Levende Ords og Hillsongs fall har destruktive paralleller

– Jeg husker at det var en sånn rar stemning i rommet, forteller Olav Rønhovde i Dagens podkastserie «Levende Ords vekst og fall».

I en bonusserie på fire episoder forteller menighetens nåværende ledere – hovedpastor Olav Rønhovde og misjonsleder og medpastor Per Ove Berg – om hele menighetens reise.

Det inkluderer veksten på 90-tallet, fallet i 2006 og menigheten Credokirken som reiste seg opp av asken.

Fram mot 2006 beskriver de to pastorene en stadig mer trykket stemning.

Det endret seg etter at ansatte i Levende Ord inviterte den svenske pastoren Ulf Ekman fra Livets Ord i Uppsala til en intern samtale. Både Ekman og de to pastorene forteller at møtet ikke var ønsket av grunnlegger og hovedpastor Enevald Flåten – i hvert fall ikke før Flåten hadde fått snakke med Ekman først.

– Enevald var ikke så fornøyd med at jeg handlet slik, men jeg tenkte at det var helt nødvendig for å få en åpning, forteller Ekman til Dagen.

Både Ekman og de to pastorene i Credokirken forteller om en avventende stemning i begynnelsen, der de var usikre på om de kunne fortelle det de tenkte og følte.

Til slutt måtte den svenske pastorskikkelsen nærmest kommandere fram ærlighet: «Si det akkurat som det er», påla han dem.

– Da var det som om proppen gikk ut av oss. Vi bare pratet, forteller Rønhovde i podkasten.

Jeg kjenner det i magen når de to pastorene forteller. Historien om streng informasjonskontroll er langt ifra unik for Levende Ord, men tvert imot et gjenkjennelig symptom som preger de fleste fallende menigheter.

Credopastorenes åpenhjertige beskrivelser ga meg et deja vu fra da jeg skrev «Når taushet blir en dyd» i 2020. Den omhandlet Hillsong i Norge, som senere også har byttet navn – til Puls.

Den høsten sa en rekke hillsong-pastorer opp sine stillinger. Pastorene ga uklare eller ingen forklaring på hvorfor.

Jeg skjønner at det er begrenset i hvilken grad man kan være åpen om personkonflikter og personalsaker, men i Hillsong kom alt overraskende.

Aviser som Dagen ble eneste måte å få fatt i informasjon. Selv ledere i Hillsong kontaktet meg privat for å høre om jeg visste mer.

Ledere og institusjoner – inkludert menigheter – kan i korte trekk velge mellom to informasjonsstrategier: Informér om det man må eller informér om det man kan.

Forskjellen er enorm.

Å velge metode én demonstrerer en grunnleggende mistillit til ansatte og medlemmer. Tanken bak en slik informasjonskontroll er «dess mindre de vet, dess mindre kan de ødelegge». Framfor en flat struktur, fører dette til en bratt struktur der lederskapet – og først og fremst øverste leder – søker kontroll vel så mye som lederskap.

En slik manglende åpenhet nedover fører til en manglende ærlighet oppover, som møtet med Ekman avslører. De to pastorene var usikre på om de kunne være ærlige, før Ekman påla dem å snakke fra hjertet.

– Folk hadde sammenbrudd mens vi satt der. Det var på en måte slik at endelig – nå kan vi slappe av og si det som det er, minnes Rønhovde.

«Trygt går den som er hel i sin ferd, men den som går krokveier, blir avslørt», skrev konge og leder Salomo i sine såkalte ordspråk kapittel ti vers ni.

Man slipper isolasjon, distanse, mistanke, usikkerhet, ryktebørs og frykt. Kanskje det er det Salomo mener med «krokveier»?

Etter Ulf Ekmans klare oppfordring slapp Per Ove Berg å uttale seg unnvikende og tilbakeholdende – og kroket. Tvert imot kunne han være hel i sin ferd.

– Han bare lyttet. Det var som legedom for meg, gjenforteller medpastoren i Credokirken og utdyper:

– Det å bli forstått kan være helt avgjørende i en kritisk situasjon. At han gjorde det, uten å stille spørsmål, men bare lyttet og ga anerkjennelse. Det var redningen for meg, for jeg var så kjørt.