Kostbar lønn og billig nåde

Som ung idealist som ble revet med i den siste vekkelsen på norsk jord, trosbevegelsen på 1980-tallet, fant jeg for litt siden på, nå som en mer eldre herre, å kontakte en rekke pastorer i Kristiansand. Målet var å få til møter med innbydelse til frelse og der mennesker blir satt på valg, det skjer jo ikke lenger.

«Norden trenger en åndelig oppvåkning,» sa den danske katolikken og samfunnsdebattanten Iben Thranholm. Derfor gjorde jeg det. Responsen var en øredøvende taushet, med to unntak. Ut av det ble Jesusfestivalen etablert, og for første gang arrangert i mars i år og tenkt årlig.

Pengepropp

Tausheten skremte. Jeg forsto etter hvert at lønn var en del av problemet, det vil si at penger var elefanten i rommet, eller «proppen» i systemet, for å bruke det uttrykket.

Da Filadelfia i Kristiansand så vidt unngikk konkurs på grunn av kostnadene rundt gigantbygget Q42, uttalte tidligere pastor og sangevangelist Odd Bergum til avisa Fædrelandsvennen at han var grunnleggende kritisk til at menigheter driftes som aksjeselskap. «Menighetsarbeid har endret seg fra å være frivillig dugnad, til å bli arbeid med lønn. At det har blitt så mange ansatte med lønn, har uroet meg og min kone,» sa han.

Krisen i Filadelfia i Kristiansand er bare en del av symptomet som har spredt seg utover menigheter over hele Norden. Bergum satte ord på det. Menigheter sliter med å holde hodet over vann på grunn av for store lønnsutgifter. Med lønn som motiv, blir forkynnelsen deretter. De av oss som har vært fattig vet hvor mye det betyr. «Frihet er å ikke ha noe å miste.»

Kirkelig statist

Lønn og homofilispørsmålet har endevendt menigheter, omgjort dem til statister i sin egen målsetting.

Menigheter har som mål å fortelle nye generasjoner og folkeslag om Jesus. Når så mange går på lønn, forsvinner idealismen og «ånden», ikke bare i min bransje, kultur og festivaler, men i menigheter der nød for menneskers frelse fra fortapelse skal stå sentralt. Man veier sine ord for ikke å risikere noe.

I dagens woke-samfunn er man reddere enn før, selv om Gud vil du skal være modig. Hvis man risikerer jobb og støtte er det lett å bli konform. Det er da vi får det Frank Mangs kalte «menigheter som er menneskelige foreninger». Man utfordres i mindre grad av det uforutsigbare, det Gud vil og hvor Ånden leder.

Man vet f.eks. at gudstro og vekkelse er sterkere og større i de land man har minst å rutte med og hvor man har lite å miste. I Norden får pengene siste ordet.

Preken som foredrag

Det er nyanser, men jeg som driver en Protestfestival mot likegyldighet, ville ikke hatt motivasjon om alle fikk honorar, for hvem er det da som brenner, og hvem er bare på jobb? Det er galt når evangelister nå kalles konsulenter.

«De mennesker som lykkes best med å passe inn i dagens normer, lykkes dårligst med å finne en plass i verdenshistorien,» sier den danske filosofen Jacob Birkler.

Dagens prekener minner mer om foredrag. Det å tilpasses tidsånden hindrer oss i å skille oss ut, og i å skape noe nytt. Det er lett å bli tam og konform i tidsånden for å sikre inntekt. Jeg tok kontakt med noen av kristenlederne som aldri svarte, og fikk forståelse av at jeg hadde rett.

En byggmester og hans gjerninger

Nåde uten korset

Jeg synes det er trist at penger skal komme først i en menighet. Derfor har Odd Bergum et poeng. Enden på visa er at evangeliet vannes ut og man bruker nåden som rørepinne, for det er alt man har.

Den svenske biskopen Karin Johannesson skiller seg ut. Hun er biskop i Uppsala stift, der den siste store vekkelsen i Norden hadde hovedsete. Hun sa dette om nåden i en tale: «Billig nåde er nåde uten etterfølgelse, nåde uten korset, nåde uten den levende Jesus Kristus. Billig nåde er som preken om forlatelse uten omvendelse eller som nattverd uten syndsbekjennelse. Billig nåde er nåde som bortkastet trøst, sakrament til nedsatte priser. Den billige nåden er den vi gir oss selv, den nåde som gjør at alt kan fortsette som før uten at vi behøver å uroe oss, uten at vi behøver å forandre oss, uten at vi behøver å modne. Den billige nåden er det fremste tegnet på kirkens indre sekularisering.»

Hva er egentlig krenking?