«Kristnes sanne ansikt»

Spørsmål

Hei,

Jeg leste i forrige KS om Frank Stensland som mente vi har et fasadeproblem i kristne menigheter. Det er jeg hjertens enig i! Altfor ofte tar vi på oss en maske når vi går i kirken. Men hvordan skal vi få bukt med denne lukketheten? Og hvor går grensen mellom å være åpen og samtidig ikke være grenseløs? Noen sier at du må gjerne være personlig, men aldri privat. Men det er jo ofte det aller mest private man strever med. Så hvordan praktisere en åpenhet som er sunn og til hjelp for både meg selv og for andre rundt meg? Burde jeg dele ting i cellegruppen min? Eller i menigheten? Eller kanskje på Facebook? Hvor begynner vi? Jeg ønsker så gjerne å være med på å åpne opp i kirkene våre.

Kvinne (32)

Svar:

Kjære kvinne,

Jeg blir glad når du sier at du ønsker å bidra til mindre fasadeliv i kirken, og vil slå et slag for et miljø der det går an å leve med både svakheter og begrensninger. Utfordringen blir: Hvordan gjør vi dette? Vi gjør det ikke med å rive maskene av hverandre, verken andres eller egne masker. Det ville jeg i så fall kalle «sosial voldtekt», og det fører aldri til noe godt. For mennesker som kjenner på utrygghet, kan det kjennes både godt og nødvendig å kunne gjemme seg bak ei maske. Vi kan heller ikke beordre folk til åpenhet. Det ville i så fall smake mer av krav enn av muligheter, og mennesket blir nedtrykt og skyldbetynget fordi han/hun ikke klarer å være åpen med det som tynger.

Det første – og viktigste – vi kan bidra med, er å skape et klima der vi gjør det trygt for både oss selv og for folk rundt oss, å kunne lette på lokket og kanskje dele noe av det innerste og egentlige. Et godt klima skapes ikke over natta, det tar tid. Når egenskaper som godhet, raushet og velvilje preger oss, er vi godt i gang med denne klimaskapingen.

Jeg synes styrelederen for PFF, Olaf Flatland, sier det så klokt i den samme artikkelen som du har lest i forrige KS: Han er usikker på om alt skal utbasuneres offentlig, men han har selv god erfaring med å ha noen han kan snakke fortrolig med og slik øve seg på å snakke sant om eget liv. Han anbefaler alle ledere å gå i veiledning hos en kvalifisert veileder hvor han/hun får hjelp til både å vedkjenne seg sider ved seg selv som han/hun ikke er stolt og som det er vanskelig å sette ærlige ord på. Der, i det rommet får konfidenten erfare å bli tatt imot og ikke fordømt. Iblant kan det handle om å gjøre bruke av skriftemålet, hvor synd blir bekjent som synd og man blir tilsagt syndenes forlatelse i den treenige Guds navn.

Men så er det jo ikke slik at dermed er man for alltid garantert å ikke falle tilbake til de samme fristelsene som man var bundet av. Derfor er det klokt å ordne seg slik at man har avtalt med enten den samme veilederen eller en solid og trygg venn, å bli fulgt opp, «holdt i kragen», for å bli ansvarliggjort og få den støtten som trengs for å holde en stø kurs. Dette er ikke et svakhetstrekk, det er en måte å vise styrke på.

Frank Stensland har stått fram og snakket ærlig om det han har slitt med. Ingen har brutt seg inn i livet hans og revet av ham maska. Han har selv valgt å kaste maska og stått fram og gjort seg sårbar ved sin ærlighet. Slik bidrar han til å skape dette klimaet som så sårt trengs, slik at andre også – etter hvert – kan få mot og kraft til å bytte ut tillærte floskler med ærligemeldinger. Men som sagt, dette kan ta tid. Ingen av oss kan dirigere andre til å være med på dette. Men i den grad vi – hver for oss og sammen med andre – øver oss på å dele fra eget liv, blir vi tryggere og vi bidrar til å ufarliggjøre det skambelagte.

Jeg tror absolutt ikke jeg vil anbefale å bruke Facebook som øvingsarena! Men cellegruppa må da være en god plass å begynne. Ikke noe krav om at nå skal alle være dønn åpne! Også i cellegrupper kan det skje «voldtekter». Husk at hver enkelt eier sitt eget liv og skal sjøl få bestemme hvor mye de vil dele. Derfor skal heller ikke det som deles i fortrolighet i gruppa havne på torget neste dag. Det skal bygges et slitesterkt fellesskap, preget av raushet og godhet, hvor det tåles å snakke sant om livet, nederlag så vel som seirer. Lykke til!