Kvinnen bak Vietnamkrigens ikoniske bilde tilgir USA

– Jeg tenker bare på det positive, aldri det negative.

Hvis de samme ordene hadde kommet fra noen andre enn Kim Phuc, ville man sannsynligvis avfeid dem som blottet for virkelighetsoppfatning og tenkt kynisk at alle som sier de bare ser lyst på tilværelsen, sannsynligvis lever i fornektelse.

Men Phuc har sett smerten. Hun har følt den, og føler den fremdeles, på sin egen kropp. Likevel velger hun å glede seg over alt hun har.

I 1972 var hun ni år gammel og bodde i den sørvietnamesiske landsbyen Trang Bang. Mens Vietnamkrigen pågikk i andre deler av landet, levde hun i en boble av fred. Hun var et bekymringsløst barn, kjærlig, fantasifull og glad.

Men så endrer alt seg på et øyeblikk.

Bildet

Krigen kom nærmere, og en dag havnet den ni år gamle jenta midt i bomberegnet som falt over gatene ved landsbyen hennes. Målet for angrepet var FNL-geriljaen, men i stedet ble uskyldige barn rammet av napalm - et stoff som blir rundt 2600 grader varmt og som pulveriserer og brenner alt i sin vei.

Phuc løp for livet. Og ble fanget opp av kameraet til krigsfotograf Nick Út.

– Vanligvis når noen fotograferer deg, ønsker du å være vakker og at bildet skal være et fint minne. Men bildet mitt er det verste noensinne. Det er angst, smerte, og jeg er naken, fortviler Phuc.

– Mange ganger har jeg spurt meg selv: «Hvorfor meg? Hvorfor måtte jeg gjennom så mange vanskeligheter i barndommen? Og hvorfor ble jeg fotografert i den situasjonen?». Jeg var på feil sted, til feil tid og med gale omstendigheter. Men nå kan jeg se hvorfor Gud lot det skje. I dag er jeg i rett tid, på rett sted og med de rette omstendighetene. Og bildet har åpnet dører slik at jeg i dag kan dele fra livet mitt.

Phuc er nå 56 år gammel og bor i Canada sammen med mannen sin Toan. Hun har to voksne sønner og reiser verden rundt med sitt budskap om forsoning og fred.

Ga ut bok

I utallige intervjuer, flere bøker og tv-dokumentarer har Phuc fortalt livshistorien sin.

Hun har fortalt om angrepet, brannskadene og det verdensberømte bildet. Og hun har vitnet om hvordan alt dette da ble utnyttet av det kommunistiske regimet for å piske opp hat mot USA. Phuc ble en ufrivillig brikke i et politisk spill, konstant overvåket og uten frihet til å bestemme over sitt eget liv.

Gjennom årene har hun ofte blitt stilt spørsmål om alle vanskelighetene hun har vært gjennom. Men ett perspektiv mangler, kan hun fortelle. For to år siden skrev hun derfor boken «Napalm-jenta», originaltittel «Fire Road», som er tilgjengelig på norsk. Hvem som er hovedpersonen er i følge forfatteren gitt.

– Gud er så ekte. Han forandret hjertet mitt, ja hele livet. Jeg fant et formål, en mening, et svar, sier Phuc, boblende av entusiasme. Og så gjentar hun:

– Gud er så ekte.

– At jeg i dag kan leve med fred på innsiden, er helt og holdent Jesus sin fortjeneste. Det er ham jeg vil fortelle deg om, forteller Phuc.

På likhuset i tre dager

Faktisk var det lite sannsynlig at Phuc ble kristen. Som barn tilhørte hun og hele familien cao dai - en religion som blander elementer fra alle verdensreligioner med animisme og spiritisme. Og Phuc ble dedikert allerede som en ung jente.

– Jeg gjorde alt som min religion ba meg om å gjøre. Jeg ble vegetarianer, dro til templet flere ganger om dagen og ba intenst til mange guder. Men ingen av dem hjalp meg, sier hun.

Og Phuc trengte virkelig hjelp. Da hun ble truffet av napalmbomben, ble hun så hardt skadet at legene trodde hun var død. Hun ble ført til likhuset.

Der ble hun i tre dager før de innså at hun var i live.

Da var de raske med å behandle og pleie hennes mange alvorlige sår og skader. Napalmen hadde brent bort nesten all huden på overkroppen. Ormer hadde i tillegg begynt å krype inn i kroppen hennes. Fra sykehussengen kunne hun høre moren hviske at det ville være bedre om datteren døde.

På mirakuløst vis overlevde napalm-jenta. Etter 17 operasjoner var huden blitt bedre, men på ingen måte perfekt. Smertene var nesten uutholdelige og Phuc var fortvilet. Tanken i bakhodet var at ingen noensinne ville komme til å elske henne. Hun ble sjenert, unngikk folk og hadde ingen venner.

I en kultur der kvinnelig skjønnhet er høyt verdsatt, led hun i stillhet over ikke å bli tilnærmet av en mann. Som om ikke det var nok, fortalte legene henne at hun sannsynligvis kom til å bli steril.

Spesiell julaften

Phuc flyktet til biblioteket og plukket tilfeldigvis opp en bibel. Hun leste om Jesus som tålte en enorm smerte for verdens skyld. Umiddelbart kunne hun identifisere seg. En ny tanke dukket opp: Hva om Jesus var Gud? Og hva om han kunne hjelpe henne med å takle smerte hennes, slik at hun kunne klare å leve videre.

Julaften 1982 dro Phuc til kirken. Hun brøt dermed med sin gamle religion og ble en kristen. Samtidig sa hennes dypt troende cao dai-familie at de aldri ville ha noe mer med henne å gjøre.

Men for Phuc var valget om å gi livet til Jesus likevel en selvfølge.

– Jeg hadde så mye hat inni meg og bitterheten var for tung å bære, så jeg måtte gi slipp på all smerten og være villig til å begynne å leve i stedet for å fantasere om å begå selvmord. Jeg trengte Jesus. Den dagen mottok jeg ham i mitt hjerte, forteller hun.

Umulig å tilgi

I sin bok snakker Phuc om hvordan hun med Guds hjelp har kvittet seg med frykten som en gang styrte livet hennes og hvordan tilgivelse har vært en avgjørende faktor. Hun snakker om hvordan hun til og med har klart å tilgi militæret som koordinerte napalmangrepet.

– Det er en velsignelse å kunne tilgi. For meg er det i utgangspunktet umulig, men for Gud er alt mulig. Jesus ga meg styrken til å tilgi, men det skjedde gradvis, sier hun.

For å kunne tilgi, skrev Phuc en liste over navnene på alle de som skadet henne.

- Bibelen sier at vi skal elske fiendene våre, så jeg begynte å ta det på alvor. Først ba jeg for en av personene på listen, deretter for to og etter hvert kunne jeg be for alle. Og så slo det meg: Kim, du elsker disse menneskene nok til å be for dem. Jeg la merke til hvordan hjertet mitt hadde forandret seg, forteller kvinnen.

I prosessen ble det også klart at Phuc måtte gi slipp på det hun så på som en offerrolle.

– Jeg sluttet å spørre Gud hvorfor alt ondt hadde skjedd med meg, og begynte i stedet å be «Gud, hjelp meg». Forstår du forskjellen? Og derfor holdt jeg fast ved Guds løfter i Bibelen.

Hun fortsetter:

– Jeg lærte å være positiv. Jeg lar meg ikke lenger tenke negativt, jeg ser ikke meg selv som et offer, sammenligner meg ikke lenger med andre mennesker. Jeg fokuserer på alt jeg har, i stedet for det jeg ikke har. Jeg takker Gud for at føttene ikke ble brent i angrepet, så jeg kunne løpe. Og jeg takker Gud for ikke å ha skadet ansiktet mitt. Og så nekter jeg å se ekle filmer og TV-serier. Jeg ser bare på Mr. Bean, sier Phuc og ler.

Ambassadør

De siste tjue årene har Phuc reist verden rundt med budskap om fred. Hun er ambassadør for UNESCO og har blitt en anerkjent foredragsholder. Hva hun ønsker å formidle svarer hun tydelig på.

– At vi ikke kan endre fortiden, men at vi kan gjøre fremtiden bedre med kjærlighet. Jeg vil at folk gjennom min historie skal få høre hvor forferdelig krig er, men også hvor vakker verden kan være. Og hvis alle skulle leve med kjærlighet, håp og tilgivelse, ville vi ikke trengt å krige. Eller hva, spør hun ledende før hun konkluderer.

– Det jeg spesielt vil at folk skal tenke når de ser meg er: Hvis den jenta fra bildet kan klare det, så kan hvem som helst. Men med Guds hjelp.