Legen som studerte helbredelse ved bønn

Klokken viser 17 en fredag ettermiddag. Men John David Johannessen er fortsatt på kontoret. De fleste familiefedre har for lengst tatt helg og er vei hjem til kone, barn og fredagstacoen. Det er lenge siden sjefen for kommuneoverlegene i Drammen har hatt en slik fredag. Om halvannen time må han videre til neste møte.

På spiserommet til Samfunnsmedisinsk avdeling står bordene langt fra hverandre, og spritflaskene er iøyenfallende. Vi befinner oss antagelig på det stedet i Drammen der man er best oppdatert på kommunens korona-status til enhver tid. Tallene har lyst røde litt i overkant ofte de siste månedene. Det betyr at antall smittede vokser. Tiltakene og innstramningene har derfor vært harde og langvarige.

– Nei, det var jo ikke akkurat dette jeg så for meg. Ingen visste jo at en pandemi skulle ramme oss. Det var utfordrende nok å bli leder i en ny og utvidet kommune ved årsskiftet for vel ett år siden, ler Johannessen.

Da han tok over roret etter at tre kommuner ble slått sammen til én, sluttet alle de andre kommuneoverlegene, så 39-åringen måtte begynne oppbyggingen av den nye samfunnsmedisinske avdelingen i den nye kommunen fra start.

– Det første jeg måtte gjøre var rett og slett å ansette noen. Det har gått på et vis, selv om vi egentlig har vært underbemannet hele veien.

Og så kom korona.

Trygg i Jesus

John David Johannessen, pastorsønnen, pinsevennen og søndagsskolelæreren, som gikk sin egen vei og ble lege, har vært drammensernes trygge stemme siden mars i fjor. Gjennom måneder med pandemi, nedstengninger og frykt har han nådd fram til folket med sin rolige og konstruktive tilnærming. Han har manøvrert trygt i urolig farvann mellom næringsliv, politikk og helsefaglig ekspertise. Mediene har møtt en dyktig og troverdig leder.

– Er du ikke bekymret for pandemien?

– Nei, jeg bekymrer meg svært lite. Det finnes jo bekymringsverdige situasjoner i samfunnet og i kommunen, men min personlige bekymring får den ikke.

En kollega hadde merket seg bekymringsløsheten. Han spurte Johannessen, som da var vakthavende assistentlege på akuttmottaket, og det var fullt kjør: «Du John David, hva går du på egentlig?»

«Jeg går på Jesus!», svarte Johannessen spontant.

Kollegaen var helt sikker på at Johannessen måtte ha tatt noen beroligende medisiner, for det var ingen som oppførte seg så rolig som meg på den kaotiske vakten.

– Jeg syntes svaret var veldig enkelt den gangen, og det er det fortsatt, kombinert med at jeg tror det er slik jeg er skapt og blitt formet. Jeg har lært meg å plassere min trygghet på riktig sted. Å være en etterfølger av Jesus er ikke å slutte seg til en lære, det er en relasjon der Jesus er med overalt. Det tror jeg er en stor del av forklaringen på min trygghet.

Søndagsskolelærer

I oppvekst kom tro og menighetsliv nærmest inn med morsmelken. Faren Geir Johannessen var pastor. Han ledet flere av Misjonsforbundets større menigheter rundt i landet, og var også en periode menighetsrådgiver.

Selv om sønnen er lege, har også han innehatt de fleste oppgaver man kan tenke seg i en menighet, fra overhead-betjent til lydmann, ungdomsleder og søndagsskolelærer. I Filadelfiakirken i Drammen har han vært søndagsskolelærer.

– Jeg har nok vært på flere barnemøter enn voksenmøter i de elleve årene vi har bodd i Drammen.

Johannessen nikker i retning en gitar som står i hjørnet på kontoret hans.

– Jeg spiller gitar og piano. Jeg har en kone som synger.

Johannessen mener kona synger så ekstraordinært vakkert at ingen merker hvor ufullkommen hans gitarspilling er. Deretter ler kommuneoverlegen godt av sin kledelige beskjedenhet.

Hadde ikke kall

Det viktigste Johannessen fikk med seg fra oppveksten, var imidlertid ikke alle aktivitetene, men en tro som fungerer i hverdagen.

– Det trengs ikke høylytte bønner alltid. Bare hjertesukk. Selv sørger jeg for tid med Gud i bilen.

På vei til jobb hører han på lovsanger som en god start på dagen. På vei hjem igjen høres han podkaster med kristen undervisning.

– Som familie prøver vi å legge troen inn som en naturlig del av hvordan vi lever sammen. Og vi lærer barna at vi ikke holder oss borte fra menigheten når den samles. Vi lever et aktivt menighetsliv og sørger for at barna får med seg fellesskapet med andre kristne barn.

En annen verdi Johannessen tar med seg fra barndommen, er betydningen av det gode familielivet.

– Vi hadde en god oppvekst, vi var fire søsken, to brødre og to søstre. Når du flytter så mye som vi gjorde skjønner du at de eneste som følger deg hele veien er familien. De er der uansett. Fokuset på familielivet har jeg tatt med meg videre når jeg selv har blitt ektemann og far.

– Var det mange som forventet at du skulle bli pastor, som din far?

– Jeg er opplært slik at skal man jobbe som pastor, må man ha et kall. Det har ikke jeg hatt. Så tror jeg likevel at det vi tenker er tilfeldig har Gud hatt en plan med. Man ser det bare ikke før senere.

Johannessen valgte derfor medisinstudiene.

– Jeg har gått inn i de oppgavene som har ligget godt til rette for meg. Hver gang det har dreid seg om store valg, har jeg spurt Gud til råds og fått svar og fred for de valgene jeg har gjort. Det blir ikke alltid slik man tror. Antakelig hadde jeg protestert hvis Gud hadde sagt at skulle bli kommuneoverlege en dag.

Tror på mirakler

Selv om Johannessen ikke gikk i farens fotspor i valg av yrke, har han hele livet vært levende opptatt av åndelige spørsmål. Såpass mye at da han skrev sin studieoppgave ble temaet «Helbredelse ved bønn».

– Er ikke legeyrket og guddommelige mirakler motsetningsfylt?

– Ikke for meg. Jeg synes dette hører naturlig sammen. Vitenskapelige metoder handler om å se virkeligheten som den er og deretter beskrive den. Det handler ikke om å bestemme på forhånd hvordan virkeligheten er, og så tvinge virkeligheten til å passe med det du har bestemt deg for. Jeg kan fortelle deg at jeg har et forhold til Gud, og du kan ikke si at jeg ikke kan ha et slikt forhold, hvis du ikke har opplevd det selv. Det er bare den som har opplevd det, som kan fortelle hvordan det er.

– Har du selv sett mirakler og guddommelige manifestasjoner skje?

– Ja, jeg har hatt opplevelser som tydeliggjør at å tro på Gud ikke bare er noe man gjør i teorien, det handler om en virkelighet som ikke kan bortforklares.

Johannessen tenker tilbake til en misjonstur med sin far og evangelisten Håkon Fagervik, som er kjent for å ha startet opp bønnesenteret Nordic Mission i Levanger. Der forteller Johannessen at med egne øyne fikk se situasjoner bare Gud kunne endre.

– Menneskelige metoder kunne aldri ha løst disse utfordringene, bare Guds overnaturlige kraft. Å oppleve dette som ung var viktig.

Det globale fenomenet Torontovekkelsen på 90-tallet satte også dype spor.

– Å se med egne øyne at Gud griper inn i vår verden og berører mennesker som lever idag, var en stor opplevelse. Før denne vekkelsen var kroppslige manifestasjoner av Guds nærvær noe som verken skjedde i kirka eller ble omtalt der. Det var fremmed for de fleste, bortsett fra de aller eldste, som kunne fortelle at sånn var det også under vekkelsen på 30-tallet. De kjente det igjen.

Alternativet frister ikke

Johannessen drømmer seg tilbake. Han snakker om en tid da mange menigheter ble berørt av tydelig gudsnærvær, tegn og under.

Han uttrykker en lengsel. Han vil se mer av dette også i dag. Samtidig står han midt i en virkelighet her og nå, med pandemi og smitte, som mangler sidestykke.

– Uten vaksinen kunne det sett veldig mørkt ut. De som jobber med vaksineutvikling gjør en fantastisk innsats. Noen tror at valget vi har nå er å leve som normalt med smitte, eller med masse tiltak og smitte.

Ifølge Johannessen har vi ikke et slikt valg. Reelt sett.

– Hvis vi hadde levd som før, uten tiltak, ville vi i dag hatt overfylte sykehus og begravelseskøer. Det er ikke et alternativ som frister. Vi ser håp i dag fordi vi i Norge hele tiden har greid å sette i verk skikkelige tiltak før det ble virkelig ille. For de som ikke har følt krisen så nært på kroppen, er det vanskeligere for å forstå at tiltakene er nødvendige.

Kommuneoverlegen trekker pusten godt inn og bryter ut:

– Vi er så heldige i Norge. Det er nesten flaut hvor heldige vi har vært i forhold til resten av Europa! Det må vi ikke glemme.

I de dyrekjøpte fritimene Johannessen har mellom møter, pressekonferanser og smittesporing, bruker han tid med familien, kona og deres tre barn.

– Det er jo ikke så mye vi kan gjøre for tiden, så måten å koble av på er å være sammen med familien, gå tur med kona og ha det gøy med barna. Fraværet av tidsklemma er ganske fint. Det snakker vi ikke så mye om.

I stedet for å ha fokus på at det blir lite fritid og at vi blir slitne av hundrevis av overtidstimer, er jeg faktisk takknemlig for at jeg har en jobb. Det snakker vi om her på kontoret. Det er et privilegium i en tid der arbeidsledigheten skyter i været.

– Tiltakene virker

– Blir du provosert av de som slurver med smittevern?

– Egentlig ikke. Det er svært sjelden det ligger vond vilje bak hvordan folk oppfører seg. Det er som regel en forståelig grunn fra deres side for hvorfor det sviktet. Ønsket for kommunen er jo ikke å ta noen, men i stedet å hjelpe folk til å gjennomføre godt smittevern så samfunnet kan klare seg gjennom en kritisk fase.

Å ta noen hjelper ingen, sier kommuneoverlegen som har fått skryt for å rose folket for at de gjør så godt de kan.

– Det er viktig at folk forstår at det nytter. Hvis det er vondt og vanskelig og likevel ikke hjelper, da er det tungt. Men vi ser jo at tiltakene virker.

Det ble ikke tid verken til kaffe eller kjeks under vårt møte på kommuneoverlegens kontor idet vintermørket senker seg over Drammen. Overlegen med det koronatunge ansvaret må haste videre, selv fredag kveld.