Kreftsyke Debora Eline ville ikke dø: – Jeg tenker fortsatt at Gud godt kunne ha helbredet henne

Kirsti (69) og Arve Thuseth Gunnestad (73) sitter bøyd over et album i sofaen i stua si. Det drypper noen tårer fra kinnene. Men de smiler også. Minnealbumet etter datteren Debora Eline vekker så mange forskjellige følelser.

Rundstykkene i ovnen blir glemt. Litt for godt stekt blir de reddet ut i siste liten.

Debora Eline ble bare 38 år gammel.

16. oktober 2022 måtte den livsglade tobarnsmoren gi opp kampen mot kreften.

Helt til det aller siste trodde hun fullt og fast på helbredelse.

Det siste månedene av sitt liv bodde hun og ble pleiet hjemme hos foreldrene.

Hun elsket livet

– Hun elsket livet og ville ikke dø. Selv om vi så hvor veien gikk, støttet vi henne i troen på helbredelse helt til det siste, sier Arve.

– Det var litt vanskelig. For vi så jo hvor det bar. Vi lever fortsatt med mange ubesvarte spørsmål. Hvorfor helbredet ikke Gud henne? Hun hadde en ektemann og to fantastiske små barn som hun ønsket så inderlig å se vokse opp.

De er takknemlige for alle de gode minnene. Samtidig strever Kirsti og Arve hver eneste dag med tomrommet etter en kjær datter som så gjerne ville leve og som døde så altfor tidlig.

– Jeg tenkte at om jeg kunne ha dødd i stedet for henne hadde vært mye bedre. Vi har levd så lenge og vært med på så mye, nå kunne jeg bare ha dødd. Så kunne Debora fått se barna vokse opp. Og barnebarna. Men det er jo ikke et valg vi har, sier pappa Arve stille.

En engasjert familie

Kirsti fra Trondheim og Arve fra Asker, møttes for noen tiår siden i Pinsemenigheten Betel i Trondheim. De ble gift og fikk snart fire døtre, som kom som perler på en snor.

Felles arbeidsplass for Arve og Kirsti ble Dronning Mauds Minne, den eneste høgskolen i Norge med hovedfokus på barnehagelærerutdanning. Han er dosent i spesialpedagogikk, hun er lektor med kristendom som hovedfag

For 30 år siden ble ekteparet Gunnestad bedt av Betel i Trondheim om å være med og plante en ny pinsemenighet på Heimdal, et utbyggingsområde utenfor Trondheim. I mange år sto de som pastorpar her, før nye krefter tok over. Underveis flyttet de også fra Byåsen til Heimdal.

Nå er Kirsti og Arve begge pensjonister, men har stått i spissen for å starte Heimdal friskole. Skolen drives av Pinsekirken Heimdal og Credo Frikirke, og de to pensjonistene er frivillige ressurser i staben.

Skolestart og sykdom

– Debora engasjerte seg mye i oppstarten av den nye skolen. Hun var jo utdannet førskolelærer og var alltid visjonær og kreativ. Hun hadde mange råd og ideer om hvordan vi skulle gjøre ting, forteller foreldrene.

Oppstarten skjedde parallelt med at Debora hadde blitt så syk at hun flyttet inn i barndomshjemmet. Huset hennes var i flere etasjer med mange trapper, og det ble krevende å ta seg av barna når Larry var på jobb.

Mens hun ennå var sterk nok, snakket de mye sammen om skolen.

– Det var krevende tider. Vi hadde sykdommen hennes tett på livet natt og dag, og samtidig skulle vi starte den nye skolen, sier Kirsti.

Men å ha skoleprosjektet og menigheten, skulle vise seg også å være en veldig stor velsignelse for familien både mens Debora kjempet sin kamp mot kreften hjemme hos dem, og etterpå da sorgen ville overmanne dem.

– Å engasjere seg og være nødt til å følge med i livet, ble en stor hjelp for oss, sier Arve.

Venner, familiemedlemmer og folk fra menigheten som stadig stakk innom, var også en kjærkommen oppmuntring for familien i en krevende tid.

Deboras tro

Sammen med Kirsti tar Arve oss med inn i Deboras livshistorie.

– Jeg har gruet meg litt til denne samtalen, sier han ærlig. Stemmen skjelver og tårene ligger på lur i øyekroken.

– Hun hadde en levende tro hele livet, forteller Kirsti.

I ungdomsarbeidet i Pinsekirken traff hun Larry. Familien hans er fra Rwanda. og kom til Heimdal som flyktninger. Hele familien hans ble etter hvert med i Pinsekirken. Debora og Larry giftet seg og fikk to barn. Familien engasjerte seg etter hvert i pinsemenigheten Salt, først mens de bodde i Bergen en periode, så senere i Trondheim.

Kreft-sjokket

Så kommer den delen som er så vanskelig å forstå.

Debora hadde hatt vondt i magen lenge. Hanna, storesøster og lege, ba henne gå til fastlegen og sjekke seg.

32 år gammel ble det oppdaget en ondartet svulst i Deboras tarm. Svulsten ble fjernet og hun fikk cellegift.

– Vi ble skremt hele gjengen. Derfor var det en lettelse da hun ble erklært frisk etter endt behandling, sier Kirsti.

Snart var Debora tilbake på jobb, og ville ta videreutdanning.

To år senere kom kreften tilbake. Det var tarmkreft med spredning til lever og lunger, og etter hvert til hele kroppen.

– Da den kom tilbake skjønte vi at det var alvor. Sara, en av våre andre døtre, er selv kreftlege. Hun var med Debora til legen da det alvorlige budskapet ble overlevert.

– Det var så mange svulster i lungene at de kunne ikke operere det. De tok vekk det som var i leveren. Så begynte cellegiftkurene.

Budskapet var klart: Debora hadde maksimum fem år igjen å leve.

Hun fikk bare tre.

Trodde på helbredelse

– Først fikk vi sjokk og ble helt lammet, sier Kirsti og Arve i kor.

– Men så tenkte vi at nå må vi leve mens vi kan. Debora var overbevist om at hun skulle bli helbredet, så vi ba og støttet henne veldig i det. Hun hadde jo så mye å leve for. Hun ville absolutt leve.

Det siste året hun gikk på cellegift kunne hun ikke være på jobb lenger. Da begynte hun på Bibelskolen i Trondheim (BIT), tidligere Betelinstituttet.

– Det var veldig bra for henne. Hun sugde til seg alt det god i dette miljøet. Hun ga mye selv, og fikk mye tilbake. De var så glade i henne der. Hun var pådriver i en lovsangsgruppe der, og på fritiden besøkte hun mennesker som hadde det tøft, forteller Arve.

– Hun hadde omsorg for andre helt til det siste.

Mens Debora trodde hundre prosent på helbredelse, hadde Kirsti og Arve to tanker i hodet samtidig.

De så at dette også kunne ende med døden.

– Men Debora var ikke der. Hun tenkte helbredelse, at hun skulle bli gammel, få barnebarn og se dem vokse opp. Hun holdt fast på det helt til hun ikke orket mer, sier Arve.

Flyttet til barndomshjemmet

Det var i juli 2022 at Debora spurte om hun kunne få bo hos foreldrene. Hun var sliten og dårlig av cellegiften.

– Vi sa selvfølgelig ja. Da hun ønsket det var ikke det noen tvil hos oss.

Kirsti og Arve gjorde klart et rom til datteren. Hver dag kom Larry og barna innom på besøk. Til disse daglige møtene greide Debora å mobilisere krefter nok til å ha gode stunder med mann og barn.

Noen dager orket hun å stå opp og spise frokost med foreldrene, andre ganger lå hun bare eller satt i rullestol. Kirsti og søstrene til Debora byttet på å sove på rommet hennes om natten. Hjemmesykepleien kom flere ganger i døgnet.

Situasjonen på hjemmebane krevde Arve og Kirstis oppmerksomhet døgnet rundt. Etter hvert fikk hun sterke smerter og gikk på sterke smertestillende samt fikk oksygentilførsel til lungene.

– Hun var en fighter. Hun klagde veldig lite på smerter og ubehag. Og hun ville ikke snakke om sykdommen eller hva ville skje når hun dør, sier Arve.

Det vanskelige dilemmaet

For Kirsti og Arve var det tøft. De befant seg i detvanskelige skjæringspunktet mellom tro på en stor Gud som kan helbrede, og å se i øynene at livet til datteren ebber ut.

Arve innrømmer at det var mye han kunne tenkt seg å snakke med datteren om for å bearbeide situasjonen.

– Vi kunne ha pratet om alt i livet vi var takknemlige for, hente fram gode minner. Men hun var ikke der. Hun sto midt i sitt livs kamp og vi måtte være med på det. Vi måtte heller gå andre steder og bearbeide våre tanker.

Både Kirsti og Arve søkte ekstern hjelp. Arve fikk god hjelp hos Marie Aakre, pinsevenn, kreftsykepleier og initiativtaker til Seksjon for lindrende behandling ved Regionssykehuset i Trondheim.

Kirsti snakket med sin mangeårige åndelige veileder, en diakon i Den norske kirke.

– Hun var en god støtte. Vi trengte å snakke om det å miste barnet sitt bit for bit. Det var en tøff prosess. Samtidig slet vi med hvorfor Gud ikke bare kunne gjøre henne frisk, det skulle jo så lite til. Den skuffelsen der snakket jeg mye med henne om, sier Kirsti.

Sint på Gud

«Du har lov til å være sint på Gud,» sa veilederen. «Han tåler det veldig bra».

– Jeg var ikke så veldig blid på Gud, nei. Ikke slik at jeg ville gi opp troen, men jeg måtte innse at jeg ikke er alt jeg forstår, forklarer Kirsti.

– Noe må vi bare la ligge. Det som ikke går opp. Gud er større enn det.

I oktober ble Debora mer og mer sliten, hun var kortpustet og slet med smertene. Da ba hun selv om å få komme på sykehuset.

– Ikke før få dager før livet måtte gi tapt, snudde hun tankegangen og ville hjem til Jesus. Hun orket ikke flere cellegiftkurer. Da tok hun den vanskelige samtalen med barna om at hun skulle dø, forteller Arve.

Da hun forklarte barna at mamma skulle til himmelen spurte barna: «Mamma, kan du se oss i himmelen?»

«Ja», svarte Deborah, «det kan godt hende at jeg ser dere, og da skal jeg heie på dere!›.

Det siste farvel

Etter tre døgn på sykehuset ble hun lagt i kunstig koma. Før det hadde hele storfamilien vært på besøk og tatt farvel med henne

– Larry og barna var der kvelden før, like før hun ble lagt i koma, så dro de hjem, Da de kom tilbake morgenen etter, var hun død, forteller Kirsti.

Kirsti, Arve og Deboras søster, Hanna, var der i dødsøyeblikket.

– Vi holdt hendene hennes. Det var tungt.

– Enda tenker jeg at Gud godt kunne ha helbredet henne. Det hadde ikke skadet, sier Kirsti.

Hun tenker på de to barna som ikke skal ha moren sin lengre. Alle bønnene med tro som ble bedt.

– Du leser alle løftene i Bibelen, og så tenker du: «Ja, men…». Det er litt krevende. Det er fortsatt krevende, sier Kirsti stille.

Samtidig er både Arve og Kirsti enige om at de heller vil møte sykdom og død med Gud på laget, enn uten.

Ubesvarte spørsmål

– Gud er Gud og Han er der når livet er herlig og når det er krevende. Han bærer oss også i tunge tider. Det har vi erfart. Så heldige vi er som har et håp. Døden er ikke slutten, Vi skal ses igjen. Samtidig sitter vi med mange spørsmål som vi ikke får besvart, reflekterer Kirsti.

Ifølge Kirsti og Arve ble begravelsen en verdig avslutning og minnestund for Debora. Venner og bekjente fra hele Norge kom for å delta, og gripende minneord røpet at datteren deres hadde berørt mange mennesker gjennom de 38 årene hun levde.

– Det var overveldende. Men sterkt. At hun har betydd så mye for så mange kom veldig tydelig fram, sier Arve.

Også i tiden etter dødsfallet har de to sørgende foreldrene følt seg båret av all godheten og støtten fra menighet og venner. De har erfart at å være åpen om sorgen er en hjelp.

– De små hilsenene betyr så mye: «Vi ber for dere, vi husker på dere». Blomstene som kom kommer på døra, folk som stikker innom. De trenger ikke å si så mye, vi opplever omsorgen likevel.

Sammen i sorgen

Familien, som blant annet består av ti barnebarn, har stått sammen i sorgen og savnet. Søskenbarna til de to som har mistet mamma, er tett på hverandre. De overnatter hos hverandre. Onkler og tanter stiller opp som voksenpersoner. Enkemannen Larry tar godt vare på barna.

Sammen har familien besøkt graven på bursdager og til jul. Kirsti har laget et minnealbum som alle Deboras søstre har fått sitt eksemplar av.

– Vi savner henne hver dag. Når vi er opptatt med noe, hender det jeg tenker: «Det skulle vi gjerne snakket med Debora om», sier Kirsti.

– Midt i savnet er vi veldig takknemlige over at vi fikk ha henne i 38 år, oppsummerer Arve.

– At døden ikke er slutten er veldig viktig for meg. Vi skal ses igjen. Og at hun har det godt der hun er nå. Men vi savner henne likevel. Man blir ikke ferdig med sorgen så fort. Savnet vil aldri gå bort.

Kirsti og Arve lukker forsiktig igjen minnealbumet. Mens Kirsti tenner det lille lyset foran bildet av Debora, dekker Arve på bordet. Det er tid for lunsj.