Kona mi og jeg er i 70-årene. Vi føler oss fremmedgjort i menigheten

Hei, KS!

Kona mi og jeg er begge i 70-årene, og vi har gått i den samme pinsemenigheten i hele vårt voksne liv. De siste årene har vi følt oss stadig mer fremmedgjort.

Pastorer har kommet og gått, og vi merker oss at de nye pastorene har annet fokus – og forkynnelse. Temaene oppleves litt annerledes. Musikken på søndagsmøtene er mye mer tilpasset yngre mennesker.

Vi er ikke sinte eller skuffet, men det er vanskelig å ikke oppleve seg tilsidesatt. Kulturen som vi er fortrolig med og opplever verdifull, er delvis begravet. Det er vanskelig å finne vår plass i denne utviklingen. Skal vi klage?

SVAR:

Det står mange beretninger i Bibelen om det å klage. I de aller fleste tilfellene er det lite vist, fordi vi har en tendens til å ta klagene våre ut på mennesker. David i Salmene, derimot, vender sitt klagerop mot Gud. Det har du lov til og det er sunt, for vi har alle behov for å kvitte oss med frustrasjoner.

Bygge bro

Når det er sagt, kan jeg forstå frustrasjonen i å oppleve seg tilsidesatt. I vår iver etter å nå den unge generasjonen står vi i fare for å miste eller overse den generasjon av eldre mennesker som har vært trofaste i mange år, og som dere nå representerer.

Du bruker ordet tilsidesatt. Det kan være at noen pastorer og ledere har handlet uvist, men jeg tror de aller fleste vil si ja om du tilbyr deg å bidra for å bygge en bro mellom generasjonene.

Jeg tror utfordringene i disse generasjonsspenningene er sammensatte. Det handler om en ungdomsgenerasjon som ikke kjenner seg igjen i det uttrykk og den stil som de eldre er bærer av. Men det handler også om at den generasjon du tilhører ikke klarer å se eller verdsette de unge.

Gjensidig raushet

Her er noen tanker som jeg håper kan bidra til å hjelpe deg i det dere står i. Paulus underviser menigheten i Efesos om grunnleggende ting som skal prege oss som hans menighet. I kapittel 2 sier han at vi ikke lenger er fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie.

Vil utruste kristenledere i møte med ny kjønnsideologi: – Vi er på overtid

I en familie er det plass for alle generasjoner. Det innebærer at i en gudstjenestefeiring er vi sammen som familie. Er en så velsignet i en menighet at en har med seg flere generasjoner, må det også prege selve gudstjenesten. Storstua er med andre ord plassen der vi samles til fellesskap på tvers. Det innebærer en gjensidig raushet og forståelse.

Større bredde

For oss som har vokst opp med et mer moderne karismatisk uttrykk, sitter vi med ideen om at Hillsong eller Bethel er det eneste gangbare for å nå ut musikalsk. Men generasjon Z og de som er yngre nå, har ikke et forhold til dette. De er primært ute etter det som er genuint og oppleves ekte.

Da vi en søndag i vår kirke slapp på en eldre mann med gitar og «Han er min sang og min glede», kokte det i hele salen. Og de som sang mest, var tenåringene våre.

Jesus kom nær, og flere vitnet om sterke Jesus-møter. Personlig tror jeg at tiden er kommet for å gi rom for en større bredde. Der flere uttrykk får komme fram. Noe som gjør dette mulig, er når vi tenker menighet som en familie. Der alle har en verdi og verdsetting blir heiet fram.

Disippelskap

I Ganddal, hvor vi har kirken vår, jobber vi tett på tvers av de forskjellige menigheter.

Uttrykket er forskjellig, men dagens tenåringer finner veien inn i den «familien» der de opplever seg sett og verdsatt. Helt uavhengig av stil. Dette krever noe av vår generasjon som har passert 60 pluss. Et godt råd er at vi spør oss. Hvem gjør vi gudstjeneste for? For Herren, vil du nok svare, og det er rett. Men når vi bygger Guds rike er det større enn bare gudstjenesten. Det er hverdager med disippelskap.

Min kone prioriterer barna med hele seg, men ekteskapet vårt settes på vent

De fleste av oss i vår alder har i mange år nytt godt av møte på møte med god undervisning og sang som vi liker. Når vi nå ikke får servert helt det vi ønsker, hva med å øse vår visdom, godhet og kjærlighet over på neste generasjon? De vil elske det.

Younglife er en organisasjon som vi får arbeidet tett med for tiden. De når ut og disippelgjør unge mennesker som ikke har kirkelig bakgrunn. Men de trenger en familie å føre dem inn i. De sier om denne generasjonen at når de går inn i et rom, ser de etter den eldste i rommet. Om den anerkjenner, ser og bryr seg, betyr det mer enn noe annet.

Voksne rollemodeller

Mitt poeng er at det er en lengsel i dagens tenåringsgenerasjon. Etter voksne rollemodeller. Jeg oppmuntrer mange eldre for tiden:

Snu dere mot de unge. Se dem. Bruk 3 minutter en søndag på å slå av en prat. Lær deg 3 navn på tenåringer. Let dem opp neste søndag og oppmuntre dem. Meld deg til barnearbeid eller ungdomsarbeid. Du vil snart ha hendene fulle med ungdom som vil heie deg fram som den mest populære pensjonisten i byen! Prøv, så skal du se.

«Voldsomt», tenker du. «Jeg har ikke kreftene til dette. Nå får de yngre overta.» Det er forståelig. Men du trengs fremdeles. Og det koster ikke mye energi å være hyggelig og se de unge. Inviter dem hjem rundt kjøkkenbordet ditt. Sett fram gulost, smør og kjeks. De vil elske det.

Være ryggraden

Men skal det bare snurre rundt de unge? Hva med våre behov? Vi som har bygget og ofret i mange år, er det ikke plass til oss lenger?

Orker jeg å bli pastor etter alt som har skjedd?

Definitivt. Men poenget mitt er at kirken ikke er til for å fylle dine behov. Vi er etterfølgere av Jesus Kristus. Som mødre og fedre må og skal vi bære tyngre bører. Vårt kall er å være ryggraden og tåle at stil og innhold også gir rom for uttrykk vi ikke helt kjenner oss igjen i.

Så er det visdom i at en flergenerasjonsmenighet bygger flere rom. Slik vil det også være i et vanlig hus. Tenåringsrommet har en litt annen valør enn kontoret ditt. Vi bygger et hus, men med mange rom. Skap rom der de eldre kan trives, men jeg garanterer for at dagens unge lengter etter at noen på 60 pluss ser dem og vil være med dem.

Den visdom du besitter, er de skuldrene de kan sitte på i en tid der fundament og forankring ikke lenger finnes.