Kristne i Norge lever i en boble

Jeg var 13 og med i en kristen ungdomsklubb på hjemstedet.

En dag inviterte voksenlederne oss til å bli med på en postkortaksjon til støtte for den russiske baptistpastoren Georgij Vins, som nettopp var blitt dømt til fem år i fangeleir og fem års forvisning for «antisovjetisk virksomhet».

Aksjonen var initiert av Misjon bak jernteppet (senere Stefanusalliansen) og var samtidig en del av en internasjonal aksjon i regi av World Council of Churches.

Det ferdigtrykte kortet hadde bilde av Vins på ene siden; på den andre siden var det en russisk og norsk tekst som oppfordret sovjetiske myndigheter til å sette ham fri. Kortet skulle vi undertegne og hver for oss sende til den sovjetiske ambassaden i Oslo.

Var Kristenretten et onde?

Vi diskuterte hvorvidt dette var trygt, eller om ambassaden kom til å lagre navnene våre til den dagen russerne invaderte Norge – noe vi i vår generasjon var ganske sikre på at kom til å skje.

Likevel valgte de fleste av oss å bli med; om Vins var villig til å gå i fengsel for Jesu skyld, måtte vel vi kunne tørre såpass?

Et engasjement var født

I tiden som fulgte kastet jeg meg over alt som var å finne om forfulgte kristne; som broder Andreas’ «Med Guds ord gjennom Jernteppet» og Richard Wurmbrands «Kristen i rumensk fengsel».

Jeg oppdaget en verden som mediene ikke kjente, og jeg forsto hvor viktig det var at kristne i vår del av verden engasjerte seg for den forfulgte kirke.

Et livslangt engasjement var født, et engasjement som med årene har blitt til en jobb.

Det nytter!

En høstdag i 1979 var Trefoldighetskirken i Oslo stappfull. Baptistpastor Georgij Vins var nettopp satt fri, og var sammen med sin familie blitt utvist fra Sovjet.

Nå var han på rundreise til venner og støttespillere for å takke og for å fortelle om hvordan de kristne i Sovjet ble systematisk undertrykket av de marxistiske myndighetene.

Forbønn og politisk press hadde ikke vært forgjeves.

Neste generasjon

30 år senere var det min tur til å gi engasjementet videre. Sammen med tre av våre barn og en gruppe andre var vi på teamtur til et lukket muslimsk land.

Sol og varme og pakketurer til Syden hadde vi opplevd før; dette var annerledes.

Vi bodde nær Medinaens fattigstrøk og sov på steinharde madrasser som ga oss loppebitt hver natt. Barna jobbet på et barnehjem som var startet av kristne, men som siden var blitt annektert av myndighetene.

I gatene var det narkomane og tiggere overalt. «Vær forsiktig når dere skal hjem. Vi traff en full mann med revolver like ved der vi bor», tekstet vår 15-årige datter oss, som hadde reist «hjem» i forveien. Likevel, midt i dette kaoset kjente de seg trygge. «Her kunne jeg bodd», utbrøt vår yngste datter en dag, og hun mente det.

Dette var ekte saker, fjernt fra reiseselskapenes bassenger og karaokefester.

Vi var med på hemmelige gudstjenester og snakket med brødre og søstre om hvordan det var å leve som kristne konvertitter i et muslimsk land. Vi fikk høre om hvordan myndighetene noen tiår før hadde nasjonalisert all kirkelig eiendom og utvist alle misjonærer. De fortalte om hvordan gudstjenester på et øyeblikks varsel kunne omgjøres til et fødselsdagsselskap dersom politiet skulle banke på døren.

En gang, fortalte de, hadde politiet gjennomsøkt hele leiligheten, uten å finne en eneste av de mange biblene som var gjemt overalt.

Ut av bobla

Som kristne i Norge lever vi i en boble. I bobler blir små problemer lett store. Vi trenger de erfaringene som våre brødre og søstre i andre deler av verden kan gi oss. Vi trenger det for å forstå den verden vi lever i, og ikke minst for å få et gudsrikeperspektiv på våre egne liv.

Historieleksjonen du aldri fikk

Når jeg på reise møter en kristen bror i Afrika, som innrømmer at han har lidt mye, men ennå ikke så mye som Jesus og apostlene, så setter det mine egne problemer i litt annet lys.

Jeg trenger det, og jeg trenger det så inderlig.

Én av sju kristne i verden – 365 millioner – lever i områder hvor de opplever sterk diskriminering eller forfølgelse. Dette ifølge Åpne Dørers World Watch List for 2024.

Millioner av kristne opplever å miste jobb eller rett til utdanning, blir utstøtt av sine familier, kan bli angrepet, arrestert eller til og med drept for å følge Jesus. Deres forsakelser for Jesus angår meg, for de er mine brødre og søstre. Og deres erfaringer gjør noe med mitt trosliv.

Alternativ til sydentur?

For noen år siden foreslo Ungdom i oppdrags leder, Andreas Nordli, at kristne burde droppe en sydentur og i stedet besøke kristne som blir forfulgt. Slik jeg husker det, ble det noe nær et ramaskrik i sosiale medier. Skulle vi utsette oss for fare ved å reise til farlige land? Å dele våre brødre og søstres kår for noen dager var langt utenfor manges komfortsone.

Jeg tror mye har endret seg de siste årene.

Langfredag og det lykkelige liv

Bibelskoler sender elever på outreach som en del av utdanningen. Åpne Dører har hatt et oppsving i våre kurer- og oppmuntringsturer, og begeistrede reisende forteller hvordan et møte med den forfulgte kirke har gjort noe med deres trosliv. Ungdom i Oppdrag opplever mye av det samme. Konseptet rundt «The Send» har skapt en ny glød i å være med å bringe Evangeliet ut.

Som kristne foreldre og besteforeldre er det lett å bli bekymret for den påvirkningen vår barn blir utsatt for. Alle har vi et inderlig ønske om at de skal få et møte med en levende tro og selv velge å følge Jesus. Det gudsrikeperspektivet et møte med Kirken i andre deler av verden gir, kan ikke overvurderes.

Hva med å sponse en tur, eller hva med å reise alle sammen, til kirker i andre deler av verden? Det kan forvandle de unges liv. Og det vil forvandle ditt.

Mulighetene er mange, og potensialet er stort.

Et glemt kontinent?