La oss «jobbe på» – fordi Gud gjør det!

I en av reklamefilmene for Nidar, forteller fabrikksjefen om hvordan de lagde både Stratos, Laban Seigmenn og Smash som alle solgte ekstremt godt. «På tide å bli stormannsgal? Ja, faktisk. Vi lagde Soho. Solgte ikke i det hele tatt. Men det er lov å gå på trynet en gang iblant, om man bare ikke gir opp!»

Og i en lignende reklame forteller fabrikksjefen om melkesjokoladeplaten deres som vant smakstest, «men problemet er at det er bare kona og jeg som kjøper den, så vi må bare jobbe på! Fordi verdens deiligste godteri ikke er laget ennå».

Enten du befinner deg på en skikkelig høyde i livet og er i ferd med å bli stormannsgal og er fristet til å bare hvile på laurbærene, eller du nettopp har gått skikkelig på trynet, eller du vet at du gjør en god jobb og har et godt produkt, men ingen andre innser hvor bra det er – så må vi fortsette å «jobbe på»! Hvorfor det, sier du kanskje? Det svaret er ganske enkelt: Fordi Gud «jobber på» hele tiden, og vi er kalt til å være med vår Pappa Gud på jobb. Jobben hans er nemlig ikke ferdig ennå.

Kalt og utvalgt

Hør på denne parafraseringen av 1 Petersbrev 2,9–10 fra The Message: «But you are the ones chosen by God, chosen for the high calling of priestly work, chosen to be a holy people, God’s instruments to do his work and speak out for him, to tell others of the night-and-day difference he made for you – from nothing to something, from rejected to accepted»

(På norsk: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys. Dere som før ikke var et folk, er nå Guds folk. Dere som før ikke fant barmhjertighet, har nå funnet barmhjertighet.» Red.anm.)

Vi er altså kalt og utvalgt av Gud, til å være konger og prester, til å være et hellig folk, og til å være instrumentene han kan bruke til å gjøre sitt verk (eller sin jobb om du vil). Og den jobben handler om å fortelle andre om Jesus – og om hvordan det å ta imot Jesus som vår frelser og Herre har snudd opp ned på livene våre.

Verktøy i Guds hånd

Det deilige med å være med Pappa Gud på jobb, er at:

1. Vi trenger ikke være verdensmestere før vi blir med ham på jobb (vi trenger ikke engang være flinke). Gud kaller nemlig ikke de som er utrustet – han utruster de han kaller! Han disippelgjør oss underveis.

2. Vi blir utrustet til å være med på det Gud gjør. Det er Gud som gjør. Vi får være instrumentene og verktøyene han bruker. Guds kraft virker i oss og gjennom oss. For «han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter» (Efeserbrevet 3,20–21)!

Trompeten er aller mest trompet når den blir brukt til å lage vakker musikk. Vi er aldri mer menneske enn når Gud bruker oss til å gi videre det vi selv har fått.

3. Det er bare Den hellige ånd som kan overbevise noen om frelse. Du og jeg kan faktisk ikke frelse en eneste sjel! Det er kun når han overbeviser en person at troen blir genuin – og det er kun en slik bestemmelse som betyr noe!

Vi skal fortelle om Jesus og peke på ham som veien til Gud – men det er bare Den hellige ånd som kan overbevise noen om å ta imot frelsen, og det er bare Jesus som frelser. Vi kan så og vanne, men det er bare Gud som gir vekst!

4. Gud bærer ansvaret – og han fortjener æren! Vi kan føle oss ekstremt «viktige» i roller og oppgaver Gud setter oss til, men vi må huske at vi er «bare» Guds barn som han elsker å ha med seg på jobb. Og siden det er Gud som gjør jobben, så vi kan ikke få sparken og vi kan heller ikke ta æren.

Sliter oss ut i egen kraft

Vi nordmenn prøver nok litt for ofte å fikse tingene selv – selvstendige og uavhengige som vi er. Vi tar på oss hele ansvaret og sliter oss ut i egen kraft. A.W. Tozer sa det så fint i et sitat i bibelleseplanen min: «Gud ser etter de han kan utføre det umulige sammen med – så synd at vi bare planlegger de tingene som vi kan gjøre på egen hånd».

Det sitatet traff meg. For som småbarnsmor, ulønnet pastorpar og for øyeblikket jobbsøker, er det iblant krevende å gi fra meg kontrollen og la Gud lede meg – ikke bare i måten vi leder kirken på, men i hverdagen, i familien, i jobbsøkingen og i ferien. Heldigvis har Gud ordnet det slik at vi skal slippe å «jobbe på» kun i vår egen kraft! Det er heldigvis i hans kraft vi skal få styrke til hver nye dag.

Hvilens verdi

Men selv om vi skal fortsette å «jobbe på» må vi ikke glemme verdien av å hvile før vi kjører i gang en ny arbeidsuke og et nytt semester. Men vi må også, som Egil Svartdahl sa det så fint på Sommerfestivalen på Hedmarktoppen, passe på at vi ikke hviler så lenge at vi sovner! Vi må huske at det er ment å være som en pendel som går vekselvis mellom hvile og arbeid, hvile og arbeid.

For selv om vi skal samarbeide med Gud og ta beslutninger sammen («Den hellige ånd og vi har besluttet …» Apg 15,28), må vi ikke glemme disse versene i Efeserbrevet 2,8–10: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem».

Fabrikkeieren på Nidar jobber fortsatt på. Verdens deiligste godteri er nemlig ikke laget ennå. Vi er også kalt til å fortsette å «jobbe på», fordi Gud fortsatt «jobber på», og fordi han, sammen med oss, har så mye herlig igjen å utrette i menneskers liv!

Større på innsiden enn på utsiden

Den perfekte sommeren – uten alkohol?