Kulturpastoren: Bergenshistorie og kjent norsk krim med gudstro i kulissene

«Han har åpnet perleporten – Så at jeg får komme inn – For med blodet har han frelst meg – Og bevaret meg som sin».

Da denne kjente strofen ble avspilt på radioen, smilte Rebecca gjenkjennende til den kjente vekkelsessangen. 64-åringen forlot troen da tenårene løp ut. Hun tenker tilbake på egne foreldre som «for lengst er borte».

Slik finner jeg altså noen tydelige troens fotavtrykk også hos krimforfatteren Gunnar Staalesen, som allerede på bokens første side, viser til «spådommer fra Johannes' åpenbaring» – Bibelens hellige apokalypse.

«Kanskje»

Det påfølgende spørsmålet gir meg grunn til å tro at Rebecca har bevegd seg bort fra kristen klippegrunn og var falt i tvilernes snedige grøft: «Kanskje var de hentet opp til den himmelen hennes far alltid hadde snakket så forhåpningsfullt om i forsamlingslokalet?» Kanskje – agnostisk tankespinn?

Og dette «lokalet» kunne være «Pinsemenigheten Tabernaklet i Marken», eller «De frie venner», som grunnet beliggenheten bare kalte seg «Skostredet».

Skremt bort

Rebecca åpner seg enda mer for Veslemøy – faren var altså forstander i en frimenighet, og i store deler av barndommen var forsamlingshuset et av familiens faste møtesteder. «Min far var sterkere i troen enn min mor. Nå er de borte, begge to, og forhåpentligvis i den himmel som de sang så varmt om å komme til.»

I denne lille passiar mente Rebecca at hun var blitt skremt bort fra barnetroen, for «selv min snille far truet med helvetes luer hos dem som valgte feil i livet». Var dette så ille? Jeg blir fristet til å spørre om redningsmennene fra de truende flammene på Rhodos og greske øyer driver skremselspropaganda!

Jeg har aldri satt mine føtter inn på Staalesens litterære domene, men siden intet bøyer mitt hjerte som «det bergenske», og handlingen foregår i Bergen og omegn – en by min kjære og jeg var borger av i flere år på 1970-tallet – spennes forventningens bue ganske høyt.

Bergen i fugleperspektiv

Jeg synes jeg opplever handlingen «i fugleperspektiv», der jeg under lesningen liksom kaster meg ut fra Ulrikens topp, med ganske stort vingespenn og med ørnens blikk flyter over handlingen.

Bergenskartet sitter ganske godt i hodet – for eksempel Slettebakken og Landås. Vi bodde i den «hundreogåttigraders-svingen», der Sollien minner om gamle postkort der motivet er Seljestadjuvet ved Røldal på 1950-tallet og ligner en orm i ro.

Når Branns gylne årgang 1976 spilte på Brann stadion, med kongelig utsikt fra en liten klant et steinkast hjemmefra, hendte det jeg satte meg der sammen med naboer for å se fotballkunstene til Kniksen og målene til Rolf Birger Pedersen.

Mitt hode har full oversikt over Bergen, og når Staalesen flere ganger visiterer Adolf Berghs vei, tenker jeg på nr. 12, der en av eldstebrødrene i Tabernaklet bodde.

Verkebyll og ateisme

Det kriminelle narrativet er som en verkebyll der forfatteren beveger seg inn på et revir med ytterliggående muslimsk tro, der en morbid far holder sine barn i et jerngrep.

Vi konfronteres også med førstebetjent Solheim i bergenspolitiet, en ateist som lirer av seg følgende: «Spør du meg, hadde verden sett bedre ut uten religioner. Innerst inne vet vi jo det godt alle sammen. Gud er død. Gud finnes ikke og har aldri gjort det.»

Hvilket dilettanteri! Ateisme framstår her som en slags antireligiøs berme og bør enten slettes eller lagres i den lite briljante, antiintelligente kommodens nederste skuff.

Solberg motsier seg selv. Hvis Gud aldri har fantes, kan han heller ikke være død. Det er en majestetsfornærmelse å promotere Den allmektiges død. Hvilket galimatias og konstellasjon av ord!

Varg Veum involvert

Selvfølgelig er detektiven Varg Veum involvert også i dette verket, og en vakker dag ankommer byens gateprest detektivens kontor. Avisene skrev om den utradisjonelle presten, som hadde rigget til et lite alter på bagasjebrettet på sykkelen sin «og holdt nattverd med brød og vin».

Dette skjedde ute på brosteinsgatene i Bergen sentrum. Hvilken utfordring for oss som har et fullt møblert kristelig bobleliv.

Flere troens spor

Staalesen avsetter flere «troens spor i ord»:

Koronaen har rammet Norge, i sykesengen ligger Håkon Brandt og tenker på oppdraget han fikk av redaktøren i Bergens Tidende om å skrive «en større featureartikkel om Jakten på Gud». Sjokkerende at verken esoterikere eller statskirkeprester kunne gi noe overbevisende svar «på det han hadde kalt troens mysterium».

Men Ragnar Moland, da, nevø og teolog, var ikke han kompetent nok da han ble forelagt nevnte tema?

«Ragnar hadde mistet troen», skriver Staalesen elegisk, og kort tid etter endte livet tragisk. Det nærmeste han selv hadde vært Gud, var ved naturopplevelser – som for eksempel «en solnedgang så vakker at det var vanskelig ikke å tenke seg en slags guddommelig pensel bak det hele».

Vandring med Ånden

Jeg dissiderer, kjære Ragnar! Da Vårherre på Golgata dyppet penselen i palettens purpurrøde kulør, for deretter å la den profetisk varslede soloppgangen fra det høye gjeste oss, leverte han en fullskala åpenbaring av den guddommelige herlighets globale og universale lys.

I dag kan det virke som om «vanlige folk» har lettere enn mange teologer, for å kunne avlegge et brennende kristent vitnesbyrd og konfirmere sine åndelige opplevelser. Dette er ingen reise inn i selvforståelsens trange labyrinter, men en vandring med Ånden som guide, inn i det Staalesen kaller «troens mysterium».