Kvinnen som reddet Hedmarktoppen

Høyt over Hamar by ligger vakre Hedmarktoppen. I kanten av Furubergets friområde ruver Pinsebevegelsens folkehøyskole, og stevne- og konferansesenter.

I dag er skolen nærmest overfylt og økonomien god, og om sommeren yrer det av liv på stevneplassen.

Slik har det imidlertid ikke alltid vært. Da den gamle stevnehallen brant ned i 1984, var situasjonen dyster og mørk.

Alle piler pekte i feil retning, og etter all sannsynlighet ville pinsevennenes historie på Hedmarktoppen vært over – hvis det ikke hadde vært for én kvinne og hennes mot.

Nå har Ingunn sluttet på Hedmarktoppen etter 60 års trofast innsats, selv om hun fortsatt bor på midt i hjertet av Toppen.

Jubileet ble markert under årets Pluss-stevne, et stevne for seniorene i Pinsevegelsen. Der ble hun takket av rektor Geir Byberg med 60 røde roser og gullklokke. Noen år tidligere, i 2013, ble hun overrakt Kongens fortjenestemedalje.

Det ingen så

– Det er så ufortjent, sier Ingunn stille, mens hun setter et frodig fat med påsmurte rundstykker på bordet. Svært så tydelig gir hun beskjed om at intervjuet ikke må begynne før vi har spist og kost oss, og at journalisten først må fortelle hvordan hun har det i livet.

Den nå pensjonerte driftslederen på Hedmarktoppen liker ikke oppmerksomhet og hun gjør det meste av betydning langt utenfor rampelyset.

Men det er få 75-åringer som kan se tilbake på et liv der man har utrustet så mange unge mennesker til liv og tro, og investert så mye i neste generasjon.

I begrunnelsen for å søke om fortjenstmedaljen til henne i 2013, var hennes nære forhold til elever som kanskje andre ikke så, trukket fram. Videre at Hedmarktoppen skulle ha plass til mennesker med mentale og fysiske handikap.

Ikke minst ble det lagt vekt på at hun i kraft av sitt initiativ og mot ble kvinnen som reddet Hedmarktoppen.

Vantrivdes

Ingunns karriere på «Toppen» startet faktisk helt på bunnen.

Hennes første møte med Hedmarktoppen var ifølge henne selv alt fra rosenrødt. Moren hadde ordnet sommerjobb, og fra Os i Østerdalen ble 14-åringen sendt med toget til Hamar for å skrelle poteter og vaske rom og toaletter.

– Jeg gikk meg bort første dagen, sier Ingunn og latteren triller.

– Jeg bodde i Hamar sentrum og fant ikke fram, så det endte med at jeg kom for sent første dag på jobb.

I tillegg til potetskrellingen måtte den unge, introverte jenta fra landet vaske de tre drivhusene på stedet, som nå ble brukt som enkle overnattingsrom.

– Jeg syntes det var utallige rom og at jeg aldri ble ferdig. I tillegg måtte jeg vaske utedoer. Jeg holdt på å spy av den jobben. Det var den tyngste, mest ensomme jobben en kunne ha. Jeg ble ikke kjent med noen, og vantrivdes.

Under sommerstevnet fikk hun med seg lyden av bønnemøtene i sanitærbygget som holdt på hele døgnet, og den rolige jenta fra Østerdalen synes den høye lyden fra bønnemøtene vitnet om at folk på dette stedet måtte være litt gale.

Sankthansaften hadde hun fått nok. Hun pakket sekken og ga beskjed til sin overordnede: «Je reiser hemmat, je».

Moren ga henne tre dager hjemme, før hun resolutt ble sendt tilbake.

– Da gikk det litt bedre. Jeg fikk gode venner og hadde det gøy, forteller hun.

Sekretær og «gardsgutt»

1. august i 1967 ble Ingunn ansatt på kontoret på Hedmarktoppen. Stevnestedet skulle også bli folkehøyskole. Ragnvald Frøyshov var leder, og Ingunn satt på samme kontor som sjefen, og ba om mer å gjøre når hun syntes at hun ikke fylte stillingen med nok jobb.

– Det skulle jeg aldri ha spurt om, sier Ingunn med humor i blikket.

Hun ble satt til å male rom, rydde kvist og gjøre klart for nybygg, slå gress og kjøre traktor. Traktoren var hun vant med hjemmefra.

– Jeg gjorde alt som trengs, og pendlet mellom å være «gardsgutt» og sekretær. Jeg var motivert av at det skulle bli folkehøyskole her. At det skulle komme ungdommer. Det var moro, sier Ingunn.

Uventet giftermål

I 1973 døde Ragnvald Frøyshovs kone, Marie, av kreft. Tre år senere ble Ingunn gift med Ragnvald.

– Alle fikk sjokk. Ingen visste noe om bryllupet før 14 dager før. En av damene som jobbet på kjøkkenet måtte gå og legge seg da hun fikk høre nyheten. Det ble vel for overveldende for henne, sier Ingunn og ler hjertelig av hendelsen.

– Jeg likte Ragnvald veldig godt. Han var en pertentlig og snill mann, sier Ingunn om mannen som var 39 år eldre enn henne. Litt over elleve år fikk de to sammen. Den tiden var de to helt uatskillelige.

– 39 års aldersforskjell er jo egentlig galskap, men vi hadde et godt liv sammen. Definitivt mine lykkeligste år.

Ingunn ble involvert i alle ektemannens prosjekter og planer. Han var en gründer og ikke redd for å ta sjanser.

Katastrofe-brann

Ragnvald Frøyshov styrte Hedmarktoppen med stø hånd så lenge han levde, men da han døde i 1987, satt Ingunn Frøyshov alene igjen med ansvaret.

I 1984, brant den 20 år gamle møtehallen på stedet ned. Planer var blitt lagt for en helt ny og større hall med nytt og moderne dekke. Den nye hallen sto ferdig til sommerstevnet i 1985. Den var flott, men ble veldig dyr. Forsikringspengene etter brannen dekket cirka 3 millioner kroner, mens kostnadene for den nye ble 12–13 millioner.

Det lå an til økonomisk katastrofe. Det var blodrøde tall i regnskapet, og mange av pinselederne så slutten på historien om Hedmarktoppen.

Ingunn kjente på ansvaret.

– På nyttårsaften i Filadelfia, Hamar 1987/88 talte Ludvig Karlsen om enken etter en av profetene fra 2. Kong. 4.1-7: En enke klaget sin nød til profeten, «din tjener, min mann er død, og du vet din tjener fryktet Herren, og nå kommer en som han sto i gjeld til og vil ta begge mine sønner til treller!». Budskapet berørte meg sterkt, sier Ingunn.

På Predikantkonferansen til Pinsebevegelsen et par måneder senere, var det mye støy rundt Hedmarktoppen. Flere innlegg i Korsets Seier hadde kritisert utviklingen på folkehøyskolen, og flere ledere var negative.

– Jeg bestemte meg for å trosse beskjedenheten min og kontakte pastoren i Filadelfia Oslo, Morgan Kornmo, og be han moderere den negative tonen. Han var blant de mest toneangivende stemmene i Pinsebevegelsen den gangen, og folk hørte på ham, forteller hun.

Ingunns mot

Kornmo hørte på henne. Hennes mot må nok ha gjort inntrykk på ham. De negative skriveriene ble færre etter dette, men fortsatt var gjelda for stor.

– Det var et akutt behov for 1,5 mill. kroner for å dekke forfalne regninger. Jeg kom hjem fra predikantkonferansen, hvor jeg følte at det fantes ingen tro på saken og ingen støtte videre. Folk var lei av innsamlingsaksjoner. «Selg Hedmarktoppen!», ble det sagt. Jeg kom hjem til et tomt hus, det var en svart, iskald februarnatt på Hedmarken, og jeg var alene…

Da ba Ingunn til Gud.

I løpet av den natten bestemte hun seg for å skrive opp 30 navn som hun våget å spørre om 50.000 kroner i støtte til Hedmarktoppen.

– Et ord fulgte meg: «Gå du så sterk som du er, og jeg vil være med deg. Etter at jeg ble alene, opplevde jeg dette forunderlige at ‘skystøtten’ vek ikke fra meg – det var som et ekstra sterkt kristusnærvær hos meg, og dette nærværet var hos meg hele det året som fulgte. Det var som en kappe var lagt over meg – dette var ikke i egen kraft, konstaterer hun.

– Vi kunne ikke gi opp «Toppen».

Fortrøstningsfullt og tillitsfullt satte Ingunn seg i bilen den påfølgende morgenen, sammen med sin gode medarbeider og venn, Kristin Omre, og gjorde unna det første besøket hos en mann. Han var ikke pinsevenn, tilhørte ingen menighet, men var en av brukerne i hallen fra bedriftsidretten.

– Jeg forela ham vår situasjon. Han lyttet, og svarte beveget at dette ville han være med på. Han hadde tro på det arbeidet som Hedmarktoppen sto for. Jeg ble sterkt rørt over den holdningen, og det blir jeg fortsatt den dag i dag. Det ga meg mot til å fortsette på denne runden med å kontakte de resterende.

Ingen av de 29 andre svarte nei.

Den tyngende gjelda etter den nye hallen var likevel for stor. Da var det den svenske pinselederen Sverre Larsson som ble bønnesvaret.

– Jeg snakket med Larsson, og vi ble enige om at han tok saken videre. Han spurte hvor mye vi trengte. «10 millioner kroner. Rentefritt.» var mitt svar. Et slikt spørsmål hadde han aldri fått før.

Noen dager senere møttes Ingunn med Larsson på Borgåsen i Elverum, på hytta til Emanuel Minos. Sverre Larsson og Minos plukket tyttebær. Da hadde Sverre Larsson spurt Minos: «Hvem er denne kvinnen?» Da hadde Minos svart at ‘denne kvinnen må du bare hjelpe’ og at Minos selv også ville hjelpe til. Og slik ble det.

Reddet fra konkurs

Utrolig nok – et rentefritt lån på 10 millioner kroner ble innvilget.

Høsten 1989 ble det arrangert en landsomfattende innsamlingsaksjon i menighetene, etter initiativ fra Egil Svartdahl («Aksjon 10 millioner»). I løpet av 14 dager ble det samlet inn ni millioner kroner som nedbetaling på lånet. 
Og året etter var den siste millionen på plass blant annet ved at cirka 3000 givere tegnet seg for å gi 50 kroner per måned i fem år.

Ved disse initiativene – som lå langt utenfor det Ingunn som en beskjeden kvinne vanligvis gjorde, ble Hedmarktoppen reddet fra konkurs.

Selv er Ingunn nøye på å presisere at det er mange som fortjener takk i historien om Hedmarktoppen. Nå mener hun at Gud legger sin kappe over neste generasjonen ledere.

– Jeg har elsket å sitte i våre ukentlige møter med de nåværende lederne, Linn og Geir Byberg og Helge Aas, der de tegner og forteller om planer og drømmer.

Hun minner også om at det er de mange kvinner og menn, ofte anonyme, som til sammen reddet Hedmarktoppen.

Åpen kontordør

Selv om Ingunn har hatt drift som sin hovedoppgave på Hedmarktoppen, er det like fullt mange hundre unge elever fra det ganske land som har tittet inn gjennom den alltid åpne kontordøren hennes for å få en prat

– Jeg har hatt mange samtaler. Der og da tenkte jeg ikke over at de betydde så mye, men elevene har tydeligvis turt å si noe og blitt møtt på det. Det har gått mer opp for meg hvor viktig det har vært når jeg i etterkant får blomster flere år etter hverandre, eller kort, der elever takker for hva våre samtaler betydde for dem. Jeg er litt overrasket, for mitt store problem er at jeg ikke er er noe god på å småprate.

En ringerunde til noen tidligere elever bekrefter betydningen av Ingunns åpne kontordør:

«Da jeg gikk på «Toppen» var Ingunn tryggheten selv. Muligheten å få kunne ta en tur innom kontoret for å prate litt. Jeg er takknemlig for at jeg år ha et lite innblikk i hennes godhet. I møte med elever løser hun alle problemer og utfordringer. Hun bidrar til at året på skolen er noe man ser tilbake på hele livet som et av livets beste perioder», skriver Amalie Omre Lie, elev for fire år siden.

Hun får følge av Emil Kreunen, elev skoleåret 20/21 og stipendiat i 21/22: «Ingunn er ei fantastisk dame som jobber mye bak kulissene og samtidig har et bankende hjerte for Hedmarktoppen og dem som ferdes her. Hun får alltid fram et smil hos dem hun møter. En mer trofast og kjærlig person skal man lete lenge etter. Ingunn er virkelig et forbilde både gjennom alt hun gjør, men først og fremst på grunn av den hun er. Ei imponerende dame som aldri gjør noe halvveis».

En trofast klippe

Ingrid Schärer var elev på «Toppen», da Ingunn tilbød henne sommerjobb på Hedmarktoppen.

– Det ble begynnelsen på hvordan resten av livet mitt utfoldet seg. Slik fikk jeg råd til å dra tilbake til Tanzania, der vi også hadde vært på klassetur, og jobbe frivillig vinteren etter folkehøgskolen - og slik ble jeg bitt av Afrika-basillen. Senere var Ingunn en helt uvurderlig støtte i å kontakte mulige støttemenigheter og var en trofast klippe i de åtte årene jeg stod i misjonstjeneste i Kongo. Det var virkelig Hedmarktoppen - og spesifikt Ingunn - som muliggjorde livet og tjenesten min etter folkehøyskoleåret. Jeg er fortsatt i Kongo og jobber for en humanitær organisasjon som hjelper flyktninger med nødhjelp og folk som kommer tilbake til hjemmene sine med en ny start, forteller Schärer til Korsets Seier. Og fortsetter:

– Ingunn er hel ved! Hun er sterk og en viktig mentor og eksempel som kvinne og leder. Hun er hundre prosent pålitelig og redelig. Det beste pinsebevegelsen i Norge har.

Det største for den pensjonerte driftslederen selv har vært elevkveldene på skolen, der elevene forteller hvordan de fant troen og tryggheten i løpet av månedene her på skolen. Og det å få gi noe videre til neste generasjon.

– Det har vært et rikt og allsidig arbeidsliv og en meningsfull tjeneste, konkluderer hun.

– Jeg har ikke kjedet meg eller gruet meg til å gå på jobb en eneste dag.
 Den eneste timen i året jeg har gruet meg til, var årsmøtene i ‘gamle’ dager, da tallene på bunnlinjen lyste mørkerødt mot oss, da diskusjonen om ungdomsfestivalen var som hetest, sier hun ærlig.

Ingunn er glad for at trenden med skarpe skillelinjer mellom unge og eldre har snudd, og at generasjonene i mye større grad trives sammen. Det mener hun lover godt for framtiden.

Nådebue over livet

– Er det trist å slutte?

– Nei, jeg har ikke kjent på tristhet ennå. Mer takknemlighet. Når jeg ser tilbake er livet som å ha gått en lang fjelltur; bakker opp og bakker ned, endeløse vidder – noen oaser innimellom, fjellvann, myrer og multer, reflekterer Ingunn.

– Alt munner ut i at jeg har fått leve med nådebuen over livet mitt.

– Hva er planene framover nå?

– Jeg må lære meg til å tjene i den sesongen jeg er i. Hva skal jeg som 75 åring være opptatt av? Hva ligger foran og venter? Vil man bli 80? Hva skal man se fram til? Jeg trenger noen råd, tror jeg, sier Ingunn med glimt i øyet.

– Jeg er glad for dagen i dag, for å kunne gå på beina, kjøre bil. Den dagen man ikke klare seg selv blir alt vanskeligere.

Som singel kvinne er Ingunn glad for solide vennskap, ikke minst med Kristin Omre Lie. De to har jobbet sammen i 44 år, og fulgt hverandre i tykt og tynt. Ingunn er nærmest daglig innom familien Lie og regnes som familiemedlem.

– Uten Kristin hadde jeg ikke klart jobben på Hedmarktoppen, sier Ingunn.

– Vi har hatt mange latterkramper og mye gøy gjennom årene. Da går det lettere om arbeidstimene blir litt for mange.

Arbeidsledig blir Ingunn Frøyshov aldri. I Filadelfia Hamar er hun engasjert i misjonsarbeidet og seniorarbeidet. Sammen med Kristin har de startet «Møteplassen», et utadrettet tilbud til godt voksne.

I det vi forlater Hedmarktoppen ringer Ingunns mobil. Det har den gjort jevnt og trutt under hele intervjuet. Mye tyder på at Ingunn vil holde koken lenge ennå.