Kristen-Norge har et problem: Vi må bytte ut selvmedlidenhet med ydmykhet

Hender det at du ber om hjelp? Hender det at du viser at du trenger andre?

Skal vi tro gamle amerikanske filmer – der stoiske, fåmælte mannspersoner – spiller hovedrollen, så er idealet nei.

Dessverre tror jeg egentlig ikke at dette begrenser seg til gamle filmer.

Sist helg publiserte Dagen en artikkel om den kristne alkoholikeren Lene Premak Ljøkjel (50), som jeg synes var usedvanlig sterk. Hun har vært kristen hele livet, men i skjul har hun vært avhengig av alkohol i årevis.

Dette er Lene. Hun er en kristen alkoholiker

Lene var en såkalt funksjonell alkoholiker. Hun levde ikke på gata. Tvert imot er hun gift, har barn og barnebarn, og bor i en flott enebolig med sjøutsikt i Søgne i Kristiansand kommune.

Samtidig betyr det funksjonelle også hemmelighet bak en fasade

I artikkelen står det at Lene fra verandaen så ut på havet hvor hun for to år siden satt på et fjell og tenkte at hun ville gjøre det slutt på alt.

Hun så ingen utvei, og den skjulte drikkingen hadde ført henne ut i en drepende ensomhet.

– Jeg hadde nådd bunnen. Det var nok dit jeg måtte. Jeg var maktesløs, og hadde prøvd å slutte, men alkoholen hadde fått helt grepet på meg.

Lene søkte til slutt hjelp. Gjennom fellesskapet med andre alkoholikere fikk hun en trygg havn.

Uten sammenligning for øvrig skrev Korsets Seier denne uken om en pinsemenighet som forteller at de hadde kjørt seg fast. Fremtidsutsiktene så ganske dystre ut for Betania Nannestad, som befinner seg noen mil nord for Oslo.

Det forteller forstander Lewi Eik.

Denne menigheten sendte ut et rop om hjelp: – Vi hadde kjørt oss fast

Han forklarer at menigheten merket fortvilelse og frustrasjon før de valgte å be om hjelp fra storfellesskapet i Pinsebevegelsen nasjonalt.

Å be om hjelp krever ydmykhet. Fordi det er ydmykende, og dessverre tror jeg vi ofte må bli ydmyket før vi ber om nåde og almisse. Man må jo gjerne mislykkes flere ganger før man søker ytre ressurser.

Pinsebevegelsen dyrker den selvstendige menighet, som vil si at man ikke ønsker være avhengig av andre menigheter eller hovedkontoret i Oslo.

Det er mye godt i dette. I det teologene kaller det allmenne prestedømme er vi alle ledere. Alle er kalt av Gud. Alle kan ta initiativ. Vi er ikke avhengig av klarsignal fra en tungrodd overbygning.

Samtidig finnes det en bakside: At vi skal greie oss selv. Ordet innblanding er et negativt ord.

Når jeg blar i Bibelen så slår det meg i hvilken grad fellesskapet ble dyrket – hvor tett vi er ment til å leve på hverandre. For meg står det i kontrast med både norsk kultur, inkludert kulturen i Kristen-Norge. Vi dyrker stoisk mot og å stå i stormen uten å klage – fremfor å lene oss på hverandre.

I Bibelen står det tvert imot at vi skal oppmuntre hverandre, bekrefte hverandres nådegaver, oppmuntre til godhet, dele Guds ord sammen, bære hverandres byrder, ha medlidenhet med hverandre, bekjenne synder til hverandre og tilgi hverandre, «slik Gud har tilgitt dere i Kristus».

Jeg tror både på selvstendige menigheter og en personlig tro.

Men i vårt protestantiske hjørne av verden har vi misforstått. Her på berget er det lettere å mene enn å be om hjelp. Vi er så trent til å klare oss selv at vi er ute avstand til å innse at vi trenger hjelp før alt har havarert ordentlig.

Heldigvis har vi forbilder Betania Nannestad og Lene Premak Ljøkjel som strakk ut en hånd – til slutt. Sånt imponerer meg!

Og, gjennom fellesskapet fant de hjelp. Gjennom fellesskapet reiste de seg igjen.