Lever på pappas tro
Protestfestivalens grunnlegger og daglig leder, Svein Inge Olsen (58) mener farens bønner har reddet festivalen.
– Ensporet. Mainstream. Flokkmentalitet. Det er det verste med Norge.
Protestfestivalens leder og grunnlegger Svein Inge Olsen lener seg fremover med intensitet i blikket.
– Og det er livsfarlig. Vi ser det i Metoo-debatten, og med regnbue og Pride. Alle skal mene det samme.
– Så problemet er ikke Pride i seg selv, men at motstemmer ikke ønskes?
– Helt riktig. Alle må støtte Pride, helt og holdent og uten kritiske innvendinger.
Originalenes gravplass
Olsen mener Norge blir stadig mer strømlinjeformet, noe som har en rekke utilsiktede konsekvenser.
– Det er ikke lenger plass til interessante karakterer. Originalene. De som er og tenker annerledes. De som er skrudd sammen på andre måter.
– Hvorfor har det blitt slik?
– Å være annerledes koster mer i dag. Nettet og sosiale medier kaster raskere ut mennesker fra det gode selskap - før man rekker å bli kjent med dem. Å skille seg ut er ikke lenger positivt.
Olsen stopper opp noen sekunder før han åpner munnen igjen, men nå sakte og lavmælt.
De fordømtes trygge havn
Han minnes høsten 2017, da metoo-vinden blåste over hele Vesten. I Sverige blåste den opp i orkan styrke. Fredrik Virtanen, en kjent medieskikkelse i Sverige, ble anklaget for voldtekt tilbake i 2006 av influenseren Cissi Wallin via Instagram.
Den tidligere programlederen og aviskommentatoren i Aftonbladet benektet påstandene, men måtte si fra seg så godt som alle verv og stillinger.
November 2019 ble Wallin riktignok dømt til å betale Virtanen 90.000 kroner i oppreisning for ærekrenkelse. For den tidligere mediekjendisen er pengene en mager trøst.
Hans rykte er tilsmusset, hans karriere er ødelagt.
– Virtanen besøkte Protestfestivalen oss for to år siden. Og det er slik vi ønsker å være, og det er slik jeg ønsker være: Ta imot de som er forkastet i urettferdighet og uten dom.
Kuttet kontakten med mor
Olsen kaller seg selv en «anarkistisk liberal konservativ hypokonder med legeskrekk», mens hjertet hans banker for dem som behandles urettferdig og dem som er annerledes. Noe som kan spores tilbake til Olsens barndom.
– Pappa er mitt forbilde, utbryter han.
Pappa sa aldri vondt om noen, selv ikke min mor.
Olsen skifter plutselig takt. Historien om faren krever kontekst, mener han.
Oppveksten i Tinnheia, et kjent arbeiderstrøk i Kristiansand, står sentralt. Faren jobbet på nå nedlagte Kristiansand Mekaniske Verksted, en svær arbeidsplass med et bredt spekter av ideologi og holdninger.
– Mamma var... vel… hva skal man si, spør Olsen ut i luften.
Vel, forholdet til moren var så krevende at han kuttet all kontakt med henne i ti år før relasjonen ble gjenopprettet mot slutten av morens liv, før hun døde i 2019.
– Jeg tror ikke jeg skal si så mye av hensyn til familie, men kort sagt var hun sammensatt og motstridende. Men i perioder også snill, tilføyer han raskt med et skjevt smil.
– Uansett er jeg veldig glad for at vi fikk kontakt igjen da hun var dement. Hennes temperament var borte, i hvert fall mot oss. Hun var fortsatt sint på pleierne.
Olsen humrer lett før han igjen tenker tilbake på oppveksten. I tillegg til å være arbeiderfolk, var moren og faren bedehusfolk og tilhørte Norsk Luthersk Misjonssamband. Men til tross for pietistiske rammer skilte moren seg fra faren i 1974. Da var Svein 11 år gammel.
– Skilsmisse var enda mer livsforvandlende på den tiden der, særlig i det pietistiske sør.
Ensom og sterk
Familien, særlig faren som var innflytter fra Nord-Norge, mistet tilhørigheten til bedehuset. Ifølge Olsen ble han en rotløs vandrer.
– Han var alene, han kunne kunne ikke gifte seg igjen.
– På grunn av sin tro og overbevisning?
– Ja, nettopp, men i stillhet og beskjedenhet. Han gjorde aldri noe nummer ut av det, og han sa aldri vondt om noen, selv ikke min mor.
– Og det sier sitt?
– Det sier sitt. Du skjønner, han kommer aldri til å løfte opp sin sterke karakter - og han var virkelig hel ved. Dermed må jeg gjøre det. Det er viktig for meg å fortelle om pappa, fordi han fortjener det.
Den arven bærer Olsen med seg inn i Protestfestivalen. Stemmer som Norge ikke ser eller vil lytte til - de stemmene vil Olsen vie plass.
– Jeg beundrer dem som tørr å stå for noe, som går sin egen vei, selv om det koster.
Ny Gud
Som ung mann begynte Olsen å feste hardt.
Det endret seg brått da flere kamerater fra det røffe drabantbymiljøet på Tinnheia ble trukket inn i et nytt arbeid kalt Nytt Liv Senter på Vennesla. En karismatisk skikkelse ved navn Viggo Abrahamsen gjorde inntrykk.
Gud gjorde ikke lenger folk syke, men friske.
Abrahamsen var en av mange, unge norske predikanter som var inspirert av den amerikanske pastoren Kenneth Hagin. Det samme var kjente skikkelser som Åge Åleskjær, Ulf Ekman og Enevald Flåten.
Svein Inge Olsen hadde tatt tydelig avstand fra kristendommen, men Abrahamsens Gud fikk unggutten til å stusse.
– Særlig for en hypokonder som meg, tilføyer han.
Olsen overdriver ikke. I 2007 fortalte festivalsjefen om hypokonderi og sin angst for døden i TV 2-programmene Reflektor og God morgen Norge.
Dødsangsten startet da foreldrene ble skilt, og Olsen tror han må leve med det resten av livet.
– Under innspillingen husker at jeg syntes de andre hypokonderne var dødsmodige.
– Fordi?
– De turte nemlig å gå til legen. Og risikerte å få dødsbudskapet. Derfor ville jeg heller ikke bli kristen.
– Hvorfor ikke?
– Greia med pietismen er hva de sa om døden, at det enten var en mening bak det eller så ønsket Gud dem hjem. Som kristen kunne jeg risikere å bli tatt hjem. Og jeg ville jo ikke død.
Under Viggo Abrahamsens forkynnelse ble kristen tro snudd på hodet for Olsen. Istedenfor død opplevde han et nytt liv.
– Gud gjorde ikke lenger folk syke, men friske.
Hanvolds treffende profetier
Olsen ble radikalt omvendt, noe som varte fra 1984 og ut 80-tallet.* Han unnet seg blant annet et halvt år på Jan Hanvolds bibelskole Ny Visjon.
– Derfra husker jeg profetiene best.
Bibelskolens forkynnelse om fremtiden traff nemlig urovekkende godt, ifølge Olsen.
– I de siste tider skal kristne bli sløve, liberale, alt tillates. Penger skulle vi slutte å bruke. Jeg husker vi lo fordi det hørtes så latterlig fjernt ut. Science fiction, liksom.
Olsen nikker mot høyre, ut mot Egertorget midt på Karl Johans Gate i Oslo. Der farer mennesker med dårlig tid forbi i hastig gange.
– Ganske skremmende, synes du ikke?
Frafall, brudd og ulykke
Utpå 90-tallet var mye av det gamle radikale miljøet knyttet til Nytt Livs Senter oppløst. Mange av vennene hadde slått seg ned og giftet seg. Turene til Uppsala ble færre og færre, mens turene på byen ble flere og flere.
17. mai 1990 traff han ei dame på byen. De ble et par, samboere og fikk barn sammen.
– Hun var min første kjærlighet, men hun ville ikke gifte seg. Og det var vanskelig for meg. Det var liksom ikke sånn jeg ville leve. Jeg husker ennå hvordan samvittigheten tærte.
Fem år senere røyk forholdet. Det samme gjorde jobben i Radio 1, som gikk konkurs.
– Da var jeg langt nede. Brudd. Konkurs. arbeidsløs. Strøjobber.
At hans to år gamle sønn flyttet ut sammen med moren var likevel det verste.
– Jeg fikk bare se sønnen i helgene, og det føltes dypt urettferdig.
Olsen husker fortsatt at han nektet å skrive under på noen papirer som godkjente at moren og sønnen kunne flytte til Mandal, men det skjedde likevel.
– Jeg savnet han noe så fryktelig når han var borte, og når han var hos meg så grudde jeg meg bare til at han skulle dra.
Den ulykkelige småbarnspappaen spilte plater av countrymusiker Kris Kristofferson døgnet rundt. Det var eneste måte å salve sårene.
– Hva tenkte du om Gud i 1995?
– Jeg forandret aldri troen, men slet veldig med å fylle kravene.
Olsen snakker sakte og alvorspreget før ansiktet hans lysner med et smil.
– Jeg klarte ikke å være som min far. Jeg rotet mye, med damer, festing og sånt. Jeg prøvde liksom å finne en ny dame. Jeg var virkelig utpå.
Mirakelfestivalen
Det ulykkelige tiåret ble også en skapende pionértid for Olsen.
Det startet med poesifestivalen Poesi-97 i Søgne, som ble Norges største i sin sjanger. Året etter ville kommunen ta over. Olsen følte seg skvist ut. Ikke lenge etter ble festivalen lagt ned.
Kort tid senere startet han opp Marnabredden folkevisefestival, som fikk enda mer omtale, men den led lignende skjebne.
Året etter i 2000 startet han Christianssand Protestfestival sammen med sin gode venn og dramatiker Kai Erland. Olsen takker fars mange og lange bønner for at det ble en suksess.
– Jeg har opplevd så mange mirakler. Det er helt ufattelig ubegripelig.
Som et eksempel nevner Olsen at hans to største forbilder, i tillegg til sin far, Kristofferson og NRK-ikonet Erik Bye ble knyttet til festivalen og personlige venner.
– Protestfestivalen har overlevd ni liv og mer enn det. Den skulle vært død og begravet for lenge siden. Vi har vært konkurs og gjenoppstått flere ganger. Vi har mistet sponsorer, men fått nye. Mistet statstøtte, men fått den tilbake.
Kulturkrig
Økonomi har ikke vært eneste motspiller.
Protestfestivalen ble gjerne kalt «raddisfestivalen» på folkemunne. Fædrelandsvennens nåværende kulturredaktør Karen Blågestad betegnet derimot festivalen som en «kristenkonservativ suppe» til NRK Radio i 2014 og sa hun gledet seg til den dagen festivalen blir nedlagt.
Tilbake i 2008, under innføringen av ekteskapsloven, sendte festivalsjef Olsen ut et brev til kirker og menigheter der han lurte på hvorfor så få turte å ta debatten.
– Altså, jeg provoserte, jeg medgir det, humrer Olsen, men føyer til at protestfestivalen ikke hadde noe agenda utover å skape debatt.
– Men jeg husker at Kai (som startet festivalen med Olsen journ.anm.) hadde hørt andre journalister si at de skulle ødelegge festivalen.
– Hvorfor skulle journalister si det?
– Fordi det var vi som sto bak.
– Hva var galt med dere?
– Vi er ikke en del av den samme ensporede kultureliten som fremmer den samme meningskorridoren. De kjenner oss ikke.
Olsen nikker rett frem, mot Stortinget som nærmest ligger vegg i vegg med kafeteriaen vi befinner oss på.
– Vi er ikke dem. Vi er de få originalene. Som fortsatt holder stand.