.

Troen

De to kompisene begynte å gå fast på kristne møter. Gradvis begynte noe å endre seg hos dem begge.

– Jeg begynte å kjenne troen vokse. Etter hvert begynte jeg å omtale meg selv som en kristen. Det var et trossprang. Alt dette man håper på, som nestekjærlighet, ånd og livsmening, jeg begynte å leve som om det var sant, sier Dramer.

Praktisering

Bøyesen er opptatt av å prøve å leve ut den nye troen sin i dagliglivet.

– For meg har kristendommen kommet mye gjennom praktisering. Jeg har nesten lest hele Bibelen. Det tenker jeg at alle burde, sier Bøyesen.

– Jeg har levd mer eller mindre et sekulært liv. Det har ikke gått veien. Jeg har kjent på et savn og en slags tomhet. Når jeg har prøvd å følge kristne rammer, har det gitt meg noe mer.

Han kommer med et eksempel på hva det kan bety å leve ut troen.

«De siste skal bli de første»

Noen dager før intervjuet med Dagen, hadde Bøyesen tatt toget hjem til Oslo. Dessverre var det en signalfeil, og passasjerene måtte ta buss-for-tog.

– Jeg observerte at folk handlet som dyr. Det var om å gjøre å komme først. Jeg tenkte at nå skal jeg sette meg selv sist og la de andre gå foran.

Istedenfor å stresse med å komme seg på en av de første bussene, satte Bøyesen seg på en benk og nøt solen som skinte.

Når Bøyesen omsider kom seg på bussen – sist av alle – var det fullt. Men sjåføren hadde et sete ledig helt fremst i bussen.

– Jeg fikk kongeplassen.

For Bøyesen ble dette et eksempel på det kjente bibelsitatet fra Matteus evangeliet: «De siste skal bli de første».

– Det er ikke alltid det skjer på denne måten, men jeg tenker likevel at det har en verdi i seg selv. Selv om det ikke hadde endt slik, hadde jeg fortsatt fått en god følelse av de andre fikk plass, forteller Sebastian Bøyesen.