La det usynlige få forvandle det synlige

Vi befinner oss alle sammen i spenningsfeltet mellom den synlige verden vi lever i, og en indre, usynlig verden vi bruker til å tolke inntrykkene vi samler opp langs veien.

Jeg tar ofte meg selv i å tenke at det som hindrer meg i å leve ut et liv med lidenskap for Gud og mine medmennesker er utfordringene jeg står i. Utfordringer som ikke har en klar løsning kan så absolutt ta fra meg livsgleden, men jeg vil likevel påstå at mine største hindringer ikke ligger i mine synlige omstendigheter, men i den usynlige verden jeg selv har skapt i hodet mitt.

Uansett hvor utfordrende det blir å forholde seg til virkeligheten, så kan jeg alltid trekke meg tilbake inn i min egen verden. Der inne kan jeg justere opplevelsene mine til min egen favør og gjøre ukomfortable sannheter litt lettere å leve med. Jeg vil derfor gjerne få ha min indre verden for meg selv, og ikke gi opp det eneste jeg faktisk har kontroll over.

Prisen å betale for å leve med en indre verden som ikke er i kontakt med virkeligheten er likevel høyere. Jo mer subjektiv og innelukket jeg blir, desto vanskeligere blir det å bygge nære relasjoner til mennesker som er annerledes enn meg, og ikke minst til Gud som er skrudd sammen på en helt annen måte enn det jeg er.

Det har lenge vært et bra fokus i samfunnet på å være åpen med hverandre. Jeg tror det er her det starter, men for å faktisk komme seg videre tror jeg ikke det er nok at jeg snakker og andre lytter. Det er når jeg tar det et skritt videre og spør andre om å utfordre min måte å tenke på og leve på at overtro kan bli til tro, og at forutinntatte holdninger kan prøves i dagens lys.

Jeg tror vår usynlige verden er ment til å være så i kontakt med den synlige verden at det usynlige begynner å forvandle det synlige.