Konservativt må lære seg å tåle kritikk

Denne type personkarakteristikker tåler jeg fint. Jeg synes til og med det kan være både gøy og friskt, dersom dette var et unntak.

Dessverre har det sementert seg som en ukultur.

Det er skadelig for partiet – og er litt barnslig.

KrF-bias

Som lederskribent og aviskommentator er det god presseskikk å gi lesere og debattanter siste ordet når de kritiserer mine og mine kollegers kommentarartikler.

Men svarene fra Konservativt på forrige ukes lederartikkel «Konservativt har funnet sin krigshelt» krever et unntak.

Nestleder Thomas Moltu er først ut med å kalle meg feig flere ganger i artikkelen «Ullen form for feighet fra Jahr».

Deretter følger partileder Erik Selle opp med å omtale min angivelige arroganse.

Moltu nærmest anklager meg for å være i lomma på KrF når han skriver følgende:

«Om Jahr ikke har fulgt med i debatten, eller om lederartikkelen er en følelsesmessig reaksjon mot ideen om at Konservativt kan erstatte KrF på Stortinget, vet jeg ikke».

Kjepphøy på krig

Jeg prøver å lete etter argumenter med substans, men det skjules godt i en saus av spott og spe:

«Men det er kanskje lett for en redaktør i Korsets Seier å være kjepphøy på krig, så lenge de som dreper hverandre er langt borte. Vi er usikre på om han hadde vært like modig hvis det var hans egne som måtte til frontlinjen».

Selv trodde jeg at jeg prøvde å forklare hvorfor jeg ikke tror på Konservativts fredsløsning.

Moltu derimot kan avsløre at det i bunn og grunn handler om at jeg er «kjepphøy på krig».

Stråmannsfest

De få faktiske argumentene som forfektes er som oftest et svar på noe jeg ikke mener, altså stråmann:

«Karl Andreas Jahr sitt problem er at han ikke ønsker at partene skal finne en fredelig løsning.»

Ja vel? Mulig jeg formulerte meg litt upresist.

Jeg prøvde å påpeke at det imøtekommende, ettergivende diplomatiet i kjølvannet av invasjonen av Georgia i 2008 og Krim-halvøya og Donbas i Ukraina i 2014 ikke har vært vellykket.

Hvorfor vil det fungere denne gangen?

Jeg er sikkert både feig og arrogant, men jeg savner fortsatt et svar.

Konspirasjon

Jeg er oppriktig interessert i Konservativts svar på mine bekymringer og innvendinger. Det er bare synd at Selles og Moltus retorikk drukner i personangrep, harselas og stråmenn – samt anklager om at jeg er en eller annen form for KrF-agent som jobber i det skjulte for å undergrave Konservativt.

Det er ikke første gang at politikere i Konservativt insinuerer at Dagen er et slags organisasjonsblad for KrF, og at vi motarbeider bevisst Konservativt.

Alle som har fulgt vår dekning av KrF de siste månedene ser hvor absurd en slik påstand er.

Den kjedelige sannheten er at vi ønsker å dekke alle politiske partier kritisk, men så rettferdig vi klarer.

Det føles rart å måtte påpeke dette, men kritiske innvendinger betyr ikke at vi er imot hele Konservativt.

Pussig reaksjon

Vi i Dagen har stor glede av et konkurrerende kristent parti. Det fører til gode og interessante debatter vi er glade for å kunne fasilitere. Vi ser også at leserne er interessert.

Dessverre er det slik når Dagen publiserer leserbrev som på et eller annet vis kritiserer Konservativt, så reagerer de ofte spontant med å tyne Dagen for å tillate meningen.

Det er en veldig pussig reaksjon og står i kontrast til alle andre politiske partier. Slike motinnlegg er jo en ypperlig anledning til å kontre med å utrede egen politikk på en stor plattform.

Paranoid

Faktum er at Konservativt undergraver seg selv med dette litt småparanoide forførelsesvanviddet.

Kort sagt: Jeg ønsker ikke Konservativt noe vondt, og Dagen har aldri vært ute etter Konservativt. Jeg har i hvert fall aldri hørt den type prat i redaksjonen.

Tvert imot ønsker jeg oppriktig en interessant diskusjon med Konservativt om Russland eller andre politiske temaer – både nå og fremover.

Det er bare synd Konservativt innbiller seg noe annet.