Konfirmasjonen som splitter familien

I løpet av et halvt år er det tredje gang jeg henter fram en roman av den meritterte rogalandsforfatteren som med sin bitende ironi ikke er redd for å utfordre borgerskapet og overklassens pretensiøsitet – jeg snakker selvfølgelig om Alexander Kielland. Og det er gjerne autoriteter i embetsmannsstaten – kirken og skolen - som får så hatten passer!

Denne gangen gjelder det et narrativ i romanen «Gift», utgitt i 1883.

«Abraham skal ikke konfirmeres!»

Hyklersk fellesskap

Det ble en ganske heftig diskusjon, der sekstenåringens foreldre viser stor differanse i meninger vedrørende sønnens konfirmasjon.

Den temperamentsfulle moren, Wenche, raser mot «hyklere og løgnere» og kan ikke tenke seg at sønnen skal stå på kirkegulvet å hykle sammen med øvrige tenåringer!

Men faren, professor Carsten Løvdahl, er av motsatt syn - selvfølgelig skal gutten konfirmeres. Ganske underlig, for han imøtegår hustruens dilettantiske holdninger og annonserer at «jeg er nu ikke engang religiøst anlagt således som du».

Det blir etter hvert høy temperatur, for Wenche betrakter konfirmasjonen som «det motbydeligste spillfekteri som hun visste». Sine synspunkter vedrørende dette har hun hevdet fra Abraham var liten gutt.

Konfirmeres eller ikke?

Konfirmasjon har nok vært et brennbart tema i mange hjem også dette siste året. Farens poeng er nettopp dette – «la ham få velge selv om han skal konfirmeres eller ikke».

Det er helt andre elementer som gjelder i dag – kirkelig eller borgerlig konfirmasjon. Kristen konfirmasjon eller ikke? Skal unge tenåringer få en opplæring som setter Gud utenfor og mennesket i sentrum eller skal vi gi dem mer innføring i kristen tro og evangeliet?

I tradisjonell forstand finner jeg ikke mye av «troens spor i ord» i denne romanen, men en kirkelig handling som konfirmasjon blir debattert i et snobbete hjem, der litteraten sitter bak låvedøren og smiler arrogant av hele opptrinnet.

I bergenserinnen Wenches oppdragelsesunivers er det en selvfølge å kunne stille spørsmål ved vedtatte sannheter. Faren derimot, krever sin sønn «oppdratt i kristendom» og ingen av de foresatte har etter hans skjønn «rett til å berøve ham noe».

Respekt for sine foreldre

Wenche tar sønnen for seg, mens faren er i klubben, og initierer hva hun tenker om «dette presteoppfunn: Konfirmasjonen».

Hun er overbevist om at «den sanne kristendom stiller sine fordringer til et menneske, enn at ungdommen flokkevis førtes inn i livet gjennom en stor løgn, verre enn en mened».

Stakkars Abraham, som i respekt for sine foreldre, sitter og ser ned i gulvet.

Kristendom var jo et fag på skolen, og rektor benyttet gjerne anledningen, «når der var noe galt på ferde», å holde inntrengende gudelige foredrag,

Kristendom revet i stykker

Slik møtte jeg personlig den norske skolen på 1950- og 1960-tallet.

Vi pugget salmevers og trosbekjennelsen, ble undervist om Josef og brødrene hans, om den fortapte sønn, om Jesus og lignelsene. Vi takket Gud på lørdag før skoleslutt og «frøken» ledet oss i felles bønn.

Hvilke verdier norske skolebarn i dag blir frarøvet! Den kristne kulturen rives i stykker.

Men faren da, selv i sin manglende tro, gjerne konfronterer Johannes med følgende uttalelse; «Det må du be Vårherre bevare deg for – eller lignende».

Johannes – ikke greit å være han. «Rektor var mer enn en alminnelig gudfryktig mann», faren var også «religiøs med måte», mens moren innrømmet flere ganger at «det stod dårlig til med hennes tro».

Men Abraham tenker, hvorfor i heiteste tar moren, som ikke er noen brennende kristen, konfirmasjonen alvorligere, høytideligere enn selve de troende? Hvordan kunne hun, som selv ikke trodde, «spenne fordringene høyere enn selv de beste blant de troende»?

Abraham sitter stiv og urørlig som en stokk, under morens sterke meningsrytteri: «Svar meg, Abraham! – hva velger du? Vil du gå til konfirmasjonen? – eller vil du ikke?»

«Jeg vet ikke», er det elegiske svaret.

Ny tid, nye vansker

En oppdragelse som undrer – Abraham ligner mer og mer på en gutt som henger mellom brygga og en utoverdrivende båt – det går jo ikke!

Altså, den sterke moren mener at konfirmasjonen er et skue, et hykleri, dersom hjertets overbevisning og tro mangler! Hun setter jo huset i brann ved følgende krav:

«Den dag du går til kirken, skal du først stå skrifte for meg; og kan du så ikke med full sannhet si til meg, din mor: jeg vil og kan avlegge løftet da skal du heller ikke stedes til løgnens fest, så sant jeg heter Wenche».

Selvfølgelig er det stor forskjell på fortellinger som omhandler unges forhold til sine foresatte, når tidsforskjellen er 140 år. Men Abraham har så overdreven respekt for sin mor, at han – etter å ha bestemt seg for å konfirmeres – egentlig ønsker at far skal bringe moren denne avgjørelsen.

Han virker «meget forknytt» da han meddeler, «jeg tror nok, at jeg vil gå for presten». Mor reagerer vesentlig, enda begge foreldrene har gitt ham frihet til å velge..

Jeg røper ikke hva som skjer, men Abraham er ikke tapt bak en vogn.

Det er nok ikke mange foreldrepar i dag av Wenches og Carstens støpning. Jeg tenker de unge virker mer selvstendige og sterke på sine meninger.

Men et godt råd går de vel ikke av veien for.